JRs TED Prisønske: Bruk kunst til å snu verden på hodet

For to uker siden var jeg i atelieret mitt i Paris, og telefonen ringte og jeg hørte: "Hey, JR, du vant TED prisen for 2011. Du må ønske deg noe for å redde verden." Jeg var helt fortapt. Jeg kan ikke redde verden, ingen kan. Verden er helt på trynet. Seriøst, du har diktatorer som styrer verden, befolkningen øker med millioner, det er ikke mer fisk i havet, Nordpolen smelter, og den forrige TED prisvinneren sa, at vi blir feite. (Latter) Kanskje unntatt franskmenn. Samma det. Så jeg ringte tilbake og sa: "Hør her Amy, si til TED gjengen at jeg ikke kommer. Jeg kan ike gjøre noe for å redde verden." Hun sa, "Hey JR, ditt ønske er ikke for å redde verden, men for å forandre verden." "Åja, da så." (Latter) "Det er kult." Jeg mener, teknologi, politikk, næringsliv, alt dette forandrer verden -- ikke nødvendigvis til det bedre, men de forandrer verden. Hva med kunst? Kunne kunst forandret verden?

Jeg startet da jeg var 15 år. Og på den tiden tenkte jeg ikke på å forandre verden, jeg drev med grafitti -- skrev navnet mitt overalt, og brukte byen som mitt lerret. Jeg gikk i tunnellene under Paris, og på hustakene med vennene mine. Hver tur var en utflukt, et eventyr. Det var som å sette sitt merke på samfunnet, å si "Jeg var her" på toppen av en bygning.

Så da jeg fant et billig kamera på undergrunnsbanen startet jeg å dokumentere disse eventyrene med vennene mine og ga dem tilbake som fotokopier -- små bilder på bare denne størrelsen. Det er hvordan jeg som 17-åring begynte å lime dem opp. Og jeg gjorde min første "expo de rue", som betyr fortausgalleri. Og jeg laget en fargerik ramme så man ikke skulle forveksle det med reklame. Jeg mener, byen er det beste galleriet jeg kan forestille meg. Jeg ville aldri trenge å lage en mappe for å presentere meg til et galleri og latt dem bestemme om mine verk var vakre nok til å vises for folk. Jeg ville styre det direkte mot publikum i gatene.

Så det er Paris. Jeg byttet -- avhengig av hvor jeg var -- tittelen på utstillingen. Dette er fra Champs-Elysees. Jeg var ganske stolt av den. Fordi jeg bare var 18 år og jeg var på toppen av Champs-Elysees. Og når bildet var borte var rammen fortsatt igjen.

(Latter)

November 2005: gatene brenner. En stor bølge med opprør har brutt ut i de første forstedene til Paris. Alle var som limt foran TV'n, hvor de så urovekkende, skremmende bilder tatt fra utkanten av nabolaget. Jeg mener, disse ungene, uten kontroll, kastet Molotov cocktails, og angrep politiet og brannfolkene, og plyndret alt de kunne komme over i butikkene. Dette var kriminelle, kjeltringer, farlige folk som jaget i sine egne omgivelser.

Det var da jeg så det -- kunne det være mulig? -- bildet mitt på en vegg gjort synlig av en brennende bil -- en oppliming jeg hadde gjort et år tidligere -- en ulovlig en -- fortsatt der. Jeg mener, dette var ansiktene til vennene mine. Jeg kjenner disse folkene. Ikke alle er engler, men de er ikke monstre heller. Så det var litt skrudd å se disse bildene og disse øynene som så tilbake på meg gjennom TV.

Så jeg dro tilbake dit med en 28 mm linse. Det var den eneste jeg hadde på den tiden. Men med den linsen, må du være så nær som 25 cm til personen. Så du kan bare gjøre det med deres tillit. Så jeg tok fire portretter av folk fra Le Bosquet. De lagde skumle grimaser for å leve opp til karikaturene rundt seg. Så limte jeg opp enorme plakater overalt i finere strøkene i Paris med navn, alder og til og med husnummer til disse gutta. Et år senere, ble hele utstillingen vist foran rådhuset i Paris. Og vi gikk fra de bildene, som hadde blitt stjålet og misbrukt av media, til å stolt ta over våre egne bilder. Det var da jeg innså makten til papir og lim. Så, kan kunst endre verden?

