Jeff Hawkins - om hvordan hjerneforskning vil endre datamaskiner

Jeg gjør to ting. Jeg designer mobile datamaskiner og jeg studerer hjerner. Og i dag skal jeg prate om hjerner og, hei, det er en hjernefan her. (Latter) Jeg skal, om jeg kan få mitt første lysbilde opp her... du vil se tittelen på mitt foredrag og mine to tilknytninger. Så, det jeg skal prate om er hvorfor vi ikke har en god teori om hvordan hjernen virker, hvorfor det er viktig at vi bør utvikle en og hvordan vi kan gjøre det. Og jeg skal prøve å fortelle alt dette på 20 minutter. Jeg har to tilknytninger. De fleste av dere kjenner meg fra mine Palm Pilot- og Handspringdager, men jeg driver også en ideell organisasjon, et vitenskaplig forskningsinstitutt kalt Redwood Nevrovitenskaplige institutt i Menlo Park, og vi studerer teoretisk nevrovitenskap, og vi studerer hvordan hjernebarken fungerer. Jeg kommer bare til å prate om det.

Jeg har bare ett lysbilde om mitt andre liv, datamaskinlivet, og det er det lysbildet dere ser her. Dette er noen av produktene jeg har jobbet med i de siste 20 årene, jeg startet med en av de aller første bærbare datamaskinene og notatblokk PC-er også videre, og endte senest opp med Treo, og vi fortsetter å med å jobbe med dette. Og jeg har gjort dette fordi jeg virkelig tror at bærbare datamaskiner er fremtiden til personlige datamaskiner og jeg prøver å gjøre verden bitte litt bedre ved å jobbe med disse tingene. Jeg må innrømme at dette faktisk var et uhell. Jeg ville egentlig ikke jobbe med noen av disse produktene og tidlig i min karriere bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle forbli i datamaskinindustrien.

Og før jeg forteller deg om det må jeg bare fortelle deg om dette lille bildet av graffiti som jeg fant på weben her om dagen. Jeg leitet etter et bilde av graffiti, og jeg fant en webside for lærere som vil lage slike, du vet, slike som man skriver ting på og henger opp over krittavlen, og de hadde dekorert disse med graffiti, og det er jeg lei meg for.

(Latter)

Så, det som skjedde var at, når jeg var ung og gikk ut av ingeniørskolen i Cornell i 1979 bestemte jeg meg for å jobbe for Intel. Jeg jobbet i datamaskinindustrien, og tre måneder senere forelsket jeg meg i noe annet, og sa til meg selv: "Jeg gjorde feil karrierevalg", og forelsket meg i hjerner. Dette er ikke en ekte hjerne. Dette er en strektegning av en hjerne. Men jeg husker ikke helt hva som skjedde, men jeg har et minne som jeg husker godt. I september 1979 kom magasinet Scientific American ut i en utgave som bare omhandlet hjerner. Og det var en veldig bra utgave. Faktisk var det en av de beste utgavene noensinne. Og det handlet om hjerneceller og utvikling og sykdommer og visjoner og alt du kan tenkes å lure på om hjerner. Det var virkelig imponerende.

Og man kan få inntrykk av at vi vet mye om hjernen. Men den siste artikkelen i denne utgaven var skrevet av Francis Crick, kjent for oppdagelsen av DNA. Jeg tror forresten dagen i dag er 50 års dagen for oppdagelsen av DNA. Og han skrev en historie hvor han hovedsaklig sa, tja, dette er vel og bra. Men vet du hva? Vi vet ikke noe som helst om hjerner og ingen aner noe om hvordan disse fungerer, så ikke tro på noe av det du blir fortalt. Dette er et sitat fra artikkelen. Han sa: "Hva som åpenbart mangler", han er en anstendig britisk herremann, "Hva som åpenbart mangler er et bredt rammeverk som kan benyttes til å tolke ulike tilnærminger". Jeg syntes at ordet rammeverk var genialt. Han sa ikke at vi ikke hadde en teori. Han sa at: vi ikke engang vet hvordan vi skal begynne å tenke på det -- vi har ikke engang et rammeverk. Vi er i de preparadigme dagene, som Thomas Kuhn ville sagt. Også forelsket jeg meg i dette, og sa hør her, vi har en masse kunnskap om hjerner. Hvor vanskelig kan det være? Og her kan vi utrette noe i min livstid. Jeg følte jeg kunne gjøre en forskjell, så jeg prøvde å komme ut av datamaskinindustrien og inn i hjernemiljøet.

