Kevin Kelly om webbens kommende 5000 dager

Internett, webben slik vi kjenner den, denne formen for web – tingene - det vi alle snakker om – har rukket å bli knappe 5000 dager gammel. Alt det vi har vært vitne til som har dukket opp, for å begynne med statellittbilder av hele verden, for eksempel som vi ikke engang kunne ha forestilt oss kunne skje alt dette som velter inn over oss, denne overflod av innhold som befinner seg rett foran oss, der vi sitter ved den bærbare eller stasjonære maskinen vår. Dette overflødighetshornet av materiale som flommer over oss og aldri tar slutt, er overveldende – og vi er ikke overveldet. Det er utrolig fascinerende at alt dette fins. (Latter) I løpet av 5000 dager har alt dette dukket opp. Og jeg er sikker på at for ti år siden, om jeg hadde fortalt at alt dette ville komme, ville du sagt at det er umulig. Det finnes simpelthen ingen økonomisk modell som gjør det mulig. Og hvis jeg fortalte deg at alt ville være gratis, ville du sagt, det er rett og slett – du drømmer. Du er en kalifornisk utopist. Du er en hemningsløs optimist. Likevel er det her.

Det andre vi vet om dette er at for ti år siden, da jeg kikket på hva endog magasinet "Wired" drøftet, trodde vi det kom til å bli et slags TV, bare bedre. Det var forbildet; det var hva alle antydet skulle komme. Så viser det seg at det var ikke dét det var. Først og fremst, det var umulig, og det var ikke dét det var. En av de tingene jeg tror vi lærer av dette - tenk for eksempel på Wikipedia, det er noe som rett og slett var umulig. Det er umulig i teorien men mulig i praksis. Og hvis du tar for deg alle disse umulighetene, tror jeg at en av lærdommene fra denne epoken, fra det siste tiåret, er at vi må bli flinkere til å tro på det umulige, fordi vi er uforberedt for det.

Derfor er jeg nysgjerrig på hva som kommer til å skje de neste 5000 dagene. For hvis dette har skjedd de siste 5000 dagene, hva vil skje de neste 5000 dagene? Jeg har en slags enkel historie, og den foreslår at det vi bør tenke over om denne tingen som vi utvikler, dette som har skjedd de siste 5000 dagene. Det er alle disse datamaskinene, alle disse håndholdte apparatene, alle mobiltelefonene, alle de bærbare, alle serverne – det vi i grunnen får ut av alle disse sammenkoblingene, er at vi får én maskin. Og hvis det bare fins én maskin – og alle våre små håndholdte apparater og dingser er faktisk små kikkehull inn i de apparatene, konstruerer vi egentlig én eneste, global maskin.

Så jeg satte meg fore å tenke over det. Og det viste seg at denne maskinen faktisk er den mest pålitelige maskinen vi noensinne har laget. Den har aldri krasjet, den kjører uavbrutt. Og det finnes knapt noen annen maskin vi noensinne har laget som virker i så mange timer, så mange dager. 5000 dager uten stans – det er rett og slett utrolig. Men selvfølgelig – Internett er mer enn 5000 dager gammelt – webben har bare vært her i 5000 dager. Jeg forsøkte så å gjøre noen målinger. Hvilke størrelser har denne maskinen? Jeg begynte med å regne ut hvor mange milliarder klikk som gjøres over hele kloden og alle dens datamaskiner. Og det gjøres 100 milliarder klikk pr dag. Og det fins 55 billioner lenker mellom alle websidene i verden.

Og så dreide tankene mot andre typer dimensjoner, og jeg laget en rask liste – forresten var det Chris Jordan, fotografen, som snakket om tall som var så store at de ble meningsløse? Vel, her er en liste over dem. De er vanskelige å fastslå, men der fins en milliard databrikker på Internett. hvis du kunne telle alle brikkene i alle datamaskinene på nettet. Det sendes to millioner eposter i sekundet. Og dét er jo et veldig stort tall. Det er bare en diger maskin, og den står for 5 prosent av det globale strømforbruket. Her er altså spesifikasjonene, som om du skulle lage et datablad for den: 170 kvadrillioner transistorer, 55 billion lenker, bare epost med en frekvens på to megahertz, 31 kilohertz tekstmeldinger, 246 hexabyte lagerplass. Det er en diger harddisk. Det er mye lagerplass, mye minne – ni hexabyte RAM Og den samlede trafikken flyter med sju terabyte i sekundet. Brewster nevnte at Kongressbiblioteket er omlag tyve terabyte stort. Så hvert sekund svisjer halve Kongressbiblioteket rundt i denne maskinen. Det er en diger maskin.