Et år senere hørte jeg på all støyen om konflikten i midtøsten. Jeg mener, på den tiden, tro meg mente de bare konflikten mellom Israelerne og Palestinerne. Så med min venn Marco, bestemte vi oss for å dra dit og se hvem de virkelige Palestinerne og Israelerne var. Er de så forskjellige? Da vi kom dit gikk vi rett ut på gaten, og begynte å prate med folk overalt, og vi innså at ting var litt forskjellig fra retorikken vi hadde hørt i media. Så vi bestemte oss for å ta bilder av Palestinere og Israelere som gjorde like jobber -- taxi-sjåfør, advokat, kokker. Og vi spurte dem om å lage grimaser. Ikke smile -- det forteller liksom ikke noe om deg, om hvem du er eller hva du føler. Alle aksepterte å bli hengt opp ved siden av hverandre. Jeg bestemte meg for å henge opp i åtte Israelske og Palestinske byer og på begge sider av muren. Vi lanserte den største illegale kunstutstillingen noensinne. Vi kalte prosjektet Ansikt til Ansikt.

Ekspertene sa: "Aldri i livet. Folket vil ikke akseptere det. Hæren vil skyte dere, og Hamas vil kidnappe dere." Vi sa: "OK, la oss se hvor langt vi kan dra dette." Jeg elsker måten folk spør meg, "Hvor stort blir bildet mitt?" "Det blir like stort som huset ditt." Da vi skulle gjøre muren, gjorde vi den Palestinske siden. Så vi kom dit med stigene våre, og innså at de ikke var høye nok. Så noen Palestinere sa: "Ta det med ro. Bare vent, jeg skal finne en løsning" Så han gikk til Jesu Fødekirke og kom tilbake med en gammel stige som var gammel nok til å kunne vært brukt av Jesus. (Latter) Vi gjorde Ansikt til Ansikt med bare seks venner, to stiger, to pensler, en leiebil, et kamera og nesten 2000 kvadratmeter med papir. Vi fikk all slags hjelp fra alle samfunnslag.

OK, for eksempel, dette er Palestina. Vi er i Ramallah akkurat nå. Vi henger opp portretter -- så begge portrettene i gaten i et overfylt marked. Folk kommer bort til oss og spør: "Hva gjør dere her?" "Åh, vi holder på med et kunst prosjekt og plasserer en Israeler og en Palestiner som har samme jobb side om side. Og disse to er faktisk taxisjåfører." Da ble det alltid stille. "Du mener at du henger opp et Israelsk ansikt -- som gjør en grimase, her?" "Vel, ja, det er liksom en del av prosjektet." Og jeg dro alltid i det øyeblikket, og vi spurte dem, "Så, kan du se hvem som er hvem?" Og de fleste hadde ingen anelse.

(Applaus)

Vi hengte til og med plakater på Israelske militærtårn, uten at noe skjedde. Når du henger opp et bilde, er det bare papir og lim. Folk kan rive det ned, tagge på det, til og med tisse på det -- selv om noen henger ganske høyt, det skal sies -- men folkene i gaten, de er kuratoren. Vær og vind vil ta dem bort uansett. De er ikke ment å vare. Men nøyaktig fire år etter, bildene, de fleste av dem er der ennå. Ansikt til Ansikt demonstrerte at det vi trodde var umulig var mulig -- og, vet du hva, til og med enkelt. Vi tøyde ikke grensen, vi bare viste at vi har kommet mye lengre enn noen trodde.

