Susan Lim: Transplantér celler, ikke organer

Jeg var privilegert da jeg fikk lære transplantasjon av to store kirurgiske pionerer: Thomas Starzl, som utførte verdens første vellykkede levertransplantasjon i 1967, og Sir Roy Calne, som utførte den første levertransplantasjonen i Storbritannia året etter. Jeg dro tilbake til Singapore og i 1990 utførte Asias første vellykkede levertransplantasjon fra et død donor, men mot alle odds. Når jeg nå ser tilbake, var transplantasjonen faktisk den enkleste delen. Deretter, skaffe penger til å finansiere operasjonen. Men kanskje den mest utfordrende delen var å overbevise myndighetene -- en sak som ble debattert i parlamentet -- hvorvidt en ung kvinnelig kirurg skulle få muligheten til å gjøre noe pionérende for hennes land. Men 20 år etter, er pasienten min Surinder, Asias lengste overlevende levertransplantasjon fra en død donor til dags dato. (Applaus) Og kanskje enda viktigere, er jeg den stolte gudmoren til hennes 14 år gamle sønn.

(Applaus)

Men ikke alle pasienter på ventelisten for transplantasjoner er like heldige. Sannheten er den at, det simpelthen ikke er nok organdonorer til alle. Mens etterspørselen for organdonorer fortsetter å øke, i store deler på grunn av eldrebølgen, har tilbudet vært relativt konstant. Bare i USA alene, er 100 000 menn, kvinner og barn på ventelisten for organdonasjon, og mer enn et dusin dør hver dag på grunn av manglende organer. Interesseorganisasjonene for transplantasjon har aktivt kjempet for organdonasjon. Og livets gave har blitt forlenget fra hjernedøde donorer til levende, donorer fra familiemedlem -- familiemedlemmer som vil donere et organ eller deler av et organ, som i en splitt-levertransplantasjon, til en slektning eller en elskede.

Men mens det fortsatt var en desperat mangel på organdonorer, ble livets gave ble så utvidet fra levende donorer fra slektninger til levende donorer som ikke er i slekt. Og dette har da vært opphav til en enestående og uventet moralsk kontrovers. Hvordan kan man skille en donasjon som er frivillig og altruistisk fra en som er gjort ved makt eller tvunget som for eksempel, en underdanig ektefelle, en fra svigerfamilien en tjener, en slave en ansatt? Hvor og hvordan kan vi sette grensene? I min del av verden, lever altfor mange under fattigdomsgrensen. Og i noen områder, har kommersialiseringen av organgaver i bytte mot monetær belønning ført til en blomstrende handel på levende donorer som ikke er i slekt.

Kort tid etter at jeg utførte den første levertransplantasjonen, fikk jeg mitt neste oppdrag, og det var å dra til fengslene for å høste organer fra henrettede innsatte. Jeg var også gravid på den tiden. Graviditet er ment å være lykkelige og givende del av enhver kvinnes liv. Men min gledelige periode ble skjemmet av dystre og makabre tanker -- tanken på å gå igjennom fengslets høytsikrede avdeling for de dødsdømte, ettersom dette var en eneste veien til det provisoriske operasjonsrommet. Og hver gang, følte jeg de kjølige blikkene fra de dødsdømtes øyne følge meg. Og i to år slet jeg med dilemmaet med å våkne opp halv fire på morgenen på en fredagsmorgen, kjøre til fengslet, få på operasjonsfrakk, hansker, og kirurgisk håndvask klar til å motta kroppen fra en henrettet fange, fjerne organene og transportere disse organene til det mottagene sykehus og transplantere livets gave til en mottaker samme ettermiddag. Det var ingen tvil at jeg ble informert, om at samtykke hadde blitt gitt.

