Paul Gilding: Jorden er full

La meg begynne med fire ord som vil bidra til sammenheng i denne uken, fire ord som vil definere dette århundret. Her er de: Jorden er full. Den er full av oss, den er full av våre ting, full av søppel, fylt av våre krav. Ja, vi er en brilliant og kreativ art, men vi har skapt litt for mange ting -- så mange at vår økonomi nå er større enn sin vert, vår planet.

Dette er ikke et filosofisk utsagn, det er ren vitenskap med rot i fysikk, kjemi og biologi. Der fins mange vitenskapelige analyser av dette, men de kommer alle til samme konklusjon -- at vi lever over evne. De eminente vitenskapsmennene i Global Footprint Network, for eksempel, har beregnet at vi trenger 1,5 jordkloder for å bære denne økonomien. Med andre ord, for å fortsette driften på vårt nåværende nivå, trenger vi 50 prosent mer jordklode enn vi har. I finansielle termer, ville dette være som å alltid bruke 50 prosent mer enn du tjener, og havne i dypere gjeld hvert år. Men selvfølgelig, du kan ikke låne naturressurser, så vi forbruker av vår kapital, eller stjeler fra framtiden.

Og når jeg sier full, mener jeg virkelig full -- godt forbi alle feilmarginer, langt forbi alle diskusjoner om metodologi. Dette betyr at vår økonomi ikke er bærekraftig. Jeg sier ikke at den ikke er fin eller behagelig eller at den er ille for isbjørner eller skoger, selv om den sikkert nok er det. Det jeg sier er at vår tilnærming ganske enkelt ikke er bærekraftig. Med andre ord, takket være de plagsomme fysiske lovene, når ting ikke er bærekraftige, stopper de. Men det er ikke mulig, tenker du kanskje. Vi kan ikke stanse økonomisk vekst. For det er det som vil stanse: økonomisk vekst. Den vil stanse på grunn av handelsressursenes endelikt. Den vil stanse grunnet det økende kravet vi har overfor alle ressursene, all kapasiteten, alle systemene på Jorden, som nå er økonomisk skadet.

Når vi tenker at den økonomiske veksten stopper, sier vi, "Det er umulig", fordi økonomisk vekst er så sentral i vårt samfunn at den sjelden stilles spørsmål ved. Selv om vekst absolutt har levert mange framskritt, er det en idé så grunnleggende at vi heller mot å ikke forstå muligheten av at den ikke er tilstede. Selv om den har levert mange framskritt, er den basert på en sprø idé -- og den sprø idéen er at vi kan ha uendelig vekst på en endelig planet. Jeg er her for å fortelle at keiseren går uten klær. At den sprø idéen er akkurat det, den er sprø, og med en full Jord, er spillet slutt.

Hør her, tenker du. Det er ikke mulig. Teknologien er utrolig. Folk er innovative. Vi kan forbedre måten vi gjør ting på på så mange vis. Vi kan helt sikker finne ut av det. Alt det er sant. Vel, for det meste sant. Vi er absolutt fantastiske, og vi løser jevnlig komplekse problemer med en utrolig kreativitet. Så hvis vår problem var å få den menneskelige omsetning ned fra 150 prosent til 100 prosent av Jordens kapasitet, kunne vi gjøre det. Problemet er at vi bare varmer opp denne vekstmaskinen. Vi legger opp til å ta denne sterkt stressa økonomien og gjøre den dobbelt så stor og så gjøre den fire ganger så stor -- i en ikke altfor fjern framtid, men i løpet av mindre enn 40 år, i de fleste av dere sin levetid. Kina planlegger å være der i løpet av 20 år. Den eneste haken ved denne planen er at den ikke er mulig.

Som tilsvar, hevder enkelte, at vi trenger vekst, vi må oppheve fattigdommen Vi trenger den for å utvikle teknologi. Vi trenger den for å beholde sosial stabilitet. Jeg fascineres av dette argumentet, som om vi på en måte kan tøye de fysiske lovene for å passe til vårt behov. Det er som om Jorden i bryr seg om hva vi trenger. Moder natur forhandler ikke; hun lager bare reglene og beskriver konsekvensene. Og de er ikke esoteriske grenser. Dette handler om mat og vann, jord og klima, det sentrale, praktiske og økonomiske fundamentet i våre liv.

Så tanken at vi kan gjøre en sømløs overgang til en høyeffektiv, soldrevet, kunnskapsbasert økonomi endret ved vitenskap og teknologi slik at ni milliarder mennesker kan leve i 2050 et liv i overflod og digitale nedlastinger er et bedrag. Det er ikke det at det ikke er mulig å fø, kle og huse oss alle og la oss leve anstendige liv. Det kan vi helt sikkert. Men tanken at vi skånsomt kan vokse oss dit med noen få små hikk er bare feil, og det er farlig feil, fordi det betyr at vi ikke gjør oss klar for det som virkelig kommer til å skje.

Se hva som skjer når du kjører et system forbi sine grenser og så fortsetter å kjøre med enda større aksellerasjon, da slutter systemet å virke, og det bryter sammen. Og det er hva som vil skje med oss. Mange av dere tenker sikkert, at dette kan vi vel ennå stanse. Hvis det er så ille, vil vi reagere. La oss tenke gjennom den idéen. Nå har vi hatt 50 år med advarsler. Vi har hatt vitenskapelige bevis for at det haster med endring. Vi har hatt økonomiske analyser som peker på at vi ikke bare har råd til det, det er billigere å reagere fort. Og stadig, er virkeligheten at vi har gjort så godt som ingenting for å endre kurs. Vi sakker ikke engang farten. I fjor, med hensyn til klima for eksempel, vi har de høyeste globale utslippene noensinne. Historien om mat, om vann, om jord, om klima er stort sett den samme.

Jeg sier faktisk ikke dette i desperasjon. Jeg har gjennomført min sørgetid over tapet. Jeg aksepterer hvor vi er. Det er trist, men det er hva det er. Men det er også tid for å avslutte vår fornekting og anerkjenne at vi ikke handler, vi er ikke i nærheten av å handle og vi kommer ikke til å handle før denne krisen treffer økonomien. Og det er årsaken til at vekstens slutt er det sentrale temaet og hendelsen vi trenger å forberede oss på.

Så når begynner denne overgangen? Når starter sammenbruddet? Etter mitt syn, er vi godt på vei. Jeg vet at de fleste ikke ser det på samme måten. Vi tenderer til å se på verden, ikke som det sammenvevde systemet det er, men som en serie uavhengige saker. Vi ser Occupy protestene, vi ser eskalerende gjeldskrise, vi ser økende ulikthet, vi ser pengers påvirkning av politikken, vi ser ressursknapphet, mat- og oljepriser. Men vi ser, feilaktig, hver av disse spørsmålene som individuelle problemer som må løses. Faktum er, det er systemet i sin smertefulle fase av sammenbrudd -- vårt system, av vår gjeldsdrevne økonomiske vekst, av ineffektivt demokrati, av overbelastning av planeten Jorden, av å spise seg selv levende.

Jeg kunne levert utallige studier og vitnemål for å bevise dette, men jeg vil ikke, fordi hvis dere ønsker å se dem er bevisene over alt omkring dere. Jeg vil snakke til dere om frykt. Jeg vil gjøre det fordi, etter mitt syn, er den viktigste saken vi står foran, måten vi responderer på over dette spørsmålet. Krisen er nå uungåelig. Spørmålet er, hvordan vil vi reagere? Selvfølgelig kan vi ikke vite hva som vil skje. Framtiden er av sin natur usikker.

Men la oss tenke gjennom hva vitenskapen forteller oss vil komme til å skje. Forestill dere vår økonomi når karbon-boblen sprekker, når finansmarkedet oppdager at, for å ha noe håp om å forhindre klimaet fra å slynges ut av kontroll, vil olje- og kullindustrien være ferdige. Forestill dere Kina, India og Pakistan gå til krig om klimatiske konsekvenser forårsake konflikt over mat og vann. Forestill dere Midt-Østen uten oljeinntekter, med med styresmakter i sammenbrudd. Forestill dere vår finstemte, akkurat-i-tide matvareindustri og vårt høyt oppskrudde landbrukssystem bryte sammen og tømmingen av hyllene i supermarkedet. Forestill dere 30 prosent arbeidsløshet i Amerika ettersom den globale økonomien er grepet av frykt og usikkerhet.

Forestill deg nå hva det betyr for dere, deres familier, deres venner, din personlige finansielle trygghet. Forestill deg hva det betyr for din personlige sikkerhet når en tungt bevæpnet sivilbefolkning blir sintere og sintere over hvordan dette ble tillatt å skje. Forestill det hva du vil fortelle dine barn når de spør deg, "Så, i 2012, mappa og pappa, hvordan var det da du hadde det heiteste tiåret i historien for tredje tiår på rad, da alle vitenskapelige fora i verden sa at dere hadde et fundamentalt problem, da havene ble forsuret, da olje- og matvarepriser skjøt i været, da de gjorde opprør i Londons gater og okkuperte Wall Street? Da systemet så tydelig brøt sammen, mamma og pappa, hva gjorde dere, og hva tenkte dere?"

Så hvordan føler du deg når lysene slukkes over den globale økonomien i tankene dine, når dine antakelser om framtiden tones bort og noe veldig annerledes dukker opp? Bare ta et øyeblikk og pust dypt inn og tenk, hva du føler akkurat nå? Kanskje fornektelse. Kanskje sinne. Kanskje frykt. Selvfølgelig, vi kan ikke vite hva som vil skje og vi må leve med usikkerhet. Men når vi tenker på de mulighetene jeg tegner opp, skulle vi føle litt frykt.

Vi er i fare, alle sammen, og vi har utviklet et motsvar på fare, som er frykt, for å motivere en kraftig respons, for å gi oss mot til å fronte trusselen. Men denne gangen er det ikke en tiger i huleåpningen. Du oppdager ikke faren på dørstokken. Men ser du etter, vil du oppdage at den står på døra til din sivilisasjon. Det er årsaken til at vi må kjenne vår besøkelsestid mens lysene fremdeles er på, for hvis vi venter til krisen brer om seg, kan vi komme til å få panikk og gjemme oss. Hvis vi merker den nå og tenker den igjennom, vil vi erkjenne at vi ikke har noe å frykte annet enn frykten i seg selv. Ja, ting kommer til å bli stygt, og det vil skje snart -- helt sikkert i din levetid -- men vi er mer enn kapable til å klare oss gjennom alt som kommer.

Du skjønner, de som har tiltro til at mennesker kan løse ethvert problem, at teknologien er grenseløs, at markedet kan være en kraft for det gode, har faktisk rett. Det eneste de bommer på er at det må en heftig krise til for å få oss i gang. Når vi opplever frykt og frykter tap er vi i stand til ganske ekstraoridinære ting. Tenk på krigen. Etter bombingen av Pearl Harbor, tok det bare fire dager for regjeringen å bannlyse produksjon av sivile kjøretøy og å omdirigere bilindustrien, og derfra til å rasjonere mat og energi. Tenk på hvordan et selskap responderer på en trussel om konkurs og hvordan en tilsynelatende umulighet bare blir gjennomført. Tenk på hvordan et individ responderer på en diagnose over en livstruende sykdom og hvordan et levesett endres, som tidligere bare var for vanskelig, plutselig blir relativt enkelt.

Vi er smarte, vi er faktisk ganske utrolige, men vi elsker en god krise. Og de gode nyhetene er, at dette er et monster. (Latter) Ja, hvis vi kommer feil ut, kan vi stå foran slutten av denne sivilisasjonen, men hvis vi gjør det rett, kan det i stedet være starten på sivilisasjonen. Og hvor kult ville det ikke være å fortelle dine barnebarn at du var en del av det?

Det er helt sikkert ingen tekniske eller økonomiske barrierer i veien. Vitenskapsmenn som James Hansen forteller oss at vi kanskje må eliminere netto CO2 utslipp fra økonomien i løpet av noen få tiår. Jeg ville finne ut hva det ville kreve, så jeg samarbeidet med professor Jørgen Randers fra Norge for å finne svaret. Vi utviklet en plan som kalles "En-grads krigsplanen" -- kalt så på grunn av graden av mobilisering og fokus som trengs. Til min overraskelse, er det å fjerne netto CO2 utslipp fra økonomien i løpet av 20 år faktisk ganske enkelt og ganske billig, ikke veldig billig, men helt sikker mindre en kostnaden ved en kollaps av sivilisasjonen. Vi regnet ikke nøyaktig på det, men vi forstår at det vil være veldig dyrt. Du kan lese om detaljene, men i sum, kan vi transformere vår økonomi. Vi kan gjøre det med utprøvet teknologi. Vi kan gjøre det for en overkommelig pris. Vi kan gjøre det med eksisterende politiske strukturer. Det eneste vi må endre er hvordan vi tenker og hvordan vi føler. Og her er det dere kommer inn.

Når vi tenker på framtiden jeg tegner opp, skal vi selvfølgelig føle en viss frykt. Men frykt kan paralysere eller motivere. Vi må akseptere frykten og så må vi handle. Vi trenger å handle slik framtiden er avhengig av det. Vi trenger å handle som om vi bare har en planet. Vi kan gjøre dette. Jeg vet hva de frie markedskreftene vil si dere, at mer vekst, flere ting og ni milliarder folk på shopping er det beste vi kan gjøre. De tar feil. Vi kan være flere, vi kan være mange flere. Vi har oppnådd utrolige ting siden vi fant ut hvordan vi skulle dyrke mat for omlag 10 000 år siden. Vi har bygget et kraftig fundament av vitenskap, kunnskap og teknologi -- mer enn nok til å skape et samfunn hvor ni milliarder mennesker kan leve anstendige, meningsfulle og tilfredstillende liv. Jorden kan underbygge det hvis vi velger den rette veien.

Vi kan velge dette kritiske tidspunktet til å spørre og svare på de store spørsmål om samfunnets utvikling -- som, hva vil vi bli når vi vokser opp, når vi kommer forbi denne klønete ungdomstiden hvor vi tror det ikke finnes grenser og lider av vrangforestillinger om udødelighet? Vel, det er på tide å bli voksen, å bli klokere, å bli roligere, å bli mer tilregnelig. Slik som generasjoner før oss, vil vi vokse opp under krig -- ikke en krig mellom sivilisasjoner, men en krig for sivilisasjon, for den ekstraordinære muligheten til å bygge et samfunn som er sterkere og lykkeligere og planlegger å henge med til moden alder.

Vi kan velge liv framfor frykt. Vi kan gjøre det vi må gjøre, men det vil kreve hver entreprenør, hver kunstner, hver vitenskapsmann, hver kommunikatør, hver mor, hver far, hvert barn, hver og en av oss. Dette kan bli vår beste dag.

Tusen takk.

(Applaus)