Maajid Nawaz: En global kultur i kampen mot ekstremisme

Har du noen gang lurt på hvorfor ekstremisme ser ut til å være i oppspring i land med muslim-majoritet gjennom de siste tiårene? Har du noen gang lurt på hvordan en situasjon kan snus? Har du noen gang sett på arabiske opprør og tenkt: "Hvordan kunne vi ha forutsett dette?" eller: "Hvordan kunne vi ha forberedt oss bedre mot dette?" Vel, min personlige fortelling, min personlige reise, som bringer meg til TED podiet her i dag, er en demonstrasjon på nøyaktig det som har skjedd i land med muslim-majoritet gjennom de siste tjue årene, og vel så det. Jeg har lyst til å dele noe av den fortellingen med deg, men også noen av mine ideer omkring forandring og rollen til sosiale folkebevegelser i å skape forandring i land med muslim-majoritet.

Så la meg starte med først å gi en svært, svært kort historietime, om jeg får lov. I middelalderske samfunn var det definerte troskap. En identitet var definert hovedsaklig med religion. Og da vi bevegde oss i en periode på 1800-tallet med oppspringet av europeiske nasjonale stater hvor identitet og troskap ble definert utifra etnisitet. Så identitet var hovedsaklig definert av etnisitet, og den nasjonale staten reflekterte dette. under globaliseringsalderen, bevegde vi oss videre. Jeg kaller det statsborgeralderen - hvor folk kunne være multirasede, multietniske men alle være like som borgere i en stat. Du kunne være amerikansk-italiener; du kunne være amerikansk-irsk; du kunne være britisk-pakistaner.

Men jeg tror at nå beveger vi oss inn i en ny alder, og denne alderen kalte New York times nylig for "adferdsalderen." Hvordan jeg definerer adferdsalderen er en alder med transnasjonal troskap, hvor identitet er definert i større grad av ideer og narrativ. Og disse ideene og narrativene som treffer folk mellom grensene har i større grad begynt å påvirke måten folk oppfører seg på. Nå er ikke dette nødvendigvis gode nyheter, fordi det er også i min oppfatning at hat har spredt seg globalt så vel som kjærlighet. Men det er faktisk i min oppfatning at folk som virkelig har tjent på denne adferdsalderen, frem til nå, frem til de senere tider, frem til de siste seks månedene, de som har vært mest tjent på adferdsalderen og de transnasjonale troskap, ved å bruke digital aktivisme og andre typer teknologier som går over landegrenser de som har nytt godt av dette har vært ekstremister. Og det er noe som jeg ønsker å utdype videre.

Hvis vi tar islamistene, hvis vi ser på fenomenet om høyrevridde fascister, en ting de har vært veldig flinke på, en ting som de faktisk har vært over forventing, er å kommunisere på tvers av landegrenser, ved å bruke teknologi til å organisere seg, for å spre sine budskap og skape et virkelig globalt fenomen. Dette burde jeg kunne, fordi i 13 år av mitt liv, var jeg involvert i en islamsk ekstremistorganisasjon. Og jeg var en innflytelsesrik kraft i å spre ideer på tvers av landegrenser. Og jeg bevitnet inntoget av islamsk ekstremisme som noe fjernt fra islamsk tro, og måten den påvirket mine medtroende. over hele verden.

Og min fortelling, min personlige fortelling, er et sant bevis på den adfersalderen som jeg vil prøve å utdype videre på her. Jeg var, forresten, - jeg er fra Essex, født og oppvokst i Essex i Storbritannia. Enhver som er fra England vet hvilket rykte vi fra Essex har. Men etter å ha blitt født i Essex, i en alder av 16 år, meldte jeg meg inn i en organisasjon. I en alder av 17, rekrutterte jeg folk fra Cambridge universitetet til denne organisasjonen. I en alder av 19 var jeg en av de nasjonale lederne i Storbritannia. I en alder av 21, medstiftet jeg denne organisasjonen i Pakistan. I en alder av 22, Medstiftet jeg denne organisasjonen i Danmark. I en alder av 24, ble jeg dømt til fengsel i Egypt, ble svartelistet fra tre land i verden for forsøk på å kaste deres regjering, ble utsatt for tortur i egyptiske fengsler og dømt til fem års fengsel som samvittighetsfange.

Så, denne reisen, og det som tok meg fra Essex gjennom hele verden- forresten, vi lo av demokratiske aktivister. Vi syntes de var fra en alder fra lenge siden. Vi syntes at de var avleggs. Jeg lærte hvordan man bruker e-post fra ekstremistorganisasjonen jeg brukte. Jeg lærte hvordan å effektivt kommunisere imellom landegrenser uten å bli oppdaget. Til slutt ble jeg oppdaget, selvfølgelig var det i Egypt. Men måten jeg lærte å bruke teknologien til min fordel var fordi jeg var i en ekstremistorganisasjon som var tvunget til å tenke lengre enn grensene til en nasjonal stat. Adferdsalderen: hvor ideer og narrativer i større grad definerer adferd og identitet og troskap.

Så, som jeg sa, så vi på dagens tilstand og latterliggjorde den. Og det var ikke bare islamske ekstremister som gjorde dette. Men selv om du ser på tvers av stemningsfylt musikk i Europa i det siste, er høyreekstremister også i oppspring. En form for anti-islamistisk retorikk er også på vei oppover og den er transnasjonal. Og konsekvensene dette har er at det påvirker det politiske klimaet i hele Europa. Det som faktisk skjer er at det som tidligere var lokalpatriotisme, individuelle eller ekstremistgrupper som var isolert fra hverandre, har nå blitt samkjørt på et globalt nivå og har derfor blitt, eller holder på bli, populært. Fordi internett og kommunikasjonsteknologi forbinder dem over hele verden.

Hvis du ser på økningen av høyreekstremister i Europa i det siste vil du se at noen ting som skjer er at de påvirker innenrikspolitikken, samtidig er fenomenet transnasjonalt. I noen land, blir moskeer og minareter forbudt. I andre, blir hodeplagg forbudt. I andre blir kosher og halalkjøtt forbudt, akkurat nå. Og på den andre siden, har vi transnasjonale islamske ekstremister som gjør det samme på tvers av deres samfunn. Så de er lommer av lokalpatriotisme som forbindes på en måte som gjør at de føler at de er populære. Nå ville dette aldri ha vært mulig før. De ville ha følt seg isolert, helt til denne typen teknologi kom og koplet de sammen på en måte som gjorde at de følte seg en del av et større fenomen.

Hvor blir det av de demokratiske aspirantene? Vel, jeg tror de henger veldig langt etter. Og jeg skal gi dere noen eksempler på dette her nå. Hvis noen av dere husker 1. juledags bombeforsøket: Det var en mann ved navn Anwar al-Awlaki. Som en amerikansk statsborger, etnisk jemenitt, som for tiden er i skjul i Jemen, som inspirerte en Nigerianer (Trusebomberen), sønnen av direktøren for Nigerias Nasjonalbank. Denne nigerianske studenten studerte i London, trente i Jemen, gikk ombord på et fly i Amsterdam for å angripe USA. I mellomtiden, den Gamle holdningen, med stor G var representert av hans far, direktøren for nasjonalbanken i Nigeria, advarte CIA at hans sønn skulle til å angripe, og denne advarselen falt for døve ører. Den Gamle holdningen med stor G, som representert med nasjonal stat, som ennå ikke er inne i adferdsalderen, som ikke anerkjenner makten til transnasjonale sosiale folkebevegelser, henger etter. Og 1. juledagsbomberen lyktes nesten i å angripe USA. Igjen med høyreekstremister som eksempel: ser vi, ironisk nok, xenofobe nasjonalister som benytter fordelene av globalisering.

Så hvorfor lykkes de? Og hvorfor henger demokratiske aspiranter etter. Vel, vi trenger å forstå makten til sosiale folkebevegelser for å forstå dette. Og sosiale folkebevegelser består av, i mine øyne, består av fire hovedkarakteristikker. Det består av ideer og narrativer Og symboler og ledere. Jeg vil gå igjennom ett eksempel, og det er et eksempel alle er kjenner til, og det er eksemplet med Al-Qaida. Hvis jeg ber dere om å tenke på ideene bak Al-Qaida, så er det noe som du umiddelbart kommer på. Hvis jeg ber deg om deres narrativer - Vesten som er i krig mot Islam, nødvendigheten med å forsvare Islam mot Vesten - disse narrativer, kommer i tankene umiddelbart. Forøvrig, forskjellen mellom ideer og narrativer: er at ideer er formålet man tror på; og narrativet er måten man selger et formål propaganda, om du vil, om formålet. Så ideene og narrativene til Al-Qaida kommer du umiddelbart på.

Hvis jeg ber deg om å tenke på symbolene og deres ledere, kommer du på de umiddelbart. En av deres ledere ble drept i Pakistan nå nylig. Så disse symbolene og disse lederene kommer du på umiddelbart. Og det er styrken til sosiale folkebevegelser. De er transnasjonale, og de samles rundt disse ideene og narrativer og disse symbolene og disse lederene. Men, hvis jeg spør dere om å fokusere på Pakistan, og ber dere om å komme på symbolene og lederene for demokrati i Pakistan i dag, vil det bli vanskeligere å tenke på andre en kanskje drapet på Benazir Bhutto. Som betyr, per definisjon, at den lederen ikke lengre eksisterer.

En av problemene som vi står ovenfor, i mine øyne, er at det ikke er en globalisert, ungdomsledet, grasrots-sosial folkebevegelse. som forsvarer for demokratisk kultur på tvers av samfunn med muslimsk majoritet. Det finnes ingenting som tilsvarer Al-Qaida, uten terrorismen, som er for demokrati på tvers av samfunn med muslimsk majoritet. Det er ingen ideer og narrativer og ledere og symboler som forsvarer den demokratiske kulturen på bakkenivå. Så da kan man spørre seg. Hvorfor har det seg at en ekstremistorganisasjoner, enten de er høyre-, eller islamske ekstremister-- islamisme i den forstand at de som ønsker å innføre en type islamisme over resten av samfunnet - hvorfor har det seg at de lykkes i å organisere på en globalisert måte, mens de som sikter mot en demokratisk kultur henger etter? Og jeg mener det er fire grunner til dette- jeg mener, for det første, så handler det om tilfredshet. Fordi de som sikter mot en demokratisk kultur står ved makten, eller har samfunn som leder globaliserte, mektige samfunn, mektige land. Og dette nivået av tilfredshet betyr at de ikke føler et behov for å forsvare denne kulturen.

For det andre, mener jeg det handler om politisk korrekthet. At vi vegrer oss med å omfavne allmengyldigheten av den demokratiske kulturen, fordi vi assosierer det å -- vi assosierer det å tro på allmengyldigheten av våre verdier -- med ekstremisme. Men samtidig, hver gang vi snakker om menneskerettigheter, sier vi at menneskerettigheter er grunnleggende. Men å faktisk gå ut og spre dette synet er assosiert med enten neo-konservatisme eller med islamsk ekstremisme. Å gå rundt og si at jeg tror at den demokratiske kulturen er det beste vi har oppnådd som en styreform, er assosiert med ekstremisme.

Og for det tredje, har det å velge demokrati i samfunn med muslimsk majoritet blitt henvist til et politisk valg, det vil si politiske parti. I mange av disse samfunnene ber folk om å stemme på dem som det demokratiske partiet, men så er det andre parti som ber om å stemme på dem som det millitære partiet - som ønsker et militært diktatur som styringsform. Og så har du et tredje parti som sier, "Stem på oss så vil vi innføre teokrati." Så demokrati har blitt kun ett politisk valg blant mange andre typer politiske muligheter tilgjengelig i disse samfunn. Og det som skjer som følger av dette er, at når disse partiene velges, og uunngåelig mislykkes, eller uunngåelig gjør politiske feil, er det demokratiet som får skylden for deres politiske feiltrinn. og da sier folk: "Vi har prøvd demokrati. Det fungerer egentlig ikke. La oss få militæret tilbake igjen."

Og for det fjerde, mener jeg, at det jeg har merket her på lysarket som ideologien om motstandsbevegelse. Hva jeg mener med det er at, om verdens supermakt i dag var kommunististk, ville det ha vært mye lettere for demokratiske aktivister å bruke demokratisk aktivisme som en motstandsbevegelse mot kolonialisme, enn det er i dag med supermakten som er amerika, som okkuperer enkelte land og også innfører demokratiske idealer. Så stort sett disse fire grunnene gjør det mye vanskeligere for den demokratiske kulturen å kunne spre seg som mulighet for sivilisasjoner. og ikke bare et politisk valg.

Når man snakker om disse grunnene, la oss dele det opp i visse forestillinger. handler det bare om frustrasjon? handler det bare om mangel på utdannelse? Vel, statistisk sett, er hoveddelen av de som melder seg inn i en ekstremistisk organisasjon høyt utdannet. Statistisk sett, har de i gjennomsnitt en utdannelse som ligger over utdannelsesnivået til det vestlige samfunnet. Anekdotisk, kan vi demonstrere at om fattigdom var den eneste faktoren, vel, Bin Laden er fra en av de rikeste familiene i Saudi Arabia. hans nestkommanderende, Ayman al-Zawahiri, var en barnespesialist - ikke en dårlig utdannet mann. Internasjonal hjelp og utvikling har pågått i årevis, men ekstremisme i disse samfunnene, i mange av disse samfunnene, har vært i oppspring. Og det jeg tror mangler er en genuin grasrotsaktivisme på bakkenivå, i tillegg til internasjonal hjelp, i tillegg til utdannelse, i tillegg til helsevesen. Ikke bare eksklusivt til disse tingene, men i tillegg til dem, å spre en ekte etterspørsel for demokrati på bakkenivå

Og det er her jeg mener at neo-konservatismen gjør ting i omvendt rekkefølge. Neo-konservatisme hadde en filosofi om at du går inn med et tilbudsbasert tilnærming ved å pålegge demokratiske verdier fra ovenfra og ned. Mens islamister og høyreekstremister, i tiår, har bygd en etterspørsel på deres ideologi på grasrotnivå. De har bygd en sivilisasjonell etterspørsel etter sine verdier på grasrotnivå, og vi har sett disse samfunnene gradvis forandres til samfunn som i større grad spør etter en type islamisme. enorme folkemengder i Pakistan har vært representert etter opprøret i den arabiske verden hovedsaklig av organisasjoner som står for en eller annen form for teokrati, og ikke for et demokratisk opprør. Fordi helt siden før oppdelingen av India, har de skapt en etterspørsel for deres ideologi på bakkenivå. Og det som trengs er en ekte transnasjonal ungdomsledet folkebevegelse som fungerer til å aktivt forsvare den demokratiske kulturen - som er nødvendigvis mer enn bare valg. Men uten ytringsfrihet, kan du ikke du ha frie og rettferdige valg. Uten menneskerettigheter, kan du ikke være beskyttet mens du driver valgkamp. Uten tankefrihet, har du ikke retten til å slutte deg til organisasjoner.

Så det som trengs er disse organisasjonene på bakkenivå som forsvarer for den demokratiske kulturen i seg selv og skaper en etterspørsel på bakkenivå for denne kulturen. Hva det vil gjøre er å unngå problemet jeg snakket om tidligere, hvor vi for øyeblikket har politiske partier som representerer demokrati som kun et politisk valg i disse samunnene ved siden av andre valg sånn som militærdiktatur og teokrati. Hvis vi skulle begynne å skape en etterspørsel på bakkenivå på et sivilisasjonistisk nivå enn kun på et politisk nivå, et nivå ovenfor politikk - folkebevegelser som ikke er politiske partier, men heller skape en sivilisajonell etterspørsel på denne demokratiske kulturen. Det vi vil ende opp med er det idealet som dere ser på dette lysbildet - idealet om at folk skal kunne velge i et eksisterende demokrati, ikke for et demokrati. Men for å komme seg dit, hvor demokrati bygger samfunnets strukturer og politiske valg innenfor disse strukturene, er høyre eller venstrevridd, men som definitivt ikke er et teokratisk eller militærdiktatur- Det vil si at du stemmer i et demokrati, i et eksisterende demokrati, og at demokrati ikke bare er ett av valgene man har ved valgurnene. For å komme på dette nivået trenger vi oppriktig å begynne å skape en etterspørsel til disse samfunnene på bakkenivå.

Så for å avrunde, hvordan vil dette skje? Vel, Egypt er et godt utgangspunkt. Opprørene i de arabiske landene har vist at dette allerede holder på. Men det som skjedde i de arabiske opprørene og det som skjedde i Egypt var veldig rensende for meg. Det som skjedde var en politisk koalisjon som samlet seg for å nå et politisk mål, og det var å fjerne lederen. Vi må bevege oss et steg videre nå Vi trenger å se på hvordan vi kan hjelpe disse samfunnene til å bevege seg fra politiske koalisjoner, løst baserte politiske koalisjoner, til sivile koalisjoner. som står for idealene og narrativene til den demokratiske kulturen på bakkenivå. Fordi det er ikke nok å bare fjerne en leder eller en hersker eller diktator. Det er ingen garanti på at det som skjer etterpå er et samfunn bygd på demokratiske verdier.

Men generelt, så har trender som begynner i Egypt har historisk sett spredt seg over MENA regionen, midtøsten og nord-Afrika regionen. Så da arabisk sosialisme begynte i Egypt, spredte det seg over hele regionen. På 80- og 90-tallet da Islamisme begynte i regionen, spredte det seg over MENA-regionen som helhet.

Og de ønskene som vi har for øyeblikket - som unge arabere beviser i dag og umiddelbart omprofilerer seg selv som å være forberedt på å dø for mer enn kun terrorisme - så er det en mulighet at den demokratiske kulturen kan begynne i regionen og spre igjennom resten av landende som omgir det. Men det vil kreve at vi hjelper disse samfunnene i å forandre seg fra å ha kun politiske koalisjoner til å bygge en ekte grasrot-baserte sosiale folkebevegelser. som forsvarer den demokratiske kulturen. Og vi har begynte med dette i Pakistan med en folkebevegelse kalt [khoudi ?] der vi jobber på bakkenivå for å oppmuntre ungdommen til å lage ekte deltagelse for den demokratiske kulturen. Og det med den tanken jeg vil avslutte.

Min tid er ute, så takk for deres tid.

(Applaus)