Først gikk jeg til MIT, der fantes det ett kunstig intelligens-laboratorium, og sa at jeg vil lage intelligente maskiner jeg også. Men måten jeg vil gjøre det på er å studere hjerner først. Og de sa, å, du trenger ikke å gjøre det. Vi kommer bare til å programmere datamaskiner, det er det vi trenger å gjøre. Og jeg sa nei, det dere bør gjøre er å studere hjerner. De sa, å nei du tar feil. Og jeg sa, nei, dere tar feil, også fikk jeg ikke innpass.

(Latter)

Men jeg var litt skuffet -- nokså ung, men jeg returnerte et par år senere og denne gangen til California og gikk da til Berkeley. Og sa, jeg vil gå inn fra den biologiske siden. Så jeg kom inn -- i et doktogradsprogram i biofysikk, og jeg følte det var bra. Jeg studerer hjerner nå og sa, vel, jeg vil studere teori. Og de sa, å nei, du kan ikke studere teori om hjerner. Det er ikke noe man gjør. Du kan ikke få støtte til det. Og som uteksaminert, kan du ikke gjøre det. Så jeg sa, å søren. Jeg var veldig deprimert. Jeg sa, men jeg kan gjøre en forskjell på dette området. Så det jeg gjorde var å returnere til datamaskinindustrien og sa, vel jeg må jobbe her en stund, jeg må ha noe å gjøre. Det var da jeg designet alle de datamaskinproduktene.

(Latter)

Og jeg sa, jeg vil gjøre dette i 4 år for å tjene litt penger, jeg var i prosessen med å etablere familie, kanskje kunne jeg modnes litt, og kanskje også nevrovitenskapen da hadde modnet litt. Vel, det tok litt mer enn 4 år. Det har gått omtrent 16 år. Men jeg gjør det nå, og jeg skal fortelle dere om det. Så hvorfor trenger vi en god teori om hjernen? Vel, det er flere grunner til at folk driver med vitenskap. En av grunnene -- den mest grunnlegende -- er at mennesker liker å vite ting. Vi er nysgjerrige, og vi er sugne på å få kunnskap, ikke sant? Hvorfor studerer vi maur? Vel, det er interessant. Kanskje lærer vi noe virkelig viktig om dem, men det er interessant og fasinerende. Men noen ganger har en vitenskap noe ved seg som gjør det veldig, veldig interessant.

Noen ganger vil vitenskap fortelle oss noe om oss selv, den kan fortelle oss hvem vi er. En sjelden gang - evolusjonen ga oss dette og Copernicus ga oss dette - så får vi ny forståelse av hvem vi er. Og vi er jo våre hjerner. Min hjerne prater til din hjerne. Våre kropper henger med på turen, men min hjerne prater med din hjerne. Og hvis vi vil forstå hvem vi er og hvordan vi føler og sanser må vi faktisk forstå hva hjerner er. En annen ting er at vitenskap noen ganger leder oss til virkelig store samfunnsmessige fordeler og teknologier, eller forretningsmuligheter, eller hva som enn kommer ut av det. Og dette er også et poeng, når vi forstår hvordan hjerner virker kommer vil til å kunne bygge intelligente maskiner, og dette tror jeg vil bli en god ting for verden, og det kommer til å ha enorme fordeler for samfunnet på samme måte som fundamental teknologi gjorde.

