Rutger Bregman
2,853,047 views • 14:58

Jeg vil gjerne starte med et enkelt spørsmål: Hvorfor tar de fattige så mange dårlige valg? Jeg vet det er et tøft spørsmål, men se på dataene. De fattige låner mer, sparer mindre, røyker mer, trener mindre, drikker mer og spiser mindre sunt. Hvorfor?

Vel, standardforklaringen ble en gang oppsummert av den britiske statsministeren, Margaret Thatcher. Og hun kalte fattigdom "en personlighetsdefekt".

(Latter)

En mangel på karakter, rett og slett.

Nå, jeg er ikke sikker på om mange av dere ville vært så direkte. Men ideen om at det er noe galt med de fattige i seg selv er ikke kun forbeholdt fru Tatcher. Noen av dere tror kanskje at de fattige burde bli holdt ansvarlige for deres egne feil. Andre vil kanskje argumentere med at vi burde hjelpe dem å ta bedre avgjørelser. Men den underliggende antakelsen er den samme: det er noe galt med dem. Hvis vi bare kunne forandre dem, Hvis vi bare kunne lære dem hvordan leve livet sitt, Hvis de bare ville lytte. Og for å være ærlig, dette var hva jeg trodde for en lang stund. Det er bare noen få år siden at jeg oppdaget at alt jeg trodde jeg viste om fattigdom var feil.

Det hele startet da jeg tilfeldigvis snublet over en artikkel fra noen amerikanske psykologer. De hadde reist 12 800 km, hele veien til India, for en facinerende studie. Det var et eksperiment med sukkerrør-bønder. Du skal vite at disse bøndene samler omtrent 60 prosent av sin årlige inntekt alt på en gang, rett etter innhøstingen. Dette betyr at de er relativt fattige den ene delen av året og rik den andre delen. Forskerne spurte dem om om å ta en IQ test før og etter innhøstingen. Hva de oppdaget i etterkant blåste meg fullstendig av banen. Bøndene skårte mye dårligere på testen før innhøstingen. Effekten av å leve i fattigdom, viser det seg, sammenfaller med å miste 14 IQ poeng. Så, for å gi deg en ide, er det sammenlignbart med å miste en natts søvn eller effekten av alkoholisme.

Noen måneder senere, hørte jeg at Eldar Shafir, en professor ved Princeton Universitetet og en av forfatterne til studien, skulle komme over til Nederland, hvor jeg bor. Så vi møttes i Amsterdam for å snakke om hans revolusjonerende nye teori om fattigdom. Og jeg kan summere det opp med bare to ord: mangelfull mentalitet. Det viser seg at folk oppfører seg forskjellig når de oppfatter mangel på noe. Og hva dette er betyr ikke så mye — enten det ikke er nok tid, penger eller mat.

Dere kjenner alle til følelsen, når du har for mye å gjøre, eller du dropper lunchen og blodsukkeret ditt stuper. Dette begrenser fokuset ditt til dine umiddelbare mangler — til smørbrødet du må ha nå, møtet som starter om fem minutter eller regningene som må betales i morgen. Så langtidsperspektivet forsvinner ut vinduet. Du kan sammenligne det med en ny datamaskin som kjører 10 tunge programmer samtidig. Det går saktere og saktere, og gjør feil. Til slutt låser den seg kanskje — ikke fordi det er en dårlig datamaskin, men fordi den hadde for mye å gjøre samtidig. De fattige har det samme problemet. De tar ikke dumme avgjørelser fordi de er dumme, men fordi de lever i en kontekst hvor alle ville tatt dumme avgjørelser.

Så plutselig forstod jeg hvorfor så mange av våre programmer rettet mot fattige ikke virker. Investeringer i utdanning, for eksempel, er ofte fullstendig inneffektive. Fattigdom er ikke mangel på kunnskap. En nylig analyse av 201 studier angående effektiviteten av penge-forvaltning kom til den konklusjonen at det knapt har noen effekt i det hele tatt. Nå, ikke misforstå meg — det er ikke det samme som at de fattige ikke lærer noe. De kan selvfølgelig bli visere av dette. Men det er ikke nok. Eller som professor Shafir fortalte meg, "Det er som å lære noen å svømme for så å kaste dem ut i et stormfullt hav."

Jeg husker at jeg satt der, forfjamset. Og det slo meg at vi kunne ha skjønt alt dette for flere tiår siden. Jeg mener, disse psykologene trengte ikke komplekse hjerneskanninger; de trengte bare å måle bøndenes IQ, og IQ tester ble oppfunnet for mer enn 100 år siden. Faktisk så innså jeg at jeg hadde lest om fattigdomspsykologien før. George Orwell, en av de største forfatterne som noengang har levd, erfarte fattigdom selv i 1920 årene. "Essensen av fattigdom," skrev han da, er at det "utsletter fremtiden". Og han undret seg over, sitat, "Hvordan mennesker tar det for gitt at de har rett til å belære deg og be for deg så snart din inntekt faller under et visst nivå".

