Robin Ince: Vitenskap vs mirakel?

Først og fremst vil jeg unnskylde til dere alle sammen, fordi jeg har ikke noen form for PowerPoint presentasjon. Så hva jeg kommer til å gjøre er, i ny og ne, å gjøre denne gestikulasjonen, og i en verden av PowerPoint demokrati, kan dere se for dere, det dere ønsker å se.

Jeg lager radio et program. Radioprogrammet heter "The Infinite Monkey Cage." Det handler om vitenskap, det handler om rasjonalisme. Og derfor får vi mange klager hver eneste uke -- klager som inkluderer en vi får veldig ofte, det omhandler selve tittelen på programmet, "Infinite Monkey Cage," som hyller ideen om disseksjonen av levende dyr. Vi har gjort det meget tydelig for disse menneskene at et uendelig apebur er romslig.

(latter)

Vi har noen andre som sa, "Ideen om "Det Uendelige Apebur" er dum. Et uendelig antall aper kunne aldri ha skrevet Shakespears verker. Vi vet dette fordi de laget et eksperiment." Ja, de ga 12 aper hver sin skrivemaskin i 1 uke, og etter denne uken, brukte de den kun som toalett.

(Latter)

Så hovedelementet er, mesteparten av klager vi får -- og den jeg finner mest bekymringsverdig -- er at folk sier, "Å, hvorfor insisterer du på å ødelegge magien? Du introduserer vitenskapen, og det ødelegger magien." Jeg har en kunstutdannelse; Jeg elsker myter og magi og eksistensialisme og selvforakt. Det er det jeg gjør. Men jeg forstår ikke hvordan dette ødelegger magien. Jeg tror all magi som godt kan bli tatt vekk med vitenskap er så erstattet med noe som er vidunderlig.

Astrologi for eksempel: som mange rasjonalister, er jeg født i "Fiskene". (Latter) Men tilbake til astrologien -- vi fjerner den banale ideen at ditt liv kan være forutsett; at du kanskje idag vil møte en heldig mann som har på seg hatt. Det er fjernet. Men hvis vi vil se opp i skyene å se framtiden, så kan vi fremdeles det. Vi kan se galasker som tar form, galakser som koliderer med hverandre, og nye solsystemer. Det er en vidunderlig ting. Hvis solen en dag kunne -- og faktisk jorden også -- hvis jorden kunne lese sin egen astrologi, det astrologiske kart, en dag ville den si, "I dag er ikke en god dag for å legge planer. du vil bli sugd opp av en rød kjempe."

Og det til meg også, hvis du tenker at jeg er redd for å miste verdnene, altså "Mange Verdner" teorier -- en av de fineste, mest fasinerende, noen ganger skremmende ideene fra kvante fortolkningen -- er en vidunderlig ting. At hver eneste person her, hver eneste avgjørelse du har gjort idag, alle avgjørelser du kommer til å gjøre i ditt liv, at du faktisk ikke har tatt noen avgjørlser, men faktisk, at hver eneste fortolkning av disse avgjørelsene, er bestemt, at hver eneste går inn i et nytt univers. Det er en fantastisk ide. Hvis du noensinne tenker at ditt liv er dårlig, så husk alltid at det er en annen deg, som har gjort mye verre avgjørelser enn det. (Latter) Hvis du noensinne tenker, "Huff, jeg vil bare få slutt på alt" ikke stopp det hele. Husk at i mesteparten av universene, eksisterer du ikke engang. Det er for meg, på en merkelig måte, veldig, veldig betryggende.

Over til gjenfødsel, det er en annen ting som er vekk --- etterlivet. Men det er ikke vekk. Vitenskapen sier faktisk at vi vil leve for evig. Vel det er en hake. Vi kommer faktisk ikke til å leve evig. Du vil ikke leve evig. Din bevisthet, "din-heten" av deg, og "meg-heten" av meg -- det forsvinner. Men hver eneste ting som lager oss, hvert atom inni oss, har allerede laget utallige forskjellige ting og vil forsette med å lage utallige nye ting. Vi har vært fjell, og epler, og nøytronstjerner og andre menneskers knær. Hvem vet, kanskje en av dine atomer engang var Napoleons kne. Det er en god ting. Til forskjell fra beboerne i universe, er universe i seg selv ikke så forurensende. Vi er alle sammen fullstendig resirkulerbare. Og når vi dør, trenger vi ikke engang å bli plassert i forskjellige søppelsekker. Det er en vidunderlig ting.

Forståelse, for meg, fjerner ikke underet og gleden. For eksempel, min kone kunne snudd seg til meg og sagt, "Hvorfor elsker du meg?" Og jeg kan med 100 % ærlighet se henne i øynene og si, "Fordi våre fermoner passer til vår luktesans." (Latter) Men jeg vil nok også si noe om hennes hår og personlighet også. Og det er en vidunderlig ting der. Kjærlighet dør ikke på grunn av det.

Smerte forsvinner heller ikke. Det er en forferdelig ting, selv om jeg forstår smerte. Hvis noen slår meg -- og på grunn av min personlighet, er dette for tiden en normal hendelse -- Jeg forstår hvor smerten kommer fra. Det er egentlig moment til energi hvor den fjerde vektor er konstant -- det er hva det er. Men på ingen tidspunkt kan jeg reagere og si, "Ha! Er det det beste moment-til-energi fjerdevektor-konstant du har?" Nei, jeg spytter bare ut en tann.

(Latter)

Og det er alle disse forskjellige tingene -- kjærligheten for mitt barn. Jeg har en sønn. Han heter Archie. Jeg er veldig heldig, fordi han er bedre en alle andre barn. Jeg vet dere ikke tror på det. Du har kanskje dine egne barn og tenker, "Å nei, mitt barn er best." Det er det som er så fint med evolusjonen -- forkjærligheten til å tro at vårt barn er best. På mange måter, er det kun en overlevelsesting. Faktum er at vi ser bæreren av våre gener, og derfor elsker vi det. Men vi legger ikke merke til den biten; vi har bare den betingelsesløse kjærligheten. Det er en vidunderlig ting. Men jeg må nesten si at min sønn er best og bedre enn deres barn. Jeg har gjort noen tester.

Og alle disse tingene gir meg en sånn glede, spenning og undring. Til og med kvantemekanikken kan gi deg en unnskyldning for dårlig husarbeid for eksempel. Kanskje du har vært hjemme en uke for deg selv. Huset ditt er i en forferdelig stand. Din partner er på vei hjem. Og du tenker, hva skal jeg gjøre? Ikke gjør noe. Det eneste du trenger å gjøre, er, når hun kommer inn, bruk en kvantetolkning, si, "Jeg er lei for det. jeg stoppet å observere huset et øyeblikk, og da jeg startet å observere igjen, hadde alt dette skjedd." (Latter) Det er det sterke antropoiske prinsippet av støvsuging.

For meg er det en veldig veldig viktig ting. Til og med på min reise hit -- den gleden jeg har på min reise opp her hver eneste gang. Hvis du tenker på det, så fjerner du myten også er det fremdeles vidunderlig. Jeg sitter på et tog. Hver gang jeg puster, puster jeg inn en million-billion-billion atomer av oksygen. Jeg sitter i en stol. Selv om jeg vet at stolen er laget av atomer, og derfor egentlig på mange måter er tomt rom, jeg syns det er komfortabelt. Jeg ser ut vinduet, og jeg innser at hver eneste gang vi stopper, og jeg ser ut det vinduet, innrammet av vinduet, uansett hvor vi er, observerer jeg mer liv enn det er i resten av det kjente univers utover planeten Jorden. Og hvis du går til en safaripark på Saturn eller Jupiter, vil du bli skuffet. Og jeg innser at jeg observerer dette med hjernen, den menneskelige hjernen, det mest kompliserte tingen vi kjenner i universet. Det, for meg, er en utrolig ting. Og vet du hva, det er kanskje nok.

Steven Weinberg, Nobelpris-vinner, sa en gang, "Jo mer universet virker håndgripelig, jo mer virker det meningsløst." For noen mennesker, kan det virke som om det leder til nihilisme. Men for meg gjør det ikke det. Det er en utrolig ting. Jeg er glad universet er meningsløst. Det betyr at hvis jeg kommer til enden av mitt liv, kan ikke universet snu seg til meg og si, "Hva er det du har gjort, din idiot? Det er ikke poenget." Jeg kan lage min egen skjebne. Du kan lage din egen skjebne. Vi har en individuell kraft til å si, "Dette er det jeg vil gjøre." Og i et meningsløst univers, er det for meg en vidunderlig ting. Jeg har valgt å bruke dumme vitser om kvantemekanikk og om København-tolkningen. Jeg forestiller meg at du kan gjøre noe mye mer nyttig med din tid.

Tusen takk. Ha det bra.

(Applaus)