Men i mitt liv, hadde den eneste givende evnen jeg hadde nå vekket en følelse av konflikt i meg-- konflikt som gikk fra ekstrem sorg og tvil ved daggry til feirende glede ved å transplantere livets gave ved skumring. I min gruppe, ble livet til en eller to av mine kolleger fordervet av denne opplevelsen. Andre av oss kan ha blitt sublimert, men ingen av oss ble egentlig den samme. Jeg var plaget av at innhøsting av organer fra henrettede innsatte var minst like moralsk kontroversielt som høsting av stamceller fra humane embryo. Og i mine øyne, innså jeg at som en kirurgisk pionér at formålet med min stilling med innflytelse var nettopp å snakke for de som ikke har innflytelse. Det fikk meg til å lure på om det fantes en bedre måte -- en måte å omgå døden og samtidig levere livets gave som eksponensielt kunne innvirke millioner av pasienter verden over.

Omkring på den tiden, utviklet det kirurgiske yrket seg fra stort til lite, fra store åpne kutt til kikkhullskirurgi, små kutt. Og innen transplantasjonsfaget, endret synet seg fra hele organer til celler. i 1988, ved universitetet i Minnesota deltok jeg i en rekke hel-organ transplantasjoner av bukspyttkjertler. Jeg bevitnet de tekniske vanskelighetene. Og dette inspirerte i mitt sinn en endring fra transplantasjon av hele organer til kanskje transplantasjon av celler. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor ikke ta de individuelle cellene ut av bukspyttkjertelen -- cellene som sekreterer insulin for å kurere diabetes -- og transplantere disse cellene -- en teknisk mye enklere operasjon enn å måtte stri med vanskelighetene med å transplantere et helt organ.

Og på den tiden hadde stamcelleforskning fått vann på mølla, etter isoleringen av verdens første humane embryonale stamcelle på nittitallet. Oppdagelsen at stamceller, som mesterceller, kunne gi opphav til en hel rekke forskjellige celletyper -- hjerteceller, leverceller, langerhanske øyer -- grep oppmerksomheten til media og fantasien til publikum. Jeg ble også fascinert av denne nye og banebrytende celleteknologien, og dette inspirerte til en forandring i min tenkemåte fra å transplantere hele organer til å transplantere celler. Så jeg fokuserte min forskning på stamceller som en mulig kilde til celletransplantasjon.

I dag vet vi at det er mange forskjellige typer stamceller. Embryonale stamceller har vært mest i vinden, hovedsaklig på grunn av dens pluripotens -- det vil si, deres evne til å differensiere til en rekke forskjellige celletyper. Men, den moralske kontroversen som foregår rundt embryonale stamceller -- det faktum at disse cellene kommer fra fem dager gamle humane embryo -- har oppmuntret til forskning på andre typer stamceller.

Nå, til mine kollegers latterliggjøring, inspirerte jeg min lab til å fokusere på hva jeg trodde var den mest ikke-kontroversielle kilde for stamceller, fettvev, eller fett, ja fett -- som i disse dager er tilgjengelig i rikelige mengder -- som jeg tror både du og jeg hadde blitt lykkelig for å bli kvitt uansett. Fettderiverte stamceller er somatiske stamceller. Og somatiske stamceller finnes i deg og meg -- i blodet vårt, i vår beinmarg, i vårt fettlager, vår hud og andre organer. Og det viser seg, at fett er en av de beste kildene til somatiske stamceller. Men somatiske stamceller er ikke embryonale stamceller. Og der ligger begrensningen: somatiske stamceller er modnede celler, og, som modne mennesker er disse cellene begrenset i deres tanker og mer begrenset i deres oppførsel og er ikke i stand til å være opphav til de forskjellige spesialiserte celletypene som embryonale stamceller kan.

Men i 2007 - gjorde to bemerkelsesverdige personer Shinya Yamanaka fra Japan og Jamie Thompson fra USA, en forbløffende oppdagelse. De oppdaget at somatiske stamceller, tatt fra deg og meg, kunne omprogrammeres tilbake til embryonal-lignende celler som de kalte iPS-celler eller induserte pluripotente stamceller. Og gjett hva som skjer, vitenskapsmenn verden over og i laboratoriene konkurrerer om å omdanne aldrede somatiske celler -- aldrede somatiske celler fra deg og meg -- de konkurrerer om å reprogrammere disse cellene tilbake til mer nyttige iPS-celler. Og i vår lab, fokuserer vi på å bruke fett og omprogrammere haugevis av fett til kilder av ungdommelige celler -- celler som vi kan nytte til å danne andre, mer spesialiserte celler, som en dag kan bli brukt som celletransplantater. Hvis denne forskningen lykkes, vil den kunne redusere behovet for forskning på, og ofre humane embryo.