Nå, disse ordene er akkurat like gyldige i dag. Det store spørsmålet er, selvfølgelig: Hva kan gjøres? Moderne økonomer har noen få løsninger under ermet. Vi kan hjelpe de fattige med papirarbeidet eller sende dem en tekstmelding for å minne dem på regningene. Denne type løsning er svært populær blant moderne politikere, for det meste fordi, vel, de koster omtrent ingenting. Disse løsningene er, tenker jeg, et symbol på denne tiden hvor vi alt for ofte behandler symptomene, men ignorerer de underliggende årsakene.

Så jeg undrer: Hvorfor endrer vi ikke bare på forholdene som de fattige lever under? Eller, for å gå tilbake til dataanalogien; Hvorfor fortsette å dvele rundt programvaren? når vi lett kan løse problemet ved å installere litt ekstra minne istedet? På dette tidspunktet reagerte professor Shafir med et tomt blikk Etter noen få sekunder sa han, "Å, jeg forstår. Du mener at du bare vil gi ut mer penger til de fattige for å utrydde fattigdom. Hm, sikkert, det hadde vært flott. Men jeg er redd for at en slik venstreorientert politikk som du har i Amsterdam — ikke eksisterer i Statene."

Men er dette virkelig en gammeldags venstreorientert idé? Jeg husker jeg leste om en gammel plan — noe som har blitt foreslått av noen av historiens fremste tenkere. Filosofen Thomas More er den første som hintet til dette i sin bok, "Utopia", for mer enn 500 år siden. Og deres tilhengere har spent fra venstre til høyre. fra borgerrettighetsforkjemperen, Martin Luther King, til økonomen Milton Friedman. Og det er en utrolig enkel idé: garantert minstelønn (borgerlønn).

Hva er det? Vel, det er enkelt. Det er et månedlig beløp, nok til å betale for dine grunnleggende behov: mat, husly, utdannelse. Det er fullstendig ubetinget, så ingen trenger å fortelle deg hva du må gjøre for dem, og ingen trenger å fortelle deg hva du må gjøre med dem. Den lønnen er ikke en tjeneste, men en rettighet. Det er absolutt ingen stigma tilknyttet. Ettersom jeg lærte om fattigdommens sanne natur, Kunne jeg ikke stoppe å undre meg: Er dette ideen vi alle har ventet på? Kan det være så enkelt? Og i de tre årene som fulgte, leste jeg alt jeg kunne finne om garantert minstelønn. Jeg utforsket dusinvis av eksperimenter. som har blitt gjennomført rundt om på kloden, og det tok ikke lang tid før jeg snublet over en historie fra en by som hadde gjort det — hadde elliminert fattigdom. men så ... hadde omtrent alle glemt det.

Denne historien starter i Dauphin i Canada. I 1974 var alle i denne lille byen garantert en grunnlønn, som sikret at ingen falt under fattigdomsstreken. I begynnelsen av eksperimentet, strømmet en haug av forskere til byen. Alt gikk bra i fire år. Men så kom en ny regjering til makten, og det nye kanadiske kabinettet så lite poeng med det dyre eksperimentet. Så da det ble klart at det ikke var noen penger igjen til å analysere resultatet, bestemte forskerne seg for å pakke sammen filene i noe sånt som 2000 bokser. Tjuefire år gikk, før Evelyn Forget, en kanadisk professor, fant disse filene. I løpet av tre år utsatte hun disse dataene for alle mulige statistiske analyser, og uansett hva hun prøvde på, ble resultatene de samme hver gang: eksperimentet hadde blitt en dundrende suksess.

Evelyn Forget oppdaget at folkene i Dauphin ikke bare hadde blitt rikere, men også smartere og sunnere. Prestasjonen til skolebarna ble betydelig forbedret. Sykehusinnlegelsene ble redusert med så mye som 8.5 prosent. Vold i nære relasjoner gikk ned, det samme gjorde mentale helseklager. Og folk sluttet ikke i jobbene sine. De eneste som jobbet litt mindre var nybakte mødre og studenter — som ble lenger på skolen. Tilsvarende resultater har siden blitt funnet i utallige andre eksperimenter rundt om på kloden, fra USA til India.

Så ... her er hva jeg lærte. Når det kommer til fattigdom, burde vi, de rike, slutte med å late som om vi vet best. Vi burde slutte å sende sko og bamser til de fattige, til mennesker vi aldri har møtt. og vi burde kvitte oss med den enorme paternalistiske byråkratiske industrien når vi enkelt bare kan overlevere lønnen deres til de fattige som de er ment å hjelpe.