I midtøsten har jeg opplevd mitt arbeid på steder uten (mange) gallerier. Så denne retningen mot gaten var ganske interessant. Så jeg bestemte meg for å gå videre i den retningen og dra til steder hvor det ikke er noen gallerier. Når du drar til disse utviklingsområdene, ser du at kvinnene er grunnpillarene i samfunnet, men det er mennene som eier gatene. Så vi ble inspirert til å lage et prosjekt hvor menn viser sin respekt for kvinner ved å henge opp portrettene deres. Jeg kalte prosjektet Kvinner er Helter. Da jeg hørte på alle historiene overalt hvor jeg dro, kunne jeg ikke alltid forstå de kompliserte omstendighetene rundt konfliktene deres, jeg bare observerte. Noen ganger var det ingen ord, ingen setninger, bare tårer. Jeg bare tok bilder av dem og hengte dem opp.

Kvinner er Helter tok meg jorda rundt. De fleste stedene jeg dro til, bestemte jeg meg for å dra til fordi jeg hadde hørt om det gjennom media. Så for eksempel, i juni 2008, så jeg på TV i Paris, og hørte om en fryktelig episode som skjedde i Rio de Janeiro. Den første favelaen i Brasil, kalt Providencia. Tre unger -- det var tre studenter -- ble anholdt av hæren fordi de ikke hadde papirene sine med seg. Og hæren tok dem istedenfor å ta dem med seg til politistasjonen, tok de dem med til en fiendtlig favela hvor de ble hakket ihjel. Jeg var sjokkert. Hele Brasil var sjokkert. Jeg hørte det var en av de mest voldelige favelaene, fordi den kontrolleres av det største narkotika-kartellet. Så jeg bestemte meg for å dra dit.

Da jeg ankom -- jeg mener, jeg hadde ikke kontakt med noen hjelpeorganisasjoner. Det var ingen der -- ingen turistbyrå, ingen hjelpeorganisasjoner, ingenting -- ingen øyenvitner. Så vi bare gikk omkring, og vi møtte en kvinne, og jeg viste henne boken min. Og hun sa: "Vet du hva? Vi er klare for litt kultur. Vi trenger kultur her ute." Så jeg dro ut og startet med ungene. Jeg bare tok et par bilder av ungene, og neste dag kom jeg med plakatene og hengte dem opp. Dagen etter kom jeg tilbake og de var allerede revet opp. Men det er greit. Jeg ville at de skulle føle at denne kunsten tilhørte dem.

Så neste dag holdt jeg et møte på torget og noen kvinner kom. De var alle tilknyttet de tre ungdommene som ble drept. Det var moren, bestemoren og bestevennen. De ville alle rope ut historien. Etter den dagen, ga alle i favelaen meg grønt lys. Jeg tok flere bilder, og vi startet prosjektet. Narkotikabaronene var litt bekymret for at vi filmet området, så jeg sa til dem "Vet dere hva? Jeg er ikke interessert i å filme volden og våpnene. Vi ser nok av det i media. Det jeg vil vise er det utrolige livet. Og jeg har faktisk sett det rundt meg de siste dagene." Så det er en virkelig symbolsk utstilling, fordi det er den første vi gjorde som man ikke kunne se fra byen. Der er stedet de tre ungdommene ble arrestert, og der er bestemoren til en av dem. Og på den trappen, er stedet hvor langerne alltid står og det er mye skuddveksling der. Alle der forsto prosjektet. Og så dekket vi alt -- hele åsen.

(Applaus)

Det som var interessant var at media ikke kunne komme inn. Jeg mener, dere skulle sett det. De måtte filme oss fra langt unna, i helikopter med en skikkelig lang linse, og vi kunne se oss selv på TV henge opp plakater. Og de hadde et nummer: "Vennligst ring dette nummeret om du vet hva som foregår i Providencia." Vi bare gjorde prosjektet og dro så media ikke fikk vite noe. Så hvordan kan vi så vite om prosjektet? De måtte gå inn og finne disse kvinnene og få en forklaring fra dem. Så vi skapte en bro mellom media og de anonyme kvinnene.

