Drew Dudley
3,768,262 views • 6:14

Jeg vil starte med å spørre alle et spørsmål: Hvor mange av dere er helt komfortabel med å kalle deg selv en leder? Jeg har stilt spørsmålet over hele landet, og uansett hvor jeg stiller det, er det mange som ikke rekker opp handa. Jeg synes at vi har gjort lederskap til noe større enn oss selv. Vi har gjort det til å forandre verden. Vi har tatt tittelen "leder" og behandler den som noe som vi en gang skal fortjene. Men å gi den til oss selv akkurat nå, betyr et nivå av arroganse eller kjepphøyhet vi ikke er komfortabel med Og jeg bekymrer meg for at vi bruker så mye tid på å feire fantastiske ting som nesten ingen kan klare at vi blir overbevist om at det er det eneste verdt å feire. Vi begynner å nedvurdere det vi kan gjøre hver dag Vi tar øyeblikk der vi virkelig er en leder og vi anerkjenner ikke oss selv eller lar det føles bra. De siste 10 årene har Jeg har vært så heldig å jobbe med folk som har hjulpet meg å redefinere lederskap på en måte som har gjort meg lykkeligere. På min korte tid i dag vil jeg dele med dere en historie som antagelig er ansvarlig for den redefineringen.

Jeg gikk på en liten skole Mount Allison University i Sackville, New Brunswick Og på min siste dag der kom en jente bort til meg og sa: "Jeg husker første gangen jeg møtte deg." Så fortalte hun en historie som hadde hendt fire år tidligere: "På den dagen, før jeg startet på universitetet, var jeg på hotellrommet med min mor og far. Jeg var så redd og overbevist om at jeg ikke kunne gjøre dette, at jeg ikke var klar for universitetet at jeg brøt ut i tårer Mor og far var fantastisk De sa: "Vi vet at du er redd, men la oss gå i morgen gå på første dag, og hvis du på noe punkt føler at du ikke kan gjøre det bare si det, så tar vi deg med hjem Vi elsker deg uansett"

Hun sa: "Så jeg gikk neste dag. Jeg sto i kø for registrering, så meg rundt og bare visste at jeg ikke klarte det; jeg var ikke klar Jeg visste jeg måtte slutte Jeg tok avgjørelsen og med det samme, kom en fantastisk følelse av fred over meg. Jeg snudde meg til mor og far for å fortelle at vi måtte dra hjem i det samme, kom du ut av bygningen til studentforeningen i den dummeste hatten jeg hadde sett i mitt liv."

(Latter)

"Det var fantastisk. Og du hadde et stort skilt med Shinerama"- støtteforening for Cystisk Fibrose som jeg jobbet for, "Og du hadde en bøtte med kjærlighet-på-pinne. Du ga kjærlighet-på-pinne til de i køen og snakket om Shinerama Plutselig, kom du til meg, og du bare stoppet. Og du stirret. Det var skummelt"

(Latter)

Denne jenta vet hva jeg snakker om.

(Latter)

"Så så du på han ved siden av meg, smilte og tok ut en kjærlighet-på-pinne av bøtta, holdt den fram mot ham og sa, Du må gi denne til den vakre kvinnen ved siden av deg" Hun sa: "Jeg har aldri sett noen bli så flau Han ble pionrød, han kunne ikke engang se på meg Han bare holdt kjærlighet-på-pinnen ut sånn her."

(Latter)

"Jeg synes så synd på ham at jeg tok kjærlighet-på-pinnen. Straks jeg gjorde det, fikk du et alvorlig uttrykk, så på mor og far og sa: ´Se på det! Se på det! Første dagen hjemmefra, og allerede tar hun imot godteri fra fremmede?"

(Latter)

Hun sa: "Alle mistet det. I alle retninger begynte alle le. Jeg vet dette er teit, og jeg vet ikke hvorfor jeg forteller dette, men i det øyeblikket da alle lo, visste jeg at jeg ikke burde gi opp. Jeg var der jeg var ment å være; jeg visste jeg var hjemme Siden har jeg ikke snakket med deg en eneste gang på fire år. Men, jeg hørte at du skal dra, og jeg måtte fortelle deg at du har vært en viktig person i livet mitt Jeg vil savne deg. Lykke til.

Og så gikk hun, og jeg er målløs Hun går to meter, snur seg, smiler og sier: "Du burde vite dette også: jeg dater fortsatt den fyren, fire år senere. (Latter)

Halvannet år etter jeg flyttet til Toronto

fikk jeg invitasjon til bryllupet deres (Latter)

Ironien er: Jeg husker det ikke. Jeg har ingen minner om det øyeblikket.

Jeg har søkt i minnebanken. Det var artig, jeg burde huske å ha gjort det, men jeg husker det ikke Det var en øyeåpner, et forandrende øyeblikk for meg. Tenk, kanskje den største innflytelsen jeg har hatt på noens liv, noe som fikk en kvinne gå bort til en fremmed fire år senere og si "Du har vært en viktig person i mitt liv," var et øyeblikk jeg ikke engang husket Hvor mange her har et kjærlighet-på-pinne-øyeblikk? et øyeblikk der noen sa eller gjorde noe

som du føler gjorde ditt liv bedre? OK. Hvor mange har fortalt den personen det? Hvorfor ikke? Vi feirer bursdager, og alt du trenger å gjøre, er å ikke dø på 365 dager. (Latter) Likevel lar vi noen som har gjort vårt liv bedre

gå rundt uten å vite det.

Hver eneste av dere har vært katalysator for et kjærlighet-på-pinne-øyeblikk Du har gjort noens liv bedre med noe du sa eller gjorde. Hvis du ikke tror det, tenk på alle hendene som ikke kom opp da jeg spurte Du er bare en av de som ikke har fått vite det Det er skremmende å tenke på seg selv som så mektig, skremmende å tenke at vi kan bety så mye for andre.

Så lenge vi gjør lederskap til noe større enn oss Så lenge vi holder lederskap utenfor oss selv og gjør det til å forandre verden, har vi en grunn til ikke å forvente det hver dag, fra oss selv, og fra hverandre. Marianne Williamson sa: "Vår største frykt er ikke at vi er utilstrekkelig. Men, at vi er umåtelig mektig.

Det er vårt lys og ikke mørket som skremmer oss." Min oppfordring til handling er at vi skal komme over vår frykt for den ekstraordinære kraften vi kan være i andres liv. Vi må komme over det så vi kan komme videre, slik at våre småsøsken og en dag våre barn kan se og verdsette innflytelsen vi alle kan ha på hverandres liv, mer enn penger, makt og titler og innflytelse Vi må redefinere lederskap til kjærlighet-på-pinne-øyeblikk Hvor mange vi lager hvor mange vi merker, hvor mange vi gir videre og hvor mange vi takker for. Fordi vi har fått lederskap til å handle om å forandre verden, og det er ingen verden Bare 6 milliarder forståelser av den Og hvis du endrer en persons forståelse av den, forståelsen av hva de er istand til,

hvor mye folk bryr seg om dem, forståelsen av hvor mektig forandringsagent de kan være i verden, har du endret alt. Og hvis vi forstår lederskap slik, jeg tror at hvis vi kan redefinere lederskap slik,

Tror jeg vi kan forandre alt, Det er en enkel ide, men ikke liten. Takk for at jeg fikk dele dette med dere i dag