Så hvorfor skulle vi ikke ha en god teori om hjerner? Mennesker har jobbet med det i 100 år. Vel, la oss først ta en kikk på andre vitenskaplige retninger og se hva de har gjort de siste 100 år. Andre vitenskaplige retninger gjør som følger. Vanligvis arbeider disse i en god balanse mellom teorier og eksperimenter. Så teoretikeren sier, jeg tror dette er det som skjer, og de som eksperimenterer sier, nei du tar feil. Og slik går det frem og tilbake. Dette fungerer innen fysikken. Det fungerer innen geologien. Men hvis dette er slik vitenskaper normalt fungerer, hva med hjerneforskningen? Slik ser hjerneforskningen ut. Vi har et fjell av informasjon i form av anatomi, fysiologi og adferd. Du kan ikke fatte hvor mye detaljer vi vet om hjerner. Det var 28 000 mennesker på hjerneforskningskonferanse i år, og alle disse forsker på hjerner. En masse informasjon men ingen teori. En bitte liten boks på toppen her.

Og teori har ikke spilt en rolle i noen stor grad innen hjerneforskning. Og det er en skam. Hvordan skjedde dette egentlig? Om du spør en hjerneforsker, hvorfor er det slik? De er de første til å innrømme at det er slik. Men hvis du spør vill de si, vel, det er ulike grunner til at vi ikke har en god teori om hjerner. Noen sier, vel vi har ikke nok informasjon, vi trenger mer informasjon, det er så mye vi ikke vet. Vel, jeg fortalte akkurat at vi har så mye informasjon at det tyter ut av ørene. Vi har så mye informasjon at vi ikke en vet hvordan vi skal begynne med å organisere den. Hvorfor skulle vi trenge mer? Kanskje har vi flaks og oppdager en eller annen magisk faktor, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Og dette er faktisk et symptom av at vi ikke har en teori. Vi trenger ikke mer data -- vi trenger en god teori.

I andre tilfeller sier noen at hjerner er så komplekse, at det kommer til å ta ytterlige 50 år. Jeg tror faktisk til og med Chris sa noe sånt i går. Jeg er ikke helt sikker på hva du sa Chris, men det var noe sånt, vel, det er en av de mest kompliserte ting i universet. Det er faktisk ikke sant. Du er mer komplisert enn din hjerne. Du har jo en hjerne. Det er også sånn, selv om hjerner er komplekse, så er ting komplekse inntil vi forstår dem. Det har alltid vært slik. Så alt vi kan si, vel, min hjernebark, som er den delen av hjernen jeg er interessert i, har 30 milliarder celler. Men vet du hva? Den er veldig regelmessig. Faktisk så ser det ut som om det samme prinsippet gjelder hele veien. Så den er ikke så kompleks som den ser ut. Det er ikke der problemet ligger.

Noen sier at hjerner kan ikke forstå hjerner. Veldig Zen-aktig. Whow. Ikke sant. (Latter) Det høres bra ut, men hvorfor? Jeg mener, hva er poenget? Det er jo bare en klase med celler. Du forstår jo hvordan leveren din fungerer. Den har jo også en masse celler, ikke sant. Så, jeg tror ikke det er noe i det. Og den siste versjonen er at noen sier at, vel, jeg føler meg ikke som en klase med celler, ikke sant. Jeg er bevisst. Jeg har denne følelsen av å eksistere i verden. Så jeg kan ikke bare være en klase med celler. Mennesker pleide å tro at det fantes en livskraft som opprettholdt livet men vi vet nå at det faktisk ikke er sant. Og det er faktisk ingen form for bevis for noe sånt, vel, annet enn at folk bare ikke kan tro at celler kan gjøre det de gjør. Så om noen mennesker har falt i den metafysiske dualismefellen, noen virkelig smarte mennesker også, så kan vi bare avvise det.

(Latter)

Nei, nå skal jeg fortelle dere noe annet, og dette er virkelig fundamentalt, og det er: det finnes en annen grunn til at vi ikke har en god teori om hvordan hjernen fungerer, og det er fordi vi har en intuitiv og sterk, men feil antakelse som har hindret oss i å se svaret. Det noe vi tror er åpenbart, men som er feil. Det er en historie om dette innen vitenskapen, men før jeg forteller om den, så skal jeg fortelle dere litt om vitenskapshistorie. Ser man på noen andre vitenskaplige revolusjoner, og da snakker jeg om solsystemet og Copernicus, Darwins evolusjonsteori og Wegeners oppdagelse av tektoniske plater. De har alle en masse til felles med vitenskap om hjernen.

