Philippe Starcks dype tanker om design

Dere vil forstå ingenting med min type engelsk. Det er bra for dere fordi dere kan få en pause etter alle disse fantastiske folkene. Jeg må si dere at jeg er sånn, ikke veldig komfortabel, fordi vanligvis, i livet, tenker jeg på jobben min som totalt ubrukelig. Jeg mener, jeg føler meg ubrukelig. Nå etter Carolyn, og alle de andre folka, føler jeg meg som dritt. Og definitivt, jeg vet ikke hvorfor jeg er her, men -- du kjenner maretittet du kan ha, som om du er en bedrager, du ankommer operaen, og de dytter deg inn, "Du må synge!" Jeg vet ikke. (Latter)

Og, og, fordi jeg ikke har noe å vise, ikke noe å si, skal vi prøve å snakke om noe annet. Vi kan begynne, hvis dere vil, med å forstå -- det er bare å begynne, ikke noe interessant, men -- hvordan jeg arbeider. Når noen kommer til meg og spør hva jeg er kjent for, jeg mener, ja, sitronpresse, toalettbørste, tannpirker, vakre toalettseter, og hvorfor ikke -- en tannkost? Jeg prøver ikke å designe tannbørsten. Jeg prøver ikke å si, "Å, det blir et vakkert objekt," eller noe slikt. Det interesserer meg ikke.

Fordi det fins forskjellige typer design. Den ene, vi kan kalle den kynisk design, det betyr designet som ble oppfunnet av Raymond Loewy på 50-tallet. som sa, stygghet selger dårlig, la laideur se vend mal, som er forferdelig. Det betyr at design er et våpen for markedsføring, for produsenter å lage produktene mer sexy, sånn der, de selger mer: det er noe dritt, det er foreldet, det er tåpelig. Jeg kaller det for kynisk design.

Deretter fins det narsissistisk design: det er en fantastisk designer som bare designer for andre fantastiske designere. (Latter) Og så, fins de folk som meg, som prøver gjøre seg fortjent til å eksistere, og som er så skamfull over å gjøre en unyttig jobb, som prøver å gjøre det annerledes, og de prøver, jeg prøver, å ikke lage objekter for objektets skyld, men for resultatet, til fortjeneste for mennesket, personen som kommer til å bruke det. Hvis vi tar tannbørsten -- jeg tenker ikke på selve tannbørsten. Jeg tenker, "Hva blir effekten av børsten i munnen?" Og for å forstå hvilken effekt tannbørsten vil få i munnen, må jeg forestille meg: Hvem eier denne munnen? Hvordan er livet til den som eier munnen? I hvilket samfunn lever denne fyren? Hvilken sivilisasjon skaper dette samfunnet? Hvilke dyrearter skapte denne sivilisasjonen? Når jeg når fram -- og jeg bruker ett minutt, jeg er ikke så intelligent -- når jeg kommer til nivået med dyrearter, begynner det å bli virkelig interessant.

Jeg, jeg har strengt tatt ikke makt til å forandre noenting. Men når jeg er tilbake, kan jeg forstå hvorfor jeg ikke skal gjøre det, for ikke å gjøre det, er i dag mer positivt enn å gjøre det, eller hvordan jeg skal gjøre det. For å komme tilbake til hvor jeg var med dyreartene, der er ting å legge merke til. Der er noe å oppdage, der er den store utfordringen. Den store utfordringen foran oss. Fordi det finnes ingen menneskelig produksjon som eksisterer utenfor hva jeg kaller "det store bildet". Det store bildet er vår fortelling, vår poesi, vår romantikk. Vår poesi er vår mutasjon, vårt liv. Vi må huske, og vi kan lese det i en tilfeldig bok hos min 10 år gamle sønn, at livet oppstod for fire milliarder år siden, omtrent -- fire komma to milliarder?

Stemme fra salen: Fire komma fem.

Ja, komma fem, OK, OK, OK! (Latter) Jeg er en designer, det er alt, av julegaver. Og før det, var det denne suppen, som kalles "primordial suppe," den første suppen -- blubb blubb blubb -- en slags møkkete gjørme, intet liv, ingenting. Så plutselig -- tsjoo-shoo -- lyn -- pshuu -- slo ned -- pshuu-shoo -- skaper liv -- blubb blubb -- og det dør. Noen millioner år seinere -- pshuu-shoo, blubb blubb -- åh, våkn opp! Til slutt, endelig, lykkes det, og liv oppstår. Vi var så, så dumme. Den dummeste bakterie. Enda, tror jeg, kopierer vi vår måte å formere oss, dere vet hva jeg mener, og noe av -- å nei, glem det.

Etterpå ble vi en fisk, så ble vi en frosk, så ble vi til aper, så ble vi det vi er i dag, en superape, og det morsomme er, at superapen vi er i dag, er halve historien. Kan du forestille deg? Fra den dumme bakterien til oss, med en mikrofon, med en datamaskin, med en iPod: fire milliarder år. Og vi vet, og særlig Carolyn vet, at når solen kommer til å implodere, vil jorden brenne, eksplodere, jeg vet ikke hva, og dette er planlagt til å skje om fire, fire milliarder år? Ja, sa hun, noe slikt. OK, det betyr at vi er halveis i fortellingen. Fantastisk! Det er så flott! Forestill deg? Det er veldig symbolsk. Fordi bakterien vi var ikke hadde noen idé om hva vi er i dag. Og i dag har vi ingen idé om hva vi vil være om fire milliarder år. Og dette landskapet er fantastisk.

Det er vår poesi. Det er vår vakre historie. Det er våre drømmer. Mu-ta-sjon. Vi er mutanter. Og hvis vi ikke har dyp forståelse, hvis vi ikke erkjenner at vi er mutanter, har vi fullstenidig misforstått fortellingen. Fordi hver generasjon tror vi er den siste. Vi har en måte å se på kloden på den måten, vet du, "Jeg er mannen. Den siste mann. Du vet, vi muterte gjennom fire milliarder år tidligere, men nå, fordi det er meg, stopper vi. Slutt. (Latter) Helt til slutt, for evigheten, er det en mann i en rød jakke." Noe slikt. Jeg er ikke sikker på det. (Latter) For det er vår viten omkring muteringer og slike ting. Der er så mange ting å gjøre; det er så nytt.

Og her er noe: En må ikke være et geni, men alle har plikt til å delta. Og for å delta, for en mutant, er der et minimum av øvelse, en minimal idrett. Vi kan si det. Det første, hvis du vil -- der er så mange -- men en som som er enkel å gjøre, er plikten til å se. Jeg kan forklare. Jeg skal prøve. Hvis du går som dette, det greit, OK, du kan gå, men kanskje, fordi du går med øynene slik, vil du ikke se, at der er et hull. Og du vil falle, og du vil dø. Farlig.

Det er hvorfor, kanskje, du vil prøve å å ha denne vinkelen på synet. OK, jeg kan se, hvis jeg fant noe, ops, ops, og de fortsetter, ops ops ops. Jeg øker vinkelen på synet, men det er stadig veldig -- selvisk, egoistisk -- ja selvisk. Du, du overlever. Det er OK. Hvis du løfter blikket litegrann til når du går, "Jeg ser deg, åh gud du er her, hvordan har du det, jeg kan hjelpe deg, jeg kan designe for deg en ny tannbørste, ny toalettbørste," noe slikt. Jeg lever i samfunnet, jeg lever i en gruppe. Det er OK. Du begynner å nærme deg territoriet til intelligensen kan vi si. Fra dette nivået, jo mer du kan heve denne vinkelen til blikket, dess mer vil du bli viktig for samfunnet. Jo mer du løfter, jo mer vil du være viktig for sivilisasjonen. Jo mer du vil løfte, for å se langt og høyt, slik, jo viktigere vil du bli for fortellingen om vår mutasjon. Det betyr at intelligente folk er i denne vinkelen. Det er intelligens. Fra her til her, det, det er genialt. Ptolemaios, Eratosthenes, Einstein, slike ting. Ingen er forpliktet til å være et geni. Der er bedre, men ingen.

Pass på, i denne øvelsen, å være en god mutant. Der er noen farer, der er noen feller. En felle: det vertikale. Fordi vertikalt for oss, hvis du ser som dette, "Åh! min Gud, der er Gud, Åh! Gud!" Gud er en felle. Gud er svaret når vi ikke vet svaret. Det betyr, når din hjerne ikke er stor nok, når du ikke forstår, går du, "Åh, det er Gud, det er Gud." Det er tåpelig. Det er derfor -- hopp, slik? Nei, ikke hopp. Kom tilbake. Fordi, etterpå, der er en ny felle. Hvis du ser på den måten, ser du bakover, eller du ser inni deg selv hvis du er myk, inni deg selv. Det kalles schizofreni, da er du også død.

Det er derfor hver morgen, nå, siden du er en god mutant, vil du løfte vinkelen på blikket ditt. Ut, mer mot det horisontale. Du er en intelligens. Ikke glem -- slik som dette, slik. Det er veldig, veldig, veldig viktig. Hva, hva annet kan vi si om det? Hvorfor gjøre det? Det er fordi vi -- hvis vi ser fra langt borte, ser vi vår evolusjonslinje. Denne evolusjonslinjen er klart positiv. Fra langt vekke, ser linjen myk ut, slik. Men hvis du tar en linse, slik, er denne linjen hakk, hakk, hakk, hakk. Slik. Den er laget av lys og skygge. Vi kan se at lys er sivilisasjon, skygge er barbari. Og det er veldig viktig å vite hvor vi er. Fordi noen runder, der er et punkt i sirkelen, og du har ikke de samme forpliktelsene i de forskjellige delene av runden.

Det betyr, vi kan forestille oss -- jeg sier ikke at det var fantastisk, men på 80-tallet, var der ikke så mange kriger, som det, det var -- vi kunne forestille oss at sivilisasjonen kunne bli sivilisert. I en slik situasjon, er folk som meg akseptable. Vi kunne si, "Det er tid for luksus." Vi har tid til å tenke, vi har til til jeg vet ikke hva, snakke om kunst og slike ting. Det er OK. Vi er i lyset. Men noen ganger, som i dag, faller vi, vi faller så fort, så fort til skyggen, vi faller så fort til barbariet. Med mange, mange, mange, mange sider av barbariet. Fordi det er ikke, barbariet som vi har i dag, det er kanskje ikke barbariet vi tenker på. Der fins forskjellige typer barbari. Derfor må vi tilpasse oss. Det betyr, når barbariet er tilbake, glem de vakre stolene, glem det flotte hotellet, glem design, til og meg -- jeg er lei for å si det -- glem kunst. Glem alt det. Der fins prioriteter; der er hast. Du må tilbake til politikken, du må tilbake til radikaliseringen, Jeg beklager hvis det ikke er godt engelsk. Du må tilbake for å slåss, til slaget.

Derfor er det jeg i dag er så skamfull over å gjøre denne jobben. Derfor er jeg her, for å prøve å gjøre det best mulige. Men jeg vet at selv om jeg gjør det best mulige -- derfor er jeg den beste -- er det ingenting. Fordi det ikke er rett tid. Derfor er det jeg sier det. Jeg sier det, fordi, jeg gjentar, ingenting eksisterer uten en god grunn, grunnen til vår vakre drøm, vår sivilasjon. Og fordi vi alle må arbeide for å gjøre ferdig fortellingen. Fordi scenariet for denne sivilisasjonen -- om kjærlighet, framskritt, og slike ting -- det er OK, men der ser så mange forskjellige, andre scenarier for andre sivilisasjoner. Dette scenariet, for denne sivilisasjonen, handlet om å bli sterk, intelligent, slik som den idéen vi har funnet opp, dette konseptet av Gud. Vi er Gud nå. Det er vi. Det er nesten gjort. Vi må bare avslutte historien. Det er veldig, veldig viktig. Og når du ikke virkelig forstår hva som har skjedd, kan du ikke dra ut og slåss og arbeide og bygge opp og slike ting. Du går inn i framtiden bakover, bakover, bakover, slik. Og du kan falle, og det er ganske farliig. Nei, dere må virkelig forstå det.

Fordi vi er nesten ferdige, skal jeg gjenta denne historien. Og skjønnheten i dette, om kanskje 50 år, 60 år, kan vi sluttføre denne sivilisasjonen, og tilby til våre barn muligheten til å finne opp en ny fortelling, en ny poesi, en ny romantisk drøm. Med milliarder av mennesker som ble født, arbeidet, levde og døde før oss, disse folkene som har arbeidet så mye, vi kan nå skape vakre ting, vakre gaver, vi vet så mange ting. Vi kan si til våre barn, OK, ferdig, det var vår fortelling. Den bestod. Nå har dere en plikt: Finn opp en ny fortelling. Finn på ny poesi. Den eneste regelen er, vi må ikke ha noen tanker om den neste fortellingen. Vi gir dere blanke ark. Finn opp. Vi gir dere de beste verktøyene, de beste redskaper, og nå, gjør det. Det er årsaken til at jeg fortsetter å arbeide, selv om det er for toalettbørsten.