(applaus)

Fordi, mener jeg, den storslåtte tingen med penger er at folk kan bruke det til å kjøpe det de trenger istedet for det som selvutnevnte eksperter tror de trenger. Bare forestill deg hvor mange strålende forskere, entreprenører og forfattere, som George Orwell, som nå visner bort i form av mangler. Forestill hvor mye energi og talent som ville utløses hvis vi kvittet oss med fattigdom en gang for alle. Jeg tror at en grunninntekt ville fungere som risikovillig kapital for folket. Og vi kan ikke ha råd til å la være, fordi fattigdom er enormt dyrt. Bare se på kostnadene ved barnefattigdom i USA for eksempel. Det er anslått til 500 milliarder dollar hvert år, I form av høyere helseutgifter, høyere frafallsnivåer, og mer kriminalitet. Nå, dette er en utrolig sløsing med det menneskelige potensial.

Men la oss nå snakke om elefanten i rommet. Hvordan vil vi noen gang få råd til en grunnlønn? Vel, det er faktisk langt billigere enn du kanskje tror. Det de gjorde i Dauphin var å finansiere det med en negativ innteksskatt. Det betyr at inntekten din er kompensert opp så snart du faller under fattigdomslinjen. Og i det scenariet, ifølge våre økonomers beste estimater, for den nette sum av 175 milliarder dollar — en fjerdedel av USA's millitære utgifter, en prosent av BNP — kunne du løftet alle de fattige amerikanere over fattigdomsstreken. Du kunne faktisk utryddet fattigdommen. Nå, det burde vært vårt mål.

(Applaus)

Tiden for små tanker og små dytt er forbi. Jeg tror virkelig at tiden har kommet for radikale nye ideer, og en grunnlønn er så mye mer enn bare en ny politisk plan. Det er også en komplett revurdering av hva arbeid egentlig er. Og i den forstand, vil det ikke bare frigjøre de fattige, men alle oss andre også.

Nå for tiden føler millioner av mennesker at deres jobber har lite mening eller betydning. En nylig meningsmåling blant 230 000 ansatte i 142 land fant at bare 13 prosent av arbeiderne faktisk likte jobbene sine. Og en annen meningsmåling fant at så mye som 37 prosent av britiske arbeidere hadde en jobb som de ikke trodde behøvde å eksistere engang. Det er som Brad Pitt sier i "Fight Club", "Alt for ofte har vi jobber som vi hater så vi kan kjøpe dritt vi ikke trenger."

(Latter)

Nå, ikke misforstå meg — Jeg snakker ikke om lærere eller søppelmenn og omsorgsarbeidere her. Hvis de sluttet å arbeide, ville vi få trøbbel. Jeg snakker om alle disse godt betalt fagfolkene med utmerkede papirer som tjener pengene ved å gjøre ... strategiske transaktor peer-to-peer møter mens det utføres idémyldring av verdien på utvidelser av forstyrrende samarbeid i nettverkssamfunnet.

(Latter)

(Applaus)

Eller noe sånt. Bare forestill deg igjen hvor mye talent vi kaster bort, rett og slett fordi vi forteller våre barn at de må "tjene til livets opphold". Eller tenk på hva mattegeniet som arbeidet hos Facebook sukket over for noen år siden: "De beste hjernene i min generasjon tenker på hvordan de kan få folk til å klikke på annonser."

Jeg er en historiker. Og hvis historien lærer oss noe, er det at ting kan være annerledes. Det er ingenting uunngåelig når det gjelder måten vi strukturerer vårt samfunn og økonomi. Ideer kan og vil forandre verden. Spesielt i de siste årene, tenker jeg, har det blitt klinkende klart at vi ikke kan holde fast på status quo — at vi trenger nye ideer.

Jeg vet at mange av dere føler pessimisme om en fremtid med økende ulikhet, fremmedfrykt og klimaforandringer. Men det er ikke nok å vite hva vi er imot. Vi må også være for noe. Martin Luther King sa ikke, "Jeg har et mareritt".

(Latter)

Han hadde en drøm.

(applaus)

Så ... her er min drøm: Jeg tror på en fremtid hvor verdien på ditt arbeid ikke blir bestemt av størrelsen på din lønning, men av mengden glede du sprer og av mengden mening du gir. Jeg tror på en fremtid hvor poenget med utdannelse ikke er å forberede deg for en eller annen unyttig jobb, men for et godt levd liv. Jeg tror på en fremtid hvor en eksistens uten fattigdom ikke er et privilegium, men en rettighet vi alle fortjener. Så her er vi. Her er vi. Vi har forskningen, vi har bevisene og vi har midlene.

Nå, mer enn 500 år etter at Thomas More først skrev om borgerlønn, og 100 år etter at George Orwell oppdaget fattigdommens sanne naturen, trenger vi alle å forandre vårt verdenssyn, fordi fattigdom er ikke mangel på karakter. Fattigdom er mangel på penger.

Tusen takk.

(Applaus)