Først og fremst hadde de en masse uforklarlig data. En hel masse av det. Men det ble mer administrerbart når man fikk en teori. De kloke hodene var veldig, veldig, smarte folk. Vi er ikke smartere nå enn de var da. Det er bare sånn at det er virkelig vanskelig å komme på ting, men når du kommer på noe, så er det på en måte lett å forstå det. Mine døtre forsto det grunnleggende rammeverket i disse 3 teoriene på det før de startet i barnehagen. Og nå er det ikke vanskelig. Du vet den med, her er eplet og her er appelsinen, jorden går rundt og så videre.

Og til slutt en annen ting som var der hele tiden, men vi har liksom oversett den fordi den var så åpenbar, og det er poenget. Det var en så intuitiv og sterk tro, som var feil. Som i tilfellet med solsystemet, ideen om at jorden roterte og jordens overflate går rundt i to tusen kilometer i timen, og at jorden farer gjennom solsystemet i omtrent en halv million kilometer i timen. Dette er galskap. Vi vet alle at jorden ikke flytter seg. Føler du at du flytter deg i to tusen kilometer i timen? Selvsagt ikke. Men om noen sa, vel, jorden spinner rundt i verdensrommet og er enormt stor så ville de låst deg inne, og på den tiden så gjorde de også det.

(Latter) Så det var intuitivt og åpenbart. Men hva med evolusjonen? Det er det samme med evolusjonen. Vi fortalte våre barn det bibelen sa. Gud skapte alle disse artene, katter er katter, hunder er hunder mennesker er mennesker, planter er plater og de endrer seg ikke. Noah tok dem med i Arken i den rekkefølgen og bla bla bla. Og som du vet sannheten er, forutsatt at du tror på evolusjonen, at vi alle har en felles stamfar, og at vi alle har felles opphav - med en plante i inngangspartiet. Det er det evolusjonen forteller oss. Og det er sant. Selv om det på en måte er utrolig. Og det samme gjelder tektoniske plater. Alle fjell og kontinenter flyter liksom rundt på toppen av jorden? Det høres liksom utrolig ut.

Så hva er den intuitive men korrekte antakelse som har gjort at vi ikke forstår hjernen? Jeg skal fortelle deg det og det kommer til å høres åpenbart ut at det er korrekt, og det er hele poenget ikke sant? Så skal jeg komme med et argument om hvorfor du tar feil angående den antakelsen. Den intuitive og åpenbare er at på en måte er intelligens definert av adferd, det som definerer oss som intelligente er måten vi gjør ting på og måten vi oppfører oss intelligent på, så skal jeg fortelle deg at du tar feil. Faktum er at intelligens er definert av evnen til å forutse.

Jeg skal lede dere gjennom noen lysbilder her, for å presentere noen eksempler. Her er et system. Ingeniører liker å se på systemer på en måte. Forskere liker å se på det på en annen måte. De sier, vel, vi har noe i en boks med innganger og utganger. Kunstig intelligens menneskene sier da at tingen i boksen er en programmerbar datamaskin fordi det blir tilsvarende en hjerne og vi forer den med inntrykk og får den til å gjøre noe. Og Alan Turning definerte Turing testen, som i korte trekk sier, vel, vi vet at noe er intelligent hvis det oppfører seg som et menneske. En slags adferdsmessig målestokk for hva intelligens er og dette trodde vi på i lang tid.

Men virkeligheten er en annen, jeg kaller den virkelig-intelligens. Virkelig-intelligens dreier seg om noe annet. Vi erfarer verden gjennom en sekvens av mønstre som vi lagrer, og vi husker disse. Og deretter gjenkaller vi disse og måler de opp mot virkeligheten og forutser da hva som kommer til å skje. Vi gjør det hele tiden. Det er en evig rundgang. Det er en evig rundgang der vi på en måte sier forstår vi verden? Klarer jeg å forutse hva som skal skje? Og så videre. Dere er alle intelligente for øyeblikket, men dere gjør ingenting. Kanskje klør du deg eller piller deg i nesen. Jeg vet ikke, men du gjør ikke noe akkurat nå, men du er intelligent, du forstår hva jeg sier. Fordi du er intelligent og snakker engelsk, vet du hvilket ord som er på slutten av denne -- (stillhet) setningen.