Vi fortsatte å reise. Vi dro til Afrika, Sudan, Sierra Leone, Liberia, Kenya. I krigsherjede områder som Monrovia kommer folk rett opp til deg. Jeg mener, de vil vite hva du driver med. De spurte meg konstant "Hva er meningen med prosjektet? Er du en hjelpeorganisasjon? Er du media?" Kunst. Bare kunst. Noen spør: "Hvorfor er det i sort-hvitt? Har dere ikke farger i Frankrike?" (Latter) Eller de spør "Er alle disse folkene døde?" De som forstår prosjektet vil forklare det til andre. Og til en mann som ikke forsto hørte jeg noen si: "Du skjønner, du har vært her noen timer og prøvd å forstå, og diskutert med dine medmennesker. I løpet av den tiden har du ikke tenkt på hva du skal spise i morgen. Det er kunst." Jeg tror det er folks nysgjerrighet som motiverer dem til å komme til prosjektene. Så blir det mer. Det blir en lidenskap, et behov, et [utydelig]. På denne broen i Monrovia hjalp en tidligere soldat oss med å henge opp bildet av en kvinne som muligens ble voldtatt under krigen. Kvinner er alltid de første som får svi i konflikter.

Dette er Kibera i Kenya, en av de største slummene i Afrika. Dere har kanskje sett bilder fra voldshandlingene etter valget som skjedde i 2008. Denne gangen dekket vi hustakene, men vi brukte ikke papir for det forhindrer ikke regnet fra å lekke inn i huset -- vinyl gjør det. Slik blir kunst noe nyttig. Så folk beholdt det. Det jeg elsker er, for eksempel, når dere ser det største øyet der, det er så mange hus inni. Og jeg dro dit for noen måneder siden - bildene er fortsatt der -- og det manglet en bit av det øyet. Så jeg spurte folk hva som hadde skjedd. "Åh, han fyren flyttet." (Latter) Da hustakene var dekket, sa en kvinne på spøk: "Nå kan Gud se meg." Når du ser på Kibera nå, så ser de tilbake.

OK, India. Før jeg begynner på det, bare så dere vet, hver gang vi drar til et sted, vi har ikke noe reisebyrå, så vi organiserer oss som kommandosoldater -- vi er en gruppe venner som ankommer, og vi prøver å dekke vegger. Men det er enkelte steder hvor man bare ikke kan dekke en vegg. I India var det umulig å henge opp noe. Jeg hørte det var på grunn av kulturen og loven, de ville bare arrestere oss ved første opphenging. Så vi bestemte oss for å henge opp hvitt, hvitt på veggene. Se for deg hvite gutter som henger opp hvitt papir. Folk kom opp til oss og spurte, "Hey, hva er det dere driver med?" "åh, du vet, kunst." "Kunst?" Selvfølgelig var de forvirret. Men du vet hvordan India har masse støv i gatene, og desto mer støv du har som hvirvler rundt i luften, på det hvite papiret kan du nesten se det, men det er en klistrete del som når du snur et klistremerke. Så desto mer støv du har, desto mer av bildet vil avdekkes. Så vi kunne bare gå rundt i gatene de påfølgende dagene og bildene ville avdekke seg selv. (Applaus) Takk. Så vi ble ikke tatt denne gangen.

Hvert prosjekt, det er en film fra Kvinner er Helter. (Musikk) Ok. For hvert prosjekt vi gjør lages en film. Og det meste av det dere ser, det er en trailer fra "Kvinner er Helter" -- bildene, fotografiene, tatt en etter en. Og bildet fortsatte å reise, selv uten oss. (Latter) (Applaus) Forhåpentligvis vil dere se filmen, og dere vil forstå omfanget av prosjektet og hva folk følte da de så disse bildene. For det er en stor del av det. Det er flere lag bak hvert bilde. Bak hvert bilde er det en historie.

Kvinner er Helter skapte en ny dynamikk i hvert av samfunnene, og kvinnene beholdt den dynamikken etter at vi dro. For eksempel så lagde vi bøker -- ikke for salg -- som alle i området kunne få. Men for å få en, måtte de få den signert av en av kvinnene. Vi gjorde det de fleste stedene. Vi drar tilbake jevnlig. Så i Providencia for eksempel, i favelaen, har vi et kontrollert senter som opererer. I Kibera dekker vi flere hus hvert år. For da vi dro sa selvfølgelig folkene i utkanten av prosjektet "Hei, hva med vårt tak?" Så vi bestemte oss for å komme tilbake året etter og fortsette med prosjektet.

Et viktig poeng for meg er at jeg ikke bruker noen merkenavn eller industrielle sponsorer. Så jeg har ikke noe ansvar overfor noen andre enn meg selv og de involverte. (Applaus) Og det er for meg en av de viktigere tingene i arbeidet. Jeg tror at i dag, er det like viktig hvordan du gjør ting, som resultatet av det du gjør. Og det har alltid vært en spesiell del av arbeidet. Og det som er interessant er den fine balansegangen jeg har med bilder og reklame. Vi gjorde en utstilling i Los Angelse på et annet prosjekt de siste ukene. Og jeg ble til og med invitert til å dekke MOCA muséet. Men i går ringte byen dem og sa; "Hør her, vi blir nødt til å ta det ned. For det kan oppfattes som reklame, og siden det er lovstridig, må det fjernes." Men forklar meg, reklame for hva?

Folkene jeg fotograferte var stolte av å delta i prosjektet og å få sitt bilde i nærområdet. Men de ba meg love dem noe. De spurte meg "Vær så snill, la vår historie få reise med deg." Så det har jeg gjort. Dette er Paris. Det er Rio. Hvert sted har vi bygget utstillinger med en historie, og historien har reist. Dere ser omfanget av prosjektet. Det er London. New York. Og i dag er de med dere i Long Beach.

Så i det siste har jeg startet et offentlig kunstprosjekt hvor jeg ikke bruker min egen kunst lenger. Jeg bruker Man Ray, Helen Levitt, Giacomelli, andre folks kunstverk. Det spiller ingen rolle om det er ditt bilde eller ikke. Det viktige er hva du gjør med bildene, budskapet det gir der det henges opp. Så for eksempel, hengte jeg opp bildet av en minaret i Sveits et par uker etter at de stemte for en lov som forbød minareter i landet. (Applaus) Dette bildet av tre menn iført gassmasker ble tatt i Tsjernobyl opprinnelig, og jeg hengte det opp i sør-Italia, hvor mafiaen noen ganger begraver søpla.

På noen måter kan kunst forandre verden. Kunst er ikke ment å forandre verden, å forandre praktiske ting, men å forandre oppfatninger. Kunst kan forandre måten vi ser verden. Kunst kan skape en analogi. Det faktum at kunst ikke kan endre noen ting gjør det til en nøytral plass for utvekslinger og diskusjoner, som siden gjør deg i stand til å endre verden. Når jeg jobber, får jeg to typer reaksjoner. Folk sier; "Hvorfor drar du ikke til Irak eller Afghanistan. De ville vært nyttige." Eller "Hvordan kan vi hjelpe." Jeg antar dere tilhører den siste gruppen, og det er bra, fordi på det prosjektet, vil jeg be dere om å ta bildene og henge dem opp.

Så mitt prisønske er: (tøyse-trommehvirvel) (Latter) Jeg ønsker at dere reiser dere for det dere bryr dere om ved å delta i et globalt kunst prosjekt, og sammen skal vi snu verden på hodet. Og det starter nå. Ja, alle i dette rommet. Alle som ser på. Jeg vil at dette ønsket skal starte akkurat nå. Så et tema du er lidenskapelig opptatt av, en person du vil fortelle historien til, eller til og med dine egne bilder -- fortell meg hva du står for. Ta bildene, portrettene, last de opp -- jeg skal gi dere alle detaljene -- og jeg skal sende deg tilbake en plakat. Delta i grupper og vis ting til verden. Mer informasjon er tilgjengelig på nettsiden: insideoutproject.net som starter i dag.

Det vi ser forandrer hvem vi er. Når vi jobber sammen, er alt mer enn bare summen av hver del. Så jeg håper at vi sammen kan skape noe som verden kan huske. Og dette starter akkurat nå, og er avhengig av deg.

Takk.

(Applaus)

Takk.

(Applaus)