Så gjorde jeg noe annet. Jeg fant ut at 100 milliarder klikk pr dag, 55 billioner lenker, er nesten det samme som antall synapser i hjernen din. En kvadrillion transistorer er nesten det samme som antall nevroner i hjernen din. Som et første anslag, vi har disse greiene - tyve petahertz synapse-avfyringer. Selvfølgelig er hukommelsen vår virkelig enorm. Men som et første anslag, er størrelsen på denne maskinen lik størrelsen – og kompleksiteten, omtrent som - hjernen din. Fordi det faktisk er slik hjernen din arbeider – på en lignende måte som webben. Men, hjernen din dobler seg ikke annet hvert år. Så hvis vi sier at denne maskinen vi nå har laget, akkurat nå er omlag en MH, én menneskelig hjerne, og ser på hvor fort den vokser vil den om tredve år, være seks milliarder MH´er. Så i år 2040 vil den samlede prosesseringen i denne maskinen overgå menneskehetens samlede prosesseringevne,

målt i rådata og slikt. Og dette er, tror jeg, hvor Ray Kurzweil og andre har dette lille diagrammet som viser at vi vil krysse en linje. Så hva med det? Vel, her er et par momenter. Jeg har tre - på en måte generelle ytringer jeg vil formidle, tre konsekvenser av dette. Først, at det denne maskinen egentlig holder på med, er kroppsliggjøring – vi gir den en kropp. Det er hva vi kommer til å gjøre i de neste 5000 dagene – vi skal gi denne maskinen en kropp. Og det andre er at vi skal restrukturere dens arkitektur. For det tredje kommer vi til å bli gjensidig avhengig av den.

Så la meg gå gjennom disse tre punktene. Først og fremst har vi alle disse dingsene i hendene våre. Vi tror de alle og én er frittstående apparater, men faktum er at hver eneste skjerm i verden gløtter inn i den ene maskinen. De er alle først og fremst åpninger inn til den ene maskinen. Det andre er at – noen kaller det for skyen, du liksom rører ved skyen med tingen. På en måte er alt du virkelig trenger - en sky-leser. Og sky-leseren har ingen lagerplass. Den er trådløs. Den er alltid tilkoblet. Det er mange sider ved dette. Den blir veldig enkel, og det du egentlig gjør er at du bare rører ved den ene maskinen, du rører ved skyen og du vil behandle data på den måten. Slik at det er maskinen som jobber.

Og på noen måter er vi tilbake til den foreldete tanken om en sentral datamaskin. Men alt, alle kameraene, og mikrofonene, og sensorene i bilene, alt sammen er koblet til den ene maskinen. Og alt vil passere gjennom webben. Det ser vi allerede, si - med telefoni. Akkurat nå går ikke alle samtaler over webben, men de begynner å gjøre det, og de vil gjøre det. Og hvis du forestiller deg, bare som et eksempel, hva Google Labs har på gang i form av eksperimenter med Google dokumenter, Google regneark, bla, bla bla – kommer alle disse tingene til å bli web-basert. De vil kanaliseres gjennom maskinen. Jeg vil antyde at hver BIT vil komme til å eies av webben. Akkurat nå er de ikke det – hvis du arbeider med regneark og slikt på jobben, et Word dokument, så er ikke de på web, men de kommer til å bli. De kommer til å bli en del av denne maskinen. De kommer til å snakke web-språket. De kommer til å snakke med maskinen. Webben er i noen henseender, omtrent som et sort hull, som suger alt til seg. Og så blir alle ting en del av webben. Slik at alle gjenstander, hver ting vi lager, vil ha innebygd i seg en liten flik av web-aktighet og tilkobling, og vil være en del av denne maskinen, slik at våre omgivelser – på en allestedsnærværende-databehandlings måte – vår omgivelse blir webben. Alt er koblet sammen.

Nå, med RFID´er og andre ting – hvilken teknologi det enn er, det er ikke viktig, poenget er at alt kommer til å ha en eller annen form for innebygd tilknytning til maskinen. Dermed får vi i grunnen – et internett av ting. Da kan du tenke på en sko som en databrikke med hæler, og på en bil som en brikke med hjul. Fordi den største kostnaden med å produsere biler utgjøres av den innebygde intelligensen og elektronikken, og ikke materialene. Mange folk forestiller seg den nye økonomien som noe som skulle bli avmaterialisert, alternativ virtuell eksistens, og at vi ville beholde vår gamle økonomi bestående av atomer. Men faktisk, det den nye økonomien virkelig er, er et ekteskap mellom de to, der vi baker inn informasjonen, og tingenes digitale natur inn i den materielle verden. Det er hva vi har å se frem til. Det er hvor vi er på vei - denne unionen, dette sammenfall av det fysiske og det digitale.

Og dermed, en av konsekvensene av det, tror jeg, er at der vi nå har et slags spekter av medier - TV, film, video – det blir i grunnen én medieplattform. Og mens der i en viss forstand fins mange forskjeller, vil de få mer og mer felles med hverandre. Slik at medias lover, som for eksempel: Faktumet at kopien er verdiløs. Verdien er i de ikke kopierbare tingene. Umiddelbarheten, autentisiteten, personaliseringen - media ønsker å være flytende; og er grunnen til at ting er fritt tilgjengelig slik at du kan endre dem, ikke at de er ”fri” som i ”gratis”, men "fri" som i "frihet". Og nettet påvirker reglene – i betydningen at jo mer du har, jo mer vil du få. Den første faksen – den personen som kjøpte den første faksen var en tulling, fordi det ikke fantes noen å fakse til. Men så ble hun en evangelist, og rekrutterte andre til å kjøpe faksmaskiner fordi det økte verdien av deres egen anskaffelse. Slike virkninger kommer vi til å oppleve. Oppmerksomhet er valutaen.

Så disse lovene vil komme til å gjennomsyre alle medier. Det andre med denne kroppsliggjøringen er hva jeg kaller den omvendte McLuhan. McLuhan sa; "Maskiner er menneskenes forlengede sanser". Og jeg sier; "Menneskene vil nå komme til å bli maskinens forlengede sanser," på en bestemt måte. For vi har en billion øyne, og ører og berøringer, gjennom alle våre digitale fotografier og kameraer. Det ser vi i slike ting som Flickr, eller Photosynth, dette programmet fra Microsoft som lar deg sette sammen et bilde av et reisemål på bakgrunn av de tusener av turistbilder fra stedet. Maskinen ser på en måte, gjennom pikslene i individuelle kameraer

Det andre jeg ville snakke om var tanken om restrukturering – at det webben gjør er å restrukturere. Jeg må advare dere om at det vi skal snakke om er – Jeg skal gi min forklaring på en term du hører, som er ”den sematiske webben”.

Først og fremst, det første stadiet vi har sett av Internett, var at det kom til å koble sammen datamaskiner. Og det vi kalte Nettet - det var Internettet av nettverk. Og vi opplevde det - hvor du har alle datamaskinene i verden - og hvis du husker, det var en grønnaktig skjerm med markører, og der var egentlig ikke så mye du kunne gjøre, og hvis du ville koble den til, måtte du koble deg fra en datamaskin til en annen datamaskin. Og det du måtte gjøre, hvis du ville være med på dette, var å dele pakker med informasjon. Så drev du og videresendte. Du hadde ingen kontroll. Det var ikke slik som med telefonen hvor du hadde kontroll over en linje - du måtte dele informasjonspakker.

Det andre stadiet som vi er på nå, handler om ideen om å lenke sider. I den gamle løsningen, hvis jeg ville oppsøke nettsiden til et flyselskap, koblet jeg min datamaskin til et FTP sted, til en eller annen datamaskin hos flyseskapet. Nå har vi sidene - enheten har blitt delt opp til sider, slik at en side lenker til en annen side. Og hvis jeg vil bestille en flybillett, går jeg til flyselskapets side, webstedet til flyselskapet, og jeg knytter meg til den siden. Og det vi delte var lenker, så du burde være åpen om dine forbindelser. Du kunne ikke nekte hvis noen ønsket å lenke til deg, Du kunne ikke hindre dem. Du måtte delta i denne tanken om å åpne opp sidene dine til å bli lenket til fra hvem som helst. Det var det vi gjorde.

Nå går vi inn i det tredje stadiet, som er det jeg snakker om, og det er hvor vi lenker selve informasjonen. Jeg vet ikke hva denne tingen heter. Jeg kaller den for "Maskinen". Men det vi kobler sammen, er data. Vi beveger oss fra maskin-til-maskin, fra side-til-side, og nå fra data-til-data. Forskjellen er, at heller enn å lenke fra side til side, vil vi faktisk lenke fra en idé på en nettside til en annen idé på en annen nettside. Slik at hver tanke egentlig underbygges - eller hver gjenstand eller hvert substantiv - støttes opp av hele webben. Den er blitt oppløst til et nivå av gjenstander, eller tanker, eller ord, om du vil. I tillegg til å fysisk komme ut igjen - til denne ideen om at verden ikke bare er virtuell, lenken går faktisk ut til gjenstander. Noe vil brytes ned til informasjon om en enkeltperson, slik at hver person vil få en unik ID. Hvert menneske, hver gjenstand, vil få et eller annet som vil være særskilt for det, og vil lenke til en særskilt representasjon av den tanken eller tingen. Så når jeg i denne nye, når jeg lenker til den, vil jeg lenke til min bestemte flyavgang, til mitt bestemte sete. Og for å gi et eksempel på dette - jeg bor i Pacifica, heller enn - akkurat nå er Pacifica et slags navn på webben et eller annet sted. Webben vet ikke at det faktisk er en by, og at det er akkurat den byen jeg bor i, men det er det vi kommer til å snakke om. Den kommer til å lenke direkte til - webben kommer til å kunne lese seg selv og vite at det faktisk er et sted, og hver gang den ser ordet "Pacifica", vet den at det har en tilhørighet, breddegrad, lengdegrad, et bestemt innbyggertall.

Her er noen av de tekniske begrepene, alle med tre bokstaver, som du vil møte stadig oftere. Alle disse handler om å virkeliggjøre tanken om å lenke til dataene. Jeg skal legge fram et slags eksempel. Det fins omlag en milliard sosiale nettsteder på webben. Hver gang du går inn i et slikt, må du på nytt fortelle hvem du er og hvem som er vennene dine. Hvorfor skulle du gjøre det? Det skulle du gjort én gang, og den skulle vite hvem alle vennene dine er. Så du ønsker, at alle vennene dine er identifisert, og at du tar med deg disse forbindelsene rundt omkring. Alle disse opplysningene om deg skulle bare blitt overført, og du skulle oppgi dem en gang, det er slik det skulle vært. Og du skulle beholdt alle trådene i alle forbindelsene mellom disse bitene av informasjon. Det er hva vi beveger oss inn i - hvor den på en måte vet slike ting ned til det nivået. En semantisk web, Web 3.0, et gigantisk globalt diagram - vi prøver liksom å finne ut hva vi skal kalle denne tingen. Men det den kommer til å gjøre er å dele data. Dermed må du være åpen for å dele informasjonen om deg, noe som er et mye større skritt enn bare å dele nettsiden din, eller datamaskinen din. Og alt dette som kommer til å finnes på denne er ikke bare sider, det er gjenstander. Alt vi har beskrevet, hver gjenstand eller sted vil få en bestemt representasjon, kommer til å få en særskilt egenskap som kan bli lenket til direkte. Da har vi en database med ting. Så er det faktisk en fjerde sak som vi ikke har kommet til, som vi ikke vil oppleve i de neste ti årene, eller 5000 dagene, men jeg tror at det er dit vi skal. Og det er internettet av ting - hvor jeg lenker direkte til gjenstandene på setet mitt i flyet - at den fysiske gjenstanden blir en del av webben. Da befinner vi oss midt i denne tingen som er totalt sammenkoblet, ned til hver gjenstand gjennom den lille fliken av tilknytning som den har.

Den siste saken jeg vil snakke om er tanken om at vi kommer til å bli gjensidig avhengig. Den kommer alltid til å være der, og jo nærmere, dess bedre. Hvis du lar Google få lov, kan den fortelle deg søkehistorien din. Ved å kikke på den fant jeg ut at jeg søker oftest omkring klokken 11 om formiddagen. Jeg er åpen og er utleverende angående det. Og jeg tror at total personalisering i denne webben vil kreve total gjennomsiktighet. Det er prisen vi må betale. Hvis du vil ha fullstendig personalisering, må du være fullstendig utleverende. Google. Jeg kan ikke engang huske mitt eget telefonnummer, jeg bare spør Google. Vi er så avhengige at jeg nå har kommet til det punktet der jeg ikke engang prøver å huske ting - jeg bare googler det. Det er enklere slik. Men vi stritter liksom først imot og sier, "Å, det er forferdelig." Men hvis vi tenker over den avhengigheten vi har av denne andre teknologien, som heter alfabetet, og skriftspråk - er vi totalt avhengig av den, og den har forandret vår kultur. Vi kan ikke forestille oss selv uten alfabetet og skriftspråket. Så på samme måte vil vi ikke kunne forestille oss selv uten at denne andre maskinen er der. Det som skjer med dette er som en slags kunstig intelligens (AI), men ikke intelligens som en bevisst intelligens som Larry Page - en ekspert - fortalte meg at det er hva de prøver å få til, og det er hva de prøver å lage. Men når seks milliarder mennesker googler, hvem søker hvem? Det slår begge veier. Vi er webben, det er hva denne tingen er. Vi kommer til å bli maskinen. Og i de neste 5000 dagene - det kommer ikke til å bli web, bare bedre. På samme måte som det ikke ble TV, bare bedre. De neste 5000 dagene - det kommer ikke til å være webben, men bare bedre; det kommer til å bli noe annet. Og jeg tror det kommer til å bli smartere. Det vil ha en intelligens inni der, men ikke, nok en gang, bevisst. Men den vil forutse hva vi vil gjøre, på en god måte. For det andre blir den mye mer personlig. Den vil kjenne oss, og det er bra. Igjen, prisen vil være full åpenhet. For det tredjen vil den være mer allestedsnærværende i betydningen av å fylle dine omgivelser, og vi kommer til å være midt i den. Og alle apparatene vil være åpninger inn i den.

Den ene tanken jeg ønsket å legge igjen hos dere er at vi må begynne å tenke på dette som ikke bare "web, bare bedre", men et nytt slags stadium i denne utviklingen. Den ser mer global ut - hvis du tenker på hele tingen, er det en kjempediger maskin, veldig pålitelig maskin, mer pålitelig enn dens deler. Men vi kan også tenke på den som en slags stor organisme. Slik at vi responderer til den som om den var et helt system, heller enn som den var en stor organisme som vi skulle samhandle med. Det er en "Ene". Og jeg vet ikke hva annet jeg skulle kalle den enn den "Ene". Vi kommer til å finne et bedre ord for den. Men det er en slags enhet som begynner å komme for en dag. Nok en gang, jeg vil ikke omtale bevissthet. Jeg vil snakke om den som om den var en liten bakterie, eller en volvox alge, som er hva den organismen er.

Så, gjøremål, til handling, ta med hjem. Her er det jeg vil si: Det finnes bare en maskin, og webben er dens operativsystem. Alle skjermer ser inn i den Ene. Ingen databits vil leve utenfor webben. Å dele er å få. La den Ene lese det. Alt vil bli lesbart for maskiner; du vil ønske å lage det maskinen kan lese. Og den Ene er oss - vi er i den Ene. Takk for oppmerksomheten. (Applaus)