Ordet falt på plass og du forutser slik hele tiden. Og det jeg da sier er at, det man hele tiden forutser er signaler fra hjernebarken. Og på en måte så leder det du forutser til intelligent adferd. Og slik virker det. La oss starte med en uintelligent hjerne. Vi kan kalle det en uintelligent hjerne, en gammel hjerne, og vi sier det er fra noe som ikke er et pattedyr, som et reptil, så sier vi at det er en alligator. Vi tar for oss en alligator. Og en alligator har veldig sofistikerte sanser. Den har gode øyne og ører og føler når noe kommer bort i den og så videre har den en munn og en nese. Og den har veldig kompleks adferd. Den kan løpe og hjemme seg. Den har redsel og følelser. Og den kan spise deg. Den kan angripe. Den kan gjøre en hel masse. Men vi betrakter ikke alligatoren som intelligent, i hvert fall ikke på menneskelig vis.

Men den har en masse kompleks adferd. Så, i evolusjonen, hva skjedde? Det første som skjedde med pattedyr i evolusjonen, var at vi begynte å utvikle det som kalles hjernebarken. Og jeg skal lage en representasjon av hjernebarken her, på toppen av gamle hjernen. Den nye kortex (hjernebarken) betyr nytt lag. Den er et nytt lag på toppen av hjernen. Om du ikke vet det så er det en skrukkete tingen helst øverst på hodet, og den er skrukkete fordi den ble stappet inn og ikke helt passer.

(Latter)

Det er faktisk sant. Den er egentlig på størrelse med en utbrettet serviett. Og den passer ikke, så derfor blir den skrukkete. Se nå hvordan jeg tegner dette. Den gamle hjernen er fortsatt der. Du har fortsatt en alligatorhjerne. Du har det. Det er den hjernen som håndterer følelser. Den er alt det og alle magefølelser du har. Og på toppen av det har vi minnesystemet, som kalles hjernebarken. Og minnesystemet ligger over sansedelene i hjernen. Og når sanseimpulser kommer inn via den gamle hjernen går de altså opp til minnesystemet. Og hjernebarkens oppgave er bare å huske de. Den ligger der og sier, ah, jeg skal huske alt som foregår, hvor jeg har vært, mennesker jeg har sett, ting jeg har hørt og så videre. Og i fremtiden, når den ser noe den gjenkjenner, i et tilsvarende miljø, eller i det samme miljøet, så spilles minner av. Den starter å spille det av. Å, jeg har vært her før. Og når du var der sist så så hendte dette. Det muliggjør at du kan forutse hva som komme til å skje. Det muliggjør at du, bokstavlig talt mater signaler tilbake til hjernen, og du kan da se hva som kommer til å skje, og muliggjør at du kan høre ordet "setning" før jeg sa det. Og det er denne matingen tilbake til gamle hjernen som gjør det mulig for deg å ta veldig intelligente avgjørelser.

Dette er det viktigste lysbildet i hele foredraget mitt, så vi skal dvele litt ved det. Også sier du hele tiden at, åh, jeg kan forutse ting. Og hvis du er en rotte og går gjennom en labyrint, så lærer du deg labyrinten, og neste gang du er i labyrinten gjør du det samme som sist, men plutselig er du blitt smartere fordi du sier, åh, jeg kjenner denne labyrinten, jeg vet hvor jeg skal gå, jeg har vært her før, jeg kan se for meg hva som vil skje. Og det er det den gjør. Hos mennesker - faktisk gjelder det for alle pattedyr - det gjelder for alle pattedyr og hos mennesker utviklet det seg langt. Vi mennesker har faktisk også utviklet en fremre del som kalles frontallappen. Og naturen gjorde et triks. den kopierte den bakre delen, som hører til sansene, og plasserte kopien foran. Så mennesker er de eneste som har de samme mekanismer foran som bak, men vi bruker dette til motorisk kontroll.