Riktignok er det mye opphausing, men også håp om at lovnaden om at stamceller en dag vil kurere en hel rekke tilstander. Hjertesykdommer, hjerneslag, diabetes, ryggmargsskader, muskeldystrofi, øyesykdommer; er noen av disse tilstandene personlig relevant for deg?

I mai 2006 skjedde noe forferdelig meg. Jeg skulle til å starte en robotisk operasjon, men da jeg steg ut av heisen til de skinnende og skjærende lampene i operasjonsrommet, gikk det opp for meg at mitt venstre synsfelt kollapset raskt inn i mørket. Tidligere den uken, hadde jeg fått et ganske hardt slag sent på våren på ski -- ja, jeg falt. Og jeg begynte å se flyvende fluer og stjerner, noe jeg avslappet avviste på grunn av for lang eksponering i høyden og i sola. Det som skjedde med meg kunne ha vært katastrofalt, hvis det ikke var for det at jeg var i nærheten av god kirurgisk behandling. Og jeg fikk synet mitt tilbake, men ikke før etter en forlenget periode med rekonvalesens -- tre måneder -- i en posisjon med hodet ned. Denne erfaringen lærte meg å empatisere mer med mine pasienter, spesielt de med øyesykdommer.

37 millioner mennesker verden over er blinde, og 127 millioner flere lider av nedsatt syn. Stamcelle-deriverte retinal transpantat, nå på grunnforskningsfasen, kan en dag gjenopprette synet, eller delvis syn, til millioner av pasienter med øyensykdommer verden over. Riktignok lever vi i både utfordrende så vel som spennende tider. Mens verdensbefolkningen eldres, konkurrerer vitenskapsmenn om å oppdage nye måter å styrke kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom stamceller.

Man vet at når våre organer blir skadet, vil benmargen frigjøre stamceller i blodomløpet. Og disse stamcellene flyter så i blodstrømmen og peiler seg inn på skadde organer for å frigjøre veksktfaktorer som utbedrer det skadede vevet. Stamceller kan brukes som byggestener til å utbedre skadede strukturer i vår kropp, eller danne nye leverceller for å utbedre skadet lever. Akkurat nå er det omkring 117 kliniske studier som forsker på bruken av stamceller på leversykdommer.

Hva er så det neste? Hjertesykdommer er den ledende dødsårsak verden over. 1,1 millioner amerikanere lider av hjerteinfarkt årlig. 4,8 millioner lider av hjertesvikt. Stamceller kan brukes til å levere vekstfaktorer for å utbedre skadde hjertemuskler eller differensieres til nye hjertemuskelceller for å gjenopprette hjertefunksjonen. Det fins 170 kliniske forsøk som studerer rollen til stamceller i hjertesykdommer. Mens fortsatt på grunnforskningsfasen, kan stamceller en dag bli forløperen til et kvantesprang innen kardiologi.

Stamceller gir håp til en en ny begynnelse -- små, trinnvise steg, celler fremfor organer, utbedring fremfor utskifting. Stamcelleterapi kan en dag redusere behovet for organdonorer. Kraftige nye teknologier vil alltid gi nye gåter. Akkurat nå, er verdens første kliniske forsøk på humane embryonale stamceller for ryggmargsskader nå underveis etter godkjennelse fra USFDA. Og i Storbritannia, blir nevralestamceller for å behandle hjerneslag studert i en klinisk fase I studie.

Den forskningsuksessen som vi feirer i dag har blitt muliggjort av den nysgjerrigheten og bidraget og engasjementet av individuelle vitenskapsmenn og medisinske pionerer. Hver en har sin fortelling Min fortelling har vært om min reise fra organer til celler -- en reise gjennom kontrovers, inspirert av håp -- håpet om at mens vi eldres, kan du og jeg en dag feire et langt liv med en forbedret livskvalitet.

Takk.