Peter Diamandis: Overflod er vår framtid

(Applaus)

(Video) "Trusler, i kjølvannet av Bin Ladens død, har eksplodert." "Hungersnød i Somalia." -- "Politiet bruker pepperspray." "Ondskapsfulle karteller." -- "Råtne cruiserederier." "Samfunnsmessig forfall." -- "65 døde." "Tsunamivarsel." -- "Cyberangrep." "Narkotikakrig" -- "Masseødelseggelse" -- "Tornado." "Nedgangstider. Kredittap. Dommedag. Egypt. Syria." "Krise. Død. Katastrofe." "Å, Gud."

Peter Diamandis: Og det er bare noen få av de klippene jeg har samlet i løpet av de siste seks månedene -- Kunne gjerne vært de siste seks dagene eller de siste seks årene. Poenget er at nyhetsmediene fortrinnsvis mater oss med negative historier fordi det er hva våre sinn legger merke til. Og det er en veldig god grunn til det. Hvert sekund, hver dag, tar sansene våre inn altfor mye data enn vi er i stand til å håndtere i hjernen.

Og fordi ingenting er viktigere for oss enn overlevelse, er det første stoppestedet for disse dataene en urgammel flik av tinninglappen som kalles amygdala. Så er også amygdala vår detektor for tidlig varsling, vår fare-detektor. Den sorterer og graver seg gjennom all informasjonen for å se etter om det er noe i omgivelsene som kan skade oss. Så hvis vi får et dusin nyheter, vil vi fortrinnsvis merke oss de negative nyhetene. Og det gamle avis-ordtaket som sier, "Dårlig nytt er godt nytt," er helt sant. Grunnet alle våre digitale hjelpemidler som forer oss med alle de negative nyhetene sju dager i uka, 24 timer i døgnet, er det ikke rart at vi er pessimister. Det er ikke rart at folk tror at verden går nedenom.

Men kanskje det ikke er tilfelle. Kanskje heller, er det distraksjoner, servert oss om hva som egentlig foregår. Kanskje de formidable fremskrittene vi har gjort gjennom det siste århundret, ved hjelp av en rekke krefter, faktisk aksellererer til et nivå hvor vi i de neste tre ti-årene har potensialet til å skape en verden av overflod. Jeg sier ikke at vi ikke har en mengde problemer -- klimakrise, utryddelse av arter, mangel på vann og energi -- det har vi absolutt. Og som mennesker, er vi mye flinkere til å oppdage problemer lang tid i forveien, men til slutt rydder vi dem av veien.

Så la oss se på hvordan det siste århundret har vært for å øyne hvor vi er på vei. Gjennom de siste hundre år, har den menneskelige gjennomsnittlige levealder mer enn doblet seg, snitt-inntekten pr. innbygger justert for inflasjon over hele verden har tredoblet seg. Barnedødelighet har gått ned med en faktor på 10. Legg så til at matvarekostnad, elektrisitet, transport, kommunikasjon har falt 10 til 1 000 ganger. Steve Pinker har vist oss at vi faktisk lever i den fredeligste tidsalder noensinne i menneskenes historie. Og Charles Kenny, at global alfabetisme har økt fra 25 prosent til over 80 prosent i de siste 130 årene. Vi lever i sannhet i en ekstraordinær tid. Og mange av oss glemmer det.

Og stadig skrur vi våre forventninger høyere og høyere. Faktisk, vi omdefinerer hva fattigdom betyr. Tenk på dette, i Amerika i dag, har majoriteten av folk under fattigdomsgrensen stadig tilgang til strøm, vann, toaletter, kjøleskap, TV, mobiltelefoner, luftkjøling og biler. De rikeste røverbaronene fra forrige århundre, keiserne på denne planeten, kunne aldri drømt om slik luksus.