Dermed har vi nå muligheten til å gjøre sofistikert motorikk og så videre. Jeg har ikke tid til gå for dypt i dette, men hvis du vil forstå hvordan hjerner virker må du forstå hvordan den første delen av pattedyrs hjernebark virker, hvordan vi lagrer mønstre og forutser. Så la meg gi det et par eksempler hvor du forutser. Jeg sa allerede ordet "setning". I musikk, hvis du har hvis du har hørt en sang tidligere, hvis du har hørt Jill sine sanger før, når hun synger dem så popper neste note inn i hodet ditt -- du forutser det etter hvert som det går fremover. Hvis det var et musikkalbum, ville neste sang, ved slutten av den pågående, starte i hodet. Og dette skjer hele tiden. Du prøver å forutse hva som skal skje.

Jeg har et tankeeksperiment som jeg kaller den modifiserte døren. Og tankeeksperimentet med den modifiserte døren er slik, du har en dør hjemme og når du er her endrer jeg den, jeg har en kar ved huset ditt akkurat nå og han flytter døren rundt, og de kommer til flytte dørhåndtaket mer enn 5 centimeter. Og når du drar hjem senere i kveld, kommer du til å strekke frem hånden din og du kommer til prøve å nå dørhåndtaket og merke at det er på feil sted og du kommer til si, hva har skjedd? Det kan ta et sekund for deg å finne det ut, men noe skjedde. Jeg kunne endret dørhåndtaket på andre måter. Jeg kunne gjort det større eller mindre, jeg kunne endret det fra messing til sølv, jeg kunne gjort den til en spak. Jeg kunne endret døren, malt den, satt inn vinduer. Jeg kunne endret tusen ting med døren din, og i løpet av de to sekundene det tar å åpne døren ville du komme til å merke at noe var endret.

Så ingeniørtilnærmingen til dette, kunstig-intelligenstilnærmingen, vil være å lage en dørdatabase med alle dørattributter. Og når du går opp til døren så sjekker man alle attributter en etter en. Dør, dør, dør, du vet, farge, dere skjønner hva jeg mener. Vi gjør ikke det. Din hjerne gjør ikke det. Det din hjerne gjør hele tiden er å prøve å forutse hva som skal skje i det miljøet du befinner deg. Når jeg legger hånden på bordet forventer jeg å føle at den stopper. Når jeg går, for hvert steg jeg tar, om jeg tråkker feil med 5 centimeter kommer jeg til å vite at noe er endret. Du prøver hele tiden å forutse hva som vil skje i det miljøet du befinner deg. Jeg skal snakke om syn her om et øyeblikk. Dette er et bilde av en kvinne. Og når du ser på mennesker blir øynene dine fanget og du ser over ansiktet to til tre ganger i sekundet. Du er ikke klar over det men øynene dine flytter seg hele tiden. Og når du ser på ansiktet til noen sveiper du fra øye til øye til øye så til nese og munn. Så når ditt øye sveiper fra øye til øye, om det var noe annet der enn en nese, som at du så en nese der hvor øyet skulle vært kom du til å si, å svarte, ikke sant -- (Latter) Det er noe galt med denne personen. Og det er fordi du forutser hva som kan forventes. Det er ikke slik at du ser over og sier, hva ser jeg nå? En nese, det er greit. Nei, du har forventninger til hva du skal se.

(Latter)

Hele tiden. Og til slutt la oss ta for oss hvordan vi tester intelligens. Vi tester evnen til å forutse. Hva er neste ord i rekken? Og så videre. Denne står til denne som denne står til denne. Hva er neste nummer i denne rekken? Her er tre forskjellige former. Hva er den fjerde? Slik tester vi intelligens. Det handler om å forutse. Så hva er resepten for å lage en hjerneteori? Først av alt trenger vi å ha et rammeverk. Og det rammeverket er et rammeverk for hukommelsen. Ikke et rammeverk for kalkulering eller adferd. Men et rammeverk for hukommelse. Hvordan lagrer og fremkaller du disse mