Paddy Ashdown: Det globale maktskiftet

På slutten av det 19. århundre ble det skrevet et dikt av en kjent engelsk dikter. Det ble sagt at den gikk igjen i hodet til Churchill i 1930 årene. Og diktet lyder noe som: ”På sommerens ensomme berg, lat i den flytende strømmen, hark, jeg hører en fjern trommeslager, trommende som en lyd i drømmen, fjern og nær og lav og høyere på jordens veier går forbi, kjær til venn og mat til pulver, soldater marsjerer, for snart å dø." For de som er interessert i poesi, dette diktet er ”A Shropshire Lad”, skrevet a A. E. Housman.

Men, det som Housman forsto, og du hører det også i symfoniene til Nielsen, var at de lange, varme, silvane somrene med stabilitet i det 19. århundre var snart ved veiens ende, og at vi var på vei inn i en av de skumle historiske periodene når makten skiftes. Og, mine damer og herrer, dette er alltid perioder etterfulgt av turbulens og alt for ofte, blod.

Mitt budskap til dere er at jeg tror at vi er fordømte, om du vil, til å leve i en av de historiske periodene når den etablerte maktordenen er på vei til å forandres og verdens nye utseende, de nye maktene som eksisterer i verden, begynner å ta form. Og disse er – og vi ser det helt klart i dag – nesten alltid tider fylt med turbulens, svært vanskelige tider, og alt for ofte blodige tider. Og forresten, det skjer omtrent hvert århundre.

Du kan argumentere at den siste gangen det skjedde -- og det er dét Housman så vel som Churchill følte -- var at når makten blir overført fra de gamle nasjonene, de gamle Europeiske maktene, over Atlanteren til den nyvoksende makten i USA -- begynnelsen på det amerikanske århundre. Og, selvfølgelig, inn i vakumet der de alt for gamle europeiske kreftene pleide å være spilte det ut i de to blodige katastrofene i det forrige århundret -- en i den første delen og en i den andre delen: de to store verdenskrigene. Mao Zedong pleide å referere til dem som de europeiske borgerkrigene, noe som sannsynligvis er en mer nøyaktig betegnelse.

Så, mine damer og herrer, vi lever i en av de periodene. Men for oss vil jeg snakke om tre faktorer i dag. Den første av disse, de første to av disse, handler om et maktskifte. Og den andre handler om en ny dimensjon som jeg vil referere til, som aldri helt har spilt seg ut som den gjør nå. Men la oss snakke om maktskiftene som foregår i verden. Det som skjer i dag er, på en måte, skremmende fordi det aldri har skjedd før. Vi har sett laterale maktskifter -- den greske makten videreført til romerne og maktskiftene som foregikk under de europeiske sivilisasjonene -- men vi er vitner til noe litt annerledes nå. For makten beveger seg ikke bare lateralt, fra nasjon til nasjon. Den beveger seg vertikalt også.

Det som skjer i dag er at den makten som før var begrenset, måtte holdes til ansvar, holde seg til lovverket, innenfor nasjonalstatens institusjon, har nå migrert i stor grad til den globale arenaen. Maktens globalisering -- vi snakker om markedsglobalisering, men det er faktisk globaliseringen av den reelle makten. Hvor, på nasjonalstatens nivå, makten er holdt ansvarlig og underlagt lovverket, men ikke på det internasjonale nivået. Den internasjonale arenaen og den globale arenaen, hvor makten nå ligger: Internettets makt, satellitt kringkasternes makt, pengevekslernes makt -- denne svære pengekarusellen som sirkulerer 32 ganger den nødvendige pengesummen for handelen som den i utgangspunktet skal finansiere -- pengevekslerne, om du vil, finansspekulantene som har dratt oss alle til grunne i det siste, de multinasjonale selskapenes makt som nå utvikler budsjetter ofte større enn mellomstore land. Disse bor i et globalt rom som er høyst uregulert, ikke underlagt noen som helst lovverk. og der folk kan handle med fritt spillerom.

Ja, det er jo beleilig for makthaverne, helt til et punkt. Det er alltid beleilig for de som har mest makt, å kunne operere uten begrensinger, men historieleksen er at, før eller siden, vil uregulert handlingsrom -- handlingsrom uten lovverk -- bli befolket, ikke bare av ting du ønsket -- internasjonal handel, internett, osv. -- men også av de tingene du ikke ville ha -- internasjonal kriminalitet, internasjonal terrorisme. Åpenbaringen etter 9. september er at selv om du er verdens mektigste nasjon, så kan uansett, de som befolker det rommet likevel angripe deg, til og med i den mest ikoniske byen din, en september morgen. Det blir sagt at noe som 60 prosent av de fire millioner dollarene som ble brukt til å støtte angrepet faktisk ble overført via pengeinstitusjoner i Tvillingtårnene, som ble ødelagt 9. september. Der ser dere, våre fiender bruker også dette rommet -- dette rommet til massereiser, internettet, satellitt kringkasting -- for å komme seg rundt giften deres, som holder på å ødelegge våre systemer og måter.

Før eller siden, før eller siden, vil den historiske regelen bevises, at der makt går kommer også styring. Det er derfor, i dette tilfellet, at jeg tror at et av vår tids fenomener er globaliseringen av makt. Da er vår tids utfordring å innføre styring i dette globale rommet. Jeg tror at tiårene foran oss nå vil vise seg å være, mer eller mindre, turbulente. i den grad vi klarer å oppnå vårt mål: å innføre styring i det globale rom.

Legg spesielt merke til at jeg ikke snakker om regjering. Jeg snakker ikke om å innføre en global demokratisk institusjon. I mine egne øyne, damer og herrer, er dette lite sannsynlig gjennomført ved å gyte flere institusjoner innenfor FN. Hvis vi ikke hadde FN hadde vi måttet finne det opp. Verden trenger et internasjonalt forum. Den trenger et organ som kan legitimisere internasjonale handlinger. Men når det kommer til styring i det globale rom, tipper jeg at dette ikke vil oppstå gjennom nyutviklede FN institusjoner. Det vil faktisk skje ved en kraftfull samling av mennesker og i dannelsen av nye traktatbaserte systemer, traktatbaserte avtaler, som kan regjere det globale rommet.

Og, hvis du ser nøye etter, kan du se at dette har begynt å skje, det begynner å vokse frem. Verdens Handels Organisasjon: traktatbasert organisasjon, totalt traktatbasert, og likevel, mektig nok til å holde de mektigste, USA, i sjakk om nødvendig. Kyoto: begynnelsen på en kamp om å lage en traktatbasert organisasjon. G20: vi vet nå at vi må samle en institusjon som kan muliggjøre styring i det finansielle rommet for finansiell spekulasjon. Og det er G20, en traktatbasert institusjon.

Det er et problem midt opp i dette og vi kommer tilbake til det om et øyeblikk, det er det at hvis du samler de mektigste sammen for å lage reglene i en traktatbasert institusjon, for å fylle det rommet med styring, hva vil da skje med de svakeste som blir holdt utenfor? Og det er et stort problem, som vi straks kommer tilbake til.

Så, det var det første budskapet mitt, at hvis du skal komme gjennom disse turbulente tidene, mer eller mindre turbulent, så vil vår suksess i å få det til i stor grad, avhenge av vår kapasitet til å overføre fornuftig styring inn i det globale rom. Og se på den begynnelsen skje. Mitt andre poeng er at, og jeg vet at jeg ikke må snakke med et publikum som dere om dette, men maktskiftet foregår ikke bare loddrett, men også vannrett.

Du kan argumentere at historien, historien om sivilisasjoner, har alltid dreid seg om sivilisasjoner rundt sjø, langs kysten -- med de første rundt Middelhavet, de nyere tilfellene er etterkommerne til vestlige makter rundt atlanteren. Det virker på meg som vi nå er vitne til et fundamentalt maktskifte, stort sett, bort fra nasjoner som samlet seg rundt Atlanteren til nasjoner som omringer Stillehavet. Det begynner med økonomiske makt, men det gjør det jo alltid. Du begynner allerede å se utviklingen i utenrikspolitikk, veksten i militære budsjetter, som foregår i de voksende maktene i verden. Jeg tror faktisk ikke dette dreier seg så mye om et skifte fra Vest til Øst; men at det er noe annet som skjer.

For det det er verdt, vil jeg påstå, at USA fortsatt vil være den mektigste nasjonen på jordkloden de neste 10, 15 årene, men den konteksten hvor hun er makthavende har forandret seg radikalt. Vi kommer ut av 50 år, veldig uvanlige år, en periode der vi har hatt en totalt mono-polar verden, der hver eneste kompassnål for eller imot har blitt referert i forhold til sin posisjon til Washington -- en verden som har hatt en enkel kaptein. Men det er ikke vanlig i historien. Det som vokser frem nå er faktisk mer karakteristisk for historien. Vi begynner å se en fremvekst av en multipolar verden.

Hittil, har USA hatt en dominerende funksjon i verden. De vil fortsette å være den mektigste nasjonen, men de vil være den mektigste nasjonen i en verden som i økende grad blir flerpolar. Og vi begynner å se alternative maktsentre vokse frem -- i Kina, selvfølgelig, selv om jeg antar at Kinas vekst til storhet ikke vil være en glatt vei. Det vil være grettent i det Kina begynner å demokratisere samfunnet etter å liberalisere økonomien. Men det er en annen diskusjon. Vi ser India, Brazil. Vi ser nå at verden ser faktisk, for oss Europeere, ut som Europa i det 19. århundre.

Europa i det 19. århundre: et stort britisk utenrikssekretariat, Lord Canning, pleide å beskrive det som den “europeiske maktkonserten.” Det var en balanse, en femsidig balanse. Storbritannia spilte alltid til balansen. Hvis Paris samlet seg med Berlin, ville Storbritannia samlet seg med Wien og Roma for å gi en motbalanse. Legg merke til, i en periode dominert av en monopolar verden, der du har klare allianser -- NATO, Warsawatraktaten. En klar maktpolaritet betyr også klare allianser. Men, en flerpolar maktfordeling betyr forandrende og skiftende allianser. Og det er den verden vi holder på å bli, der vi i økende grad ser at våre allianser ikke er faste. Canning, en stor britisk utenriksminister, sa en gang, ”Storbritannia har en felles interesse, men ingen felles allierte.” Og vi vil se mer og mer av at vi i Vesten kommer til å strekke oss, må strekke oss, forbi den behagelige sirkelen av atlantermakter for å alliere oss med andre, hvis vi vil få ting gjort i verden.

Legg merke til at da vi dro til Libya, var det ikke bra nok for Vesten å gjøre det alene, vi måtte ta med oss andre. Vi måtte, i dette tilfelle, få med oss den Arabiske Liga. Jeg tipper at Iraq og Afghanistan blir de siste tilfellene der Vesten prøver å gjøre det selv, og vi har ikke fått det til. Jeg tipper at vi nærrmer oss begynnelsen på slutten av 400 år -- jeg sier 400 år fordi det er slutten på det Ottomanske Imperiet -- slutten på den hegemoniske Vestlige makten, Vestlige institusjoner og Vestlige verdier. Vet du, helt til nå, hvis Vesten hadde skjerpet seg, kunne det ha foreslått og forkastet i hvert bidige hjørne i verden. Men det er ikke lenger sant. Ta den siste finanskrisen etter andre verdenskrig. Vesten kom -- Bretton Woods institusjonen, Verdensbanken, det Internasjonale Pengeforbundet -- problemet løst. Nå må vi dra nytte av andre. Nå må vi etablere G20. Nå må vi strekke oss ut og forbi den behagelige sirkelen av Vestlige venner.

La meg gi deg en spådom som er sannsynligvis enda mer rystende. Jeg mistenker at vi nærmer oss slutten på 400 år der Vestlig makt var nok. Folk sier til meg, ”Kineserne kommer selvfølgelig, aldri til å involvere seg i fredsmekling, multilateral fredsmekling verden rundt.” Ikke det? Hvorfor ikke? Hvor mange kinesiske tropper i den blå hatten, med det blå flagget, tjener under FNs kommando i verden i dag? 3,700. Hvor mange amerikanere? 11. Hvilken er den største marine utsendelsen som bekjemper somaliske pirater? Den kinesiske marinen. Selvfølgelig er de det, de er en merkantil nasjon. De vil holde sjøveiene åpne. Vi vil i økende grad måtte gjøre forretninger med folk som vi ikke deler verdiene til, men som vi, for tiden, har felles interesser med. Det vokser frem en helt ny måte♪ å se verden på.

Og her er den tredje faktoren, som er helt annerledes. I vår moderne verden i dag, pga internett, pga den type ting folk her har snakket om, er alt koblet til alt. Vi er gjensidig avhengige nå. Vi er gjensidig låst sammen, som nasjoner, som individer, på en måte som vi aldri har sett før. som vi aldri har sett før. Dette tverrforholdet av nasjoner, har jo alltids eksistert. Diplomati handler om å administrere forholdene på tvers av nasjoner. Men nå er vi låst sammen mer intimt. Du får svineinfluensa i Mexico, og det er et problem på Charles de Gaulle flyplassen 24 timer senere. Lehman Brothers går nedenom, resten kollapser. Det er branner i Russland og matopptøyer i Afrika.

Nå er vi alle dypt, dypt, dypt koblet sammen på tvers av hverandre. Og det betyr at ideen om at en nasjonalstat som handler på egenhånd, ikke koblet til andre, som ikke samarbeider med andre, er ikke lenger et levedyktig alternativ. Fordi handlingene til en stat er ikke lenger begrenset til seg selv, og det er heller ikke nok for en nasjonalstat å kontrollere sine egne territorier, fordi effektene på utsiden av nasjonalstaten vil nå påvirke hva som skjer på innsiden av dem.

Jeg var en ung soldat i den siste av det britiske imperiets små kriger. På den tiden handlet forsvaret til landet mitt om en ting, og kun den ene tingen: hvor sterk hæren vår var, hvor sterkt luftforsvaret var, hvor sterk marinen var og hvor sterke var våre allierte. Det var når fienden var på utsiden av grensene. Nå er fienden på innsiden. Nå, hvis jeg vil snakke om å forsvare landet mitt må jeg snakke med Helseministeren, fordi pandemiske sykdommer er en trussel til min sikkerhet, jeg må snakke med Landbruksministeren fordi matsikkerhet er en trussel til min sikkerhet, jeg må snakke med Industriministeren fordi sårbarheten til vår høyteknologiske infrastruktur er nå et mål for angrep fra fiendene våre -- som vi ser gjennom cyberkrigføring -- jeg må snakke med Innenriksministeren fordi den som har kommet inn i landet og den som bor i terrasseblokken i indre sentrum har en direkte effekt på hva som skjer i landet mitt -- som vi så i London under 7. juli bombingene. Det er ikke lenger snakk om at sikkerheten i et land angår soldater og Forsvarsdepartementet. Det er kapasiteten til å samarbeide på tvers av institusjonene.

Dette forteller oss noe veldig viktig. Det forteller oss faktisk at, regjeringene våre, konstruert loddrett, basert på den økonomiske modellen etter den Industrielle Revolusjonen -- loddrett hierarki, spesialiserte arbeidsoppgaver, kommandostrukturer -- har fått helt feil struktur. Dere i business vet at paradigmestrukturen i vår tid, mine damer og herrer, er nettverk. Det er din kapasitet til å danne nettverk som teller, både innenfor regjeringen din og eksternt.

Så, her kommer Ashdowns tredje lov. Og forresten, ikke spør meg om Ashdowns først og andre lov, for de har jeg ikke funnet opp enda; det høres alltid bedre ut når det er en tredje lov, eller hva? Ashdowns tredje lov er at i den moderne tidsalder, der alt er koblet til alt, er det viktigste du kan gjøre hva du kan gjøre med andre. Den viktigste delen av strukturen din -- om du er en regjering, et regime i hæren, eller i business -- er dine samlingspunkter, punkter som du kan kobles til, din kapasitet til å danne nettverk med andre. Næringslivet har forstått det; regjeringene har ikke.

Men nå, en siste ting. Hvis dette er tilfelle, mine damer og herrer -- og det er det -- at vi nå er låst sammen på en måte som vi aldri før har vært, så er det også tilfelle at vi deler en felles skjebne. Plutselig og for første gang, har kollektivt forsvar, den tingen som har dominert vårt konsept av hva det vil si å sikre våre nasjoner, kommet til kort. Før var det tilfellet at hvis min stamme var sterkere enn deres stamme så var jeg trygg; hvis mitt land var sterkere enn deres land så var jeg trygg; hvis min allianse som for eksempel NATO var mektigere enn deres allianse, var jeg trygg. Dette er ikke lenger tilfellet. Åpenbaringene av vår tilknytning på tvers og av masseødeleggelsesvåpen betyr at jeg deler, i økende grad, skjebne med min fiende.

Da jeg var diplomat og forhandlet nedrustningsavtaler med Sovjetunionen i Geneve på 70 tallet, klarte vi å få gjennomslag fordi vi forstod at vi delte skjebne med dem. Kollektiv sikkerhet er ikke nok. Nord-Irland har fått fred fordi begge sidene innså at null-sum spillet ikke fungerte. De delte skjebne med fiendene sine. En av de største barrierene til Midtøsten er at begge sider, både Israel og Palestinerne, mener jeg, forstår ikke at de deler en kollektiv skjebne. Og så plutselig, mine damer og herrer, det som har vært forsynet til visjonærer og diktere gjennom tidene blir til noe vi må se på som en alvorlig sak innenfor offentlig forvaltning og lovgivning.

Jeg begynte med et dikt, så jeg avslutter med et. Det flotte diktet til John Donne. ”Hent ikke den som bjellen ringer etter.” Diktet heter "Ingen Mann er en Øy." og går som dette: ”Et hvert menneskes død påvirket meg, for jeg er en del av menneskeheten, hent ikke den som bjellen ringer etter, den ringer etter Dem. For John Donne var dette en oppskrift på moralitet. For oss, tror jeg, det er en del av ligningen til vår overlevelse.

Tusen takk.

(Applaus)