Det som ligger til grunn for mye av dette er teknologi, og seinere, eksponensielt voksende teknologier. Min gode venn Ray Kurzweil viste at et hvilket som helst verktøy som blir til informasjonsteknologi seiler opp denne kurven, på Moores Lov, og gjennomfører en dobling av ytelse i forhold til pris hver 12. til 24. måned. Det er årsaken til at mobilen i lommen din bokstavelig talt er en million ganger billigere og tusen ganger raskere enn en superdatamaskin på 70-tallet. Se nå på denne kurven. Dette er Moores Lov gjennom de siste hundre år. Jeg vil dere skal merke dere to ting fra denne kurven. Nummer en, hvor jevn den er -- gjennom gode tider og dårlige tider, krigstid og fredstid, nedgangstider, depresjon og blomstringstid. Dette er resultatet av raskere datamaskiner som brukes til å bygge raskere datamaskiner. Den slakker ikke av for noen av våre store utfordringer. I tillegg, selv om den er plottet på lovens kurve til venstre, peker kurven stadig oppover. Raten for hvor fort teknologi blir raskere, øker i seg selv.

Og på denne kurven, seilende på Moores Lov, er et knippe av særskilt kraftige teknologier som er tilgjengelig for oss alle. Prosessering i skyen, det som mine venner i Autodesk kaller uendelig prosessering; sensorer og nettverk, robotikk, 3-D printing, som gjør det mulig å demokratisere og distribuere personliggjort produksjon rundt kloden, syntetisk biologi, drivstoff, vaksiner og matvarer, digital medisin, nanomaterialer og kunstig intelligens (KI). Jeg mener, hvor mange av dere så vinnerspillet i Jeopardy av IBM sin Watson? Jeg mener, det var storslagent. Faktisk skummet jeg overskriftene for å se etter den beste avisoverskriften jeg kunne finne. Og jeg elsker denne: "Watson beseirer menneskelige opponenter." Jeopardy er ikke noe lett spill. Det handler om nyanser i menneskelig språk. Og forestill deg om du kunne ha KI´er som denne i skyen, tilgjengelig i lomma hos alle med mobil.

For fire år siden her på TED, startet Ray Kurzweil og jeg et nytt universitet, kalt Singularity University. Og vi lærer våre studenter alle disse teknologiene, og særlig hvordan de kan bruke dem til å løse menneskenes store utfordringer. Og hvert år spør vi dem om å starte et selskap eller et produkt eller en tjeneste som positivt kan påvirke livene til en milliard mennesker innen ti år. Tenk på det, faktumet at, bokstavelig talt kan en gruppe studenter berøre livene til en milliard mennesker i dag. For 30 år siden ville det høres latterlig ut. I dag kan vi peke på et dusin selskaper som har gjort akkurat det.

Når jeg tenker på å skape overflod, handler det ikke om å lage et liv i luksus for alle på denne kloden; det er om å skape et liv med muligheter. Det handler om å ta det som det var knapphet på og gjøre det til overflod. Dere skjønner, knapphet er kontekstuelt, og teknologi er en ressurs-frigjørende kraft. La meg gi dere et eksempel.

Så dette er en fortelling om Napoleon den tredje på midten av 1800-tallet. Han er typen til venstre. Han inviterte kongen av Siam på middag. Alle Napoleons tropper ble bespist med sølvbestikk, Napoleon selv spiste med gullbestikk. Men kongen av Siam, han spiste med aluminiums-bestikk. Dere skjønner, aluminium var det mest verdifulle metallet på planeten, mer verdt enn gull og platina. Det er årsaken til at tuppen av Washington-monumentet er laget av aluminium. Dere skjønner, selv om aluminium utgjør 8,3 prosent av jordens masse, fins det ikke som rent metall. Alt er bundet av oksygen og silikater. Men så dukket elektrolyse-teknologien opp og bokstavelig gjorde aluminium så billig at vi bruker det med "engangs" mentalitet.

Så la oss projisere denne analogien framover. Vi tenker på energiknapphet. Mine damer og herrer, vi befinnner oss på en planet som bades med 5000 ganger mer energi enn vi bruker hvert år. 16 terrawatt med energi treffer jordens overflate hvert 88-ende minutt. Det handler ikke om knapphet, det handler om tilgjengelighet. Og her er gode nyheter. For første gang i år, er prisen på elektrisitet fra solenergi 50 prosent av prisen på dieseldrevet elektrisitet i India -- 8,5 rupier versus 17 rupier. Kostnaden for solenergi falt med 50 prosent i fjor. Forrige måned publiserte MIT en studie som viser at ved slutten av dette tiåret, i de solrike delene av De Forente Stater, vil solar elektrisitet koste seks cent pr kilowattime sammenlignet med 15 cent som et nasjonalt snitt.

Og hvis vi har overflod av energi, har vi også overflod av vann. Nå snakker vi om krig over vann. Husker dere da Carl Sagan snudde Voyager romkapselen tilbake mot Jorden, i 1990, etter at den akkurat hadde passert Saturn? Han tok et berømt bilde. Hva ble den kalt? "En lyseblå prikk". Fordi vi lever på en vannplanet. Vi lever på en planet hvor 70 prosent er dekket av vann. Ja, 97,5 prosent er saltvann, to prosent er is, og vi slåss om en halv prosent av vannet på denne kloden, men her er også håp. Og det er teknologi på vei online, ikke om 10, 20 år fra nå, akkurat nå. Der er nanoteknologi på vei, nanomaterialer.

Og samtalen jeg hadde med Dean Kamen i morges, en av de store gjør-det-selv utviklerne, jeg vil dele det med dere -- han gav meg tillatelse til å gjøre det -- hans teknologi kalt "Slingshot" (Slynge) som mange av dere kanskje har hørt om, den er på størrelse med et lite hotellrom-kjøleskap. Det er i stand til å lage ett tusen liter med rent drikkevann om dagen fra hvilken som helst kilde -- saltvann, forurenset vann, kloakk -- for mindre enn to cent pr liter. Coca Colas styreformann har akkurat samtykket til å gjøre en storskala test med hundre enheter av denne i utviklingsland. Og hvis det slår til, noe jeg har tiltro til at det vil gjøre, vil Coca-Cola rulle det ut globalt i 206 land rundt hele planeten. Dette er den typen innovasjon, muliggjort av den teknologien, som finnes i dag.

Og vi har sett dette med mobiltelefoner. Du godeste, vi vil oppnå 70 prosents penetrering av mobiltelefoner i utviklingsland mot slutten av 2013. Tenk over det, at en Masai-kriger med en mobiltelefon midt i Kenya har bedre mobil forbindelse enn president Reagan hadde for 25 år siden. Og hvis de er på Google med en smarttelefon, har de tilgang til mer kunnskap og informasjon enn president Clinton hadde for 15 år siden. De lever i en verden av informasjons- og kommunikasjons-overflod som ingen noensinne kunne forutsi. Og enda bedre, de tingene du og jeg brukte ti- og hundrevis og tusenvis av dollar på -- GPS, HD video og stillbilder, biblioteker med bøker og musikk, medisinsk diagnoseteknologi -- dematerialiseres og "av-kostnadifiseres" bokstavelig talt inn i din mobiltelefon.

Den sannsynligvis beste biten av det er det som dukker opp innen helse. Forrige måned hadde jeg gleden av å kunngjøre, sammen med Qualcomm Foundation, noe som kalles 10 million-dollar Qualcomm Tricorder X prisen. Vi utfordrer team over hele verden til ganske enkelt å kombinere disse teknologiene til et mobilt apparat som du kan snakke til, fordi det har KI, du kan hoste på det, du kan ta en finger-blodprøve. Og for å vinne, må det kunne diagnostisere deg bedre enn et team av autoriserte leger. Forestill dere dette apparatet, bokstavelig talt midt i et utviklingsland der det ikke fins noen leger, 25 prosent av sykdomstilfellene og 1,3 prosent av helsearbeiderne. Når dette apparatet sekvenserer et RNA eller DNA virus som det ikke kjenner igjen, kaller det opp Center for Disease Control og forhindrer pandemien fra å utvikle seg i det hele tatt.

Men her, her er den sterkeste drivkraften for å løfte fram en verden av overflod. Jeg kaller det den framvoksende milliarden. Og de hvite linjene her er befolkning. Vi har akkurat passert sju-milliardersmerket på Jorden. Og forresten, den største beskyttelsen mot befolkningseksplosjonen er å utdanne verden og gjøre dem friske. I 2010 var vi litt under to milliarder mennesker online, oppkoblet. I 2020 vil det endres fra to milliarder til fem milliarder internett brukere. Tre milliarder nye hoder som vi aldri har hørt noe fra tidligere vil knyttes til den globale konversasjonen. Hva vil disse menneskene ha? Hva vil de forbruke? Hva vil de ønske? Og heller enn å få en økonomisk avstenging, er vi i ferd med å få den største økonomiske innsprøyting noensinne. Disse menneskene representerer titalls trilliarder dollar, sprøytet inn i den globale økonomien. Og de vil bli friskere av å bruke en Tricorder, og de vil bli bedre utdannet ved å bruke Khan-Akademiet, og ved bokstavelig å kunne bruke 3-D utskrift og uendelig prosessering bli mer produktive enn noensinne.

Så hva kan tre milliarder framstormende, sunne, utdannede, produktive medlemmer av menneskeheten bringe oss? Hva med et kor av stemmer som aldri er blitt hørt før. Hva med å gi de undertrykte, hvor de enn måtte være, en stemme for å bli hørt, og en stemme til å handle for første gang i historien? Hva vil disse tre milliardene bidra med? Hva med bidrag som er helt uforutsigelige? Det viktigste jeg har lært ved X-Prisen er at små team drevet av sin pasjon og med tydelig fokus kan gjøre usedvanlige ting, ting som bare store selskaper og regjeringer kunne gjøre i fortiden.

La meg dele og avslutte med en historie som virkelig løftet meg. Der fins et program som noen av dere kanskje har hørt om. Det er et spill som heter Foldit. Det kom fra University of Washington i Seattle. Og det er et spill der individer faktisk kan ta en sekvens av aminosyrer og finne ut hvordan proteinet kommer til å folde seg. Og hvordan det foldes, dikterer dets struktur og funksjonalitet. Og det er et svært viktig felt for medisinsk forskning. Fram til nå har det vært et problem for superdatamaskiner.

Og dette spillet har blitt spilt av universitetsprofessorer og så videre. Så kom det bokstavelig talt hundretusenvis av folk online og begynte å spille det. Og det viste at, faktisk, i dag, er den menneskelige mønstergjenkjennings-maskinen flinkere til å brette proteiner enn den beste datamaskin. Og da disse folkene så nøyere etter hvem som var den beste protein-bretteren i verden, var det ikke en MIT-professor, ei heller en CalTech student, det var en person fra England, fra Manchester, en kvinne, som gjennom dagen, arbeidet som assistent i en rehabiliterings-klinikk og om kvelden, var verdens beste protein-bretter.

Mine damer og herrer, det som gir meg enorm tiltro til framtiden er det faktum at vi nå er mer bemyndiget som individer til å ta på oss de store utfordringene til denne planeten. Vi har verktøyene med denne eksponentielle teknologien. Vi har pasjonen fra gjør-det-selv utvikleren. Vi har kapitalen til tekno-filantropisten. Og vi har tre milliarder nye hoder som kommer online for å arbeide med oss for å løse de store utfordringene, til å gjøre det vi må gjøre. Vi går inn i ekstraordinære tiår framover.

Tusen takk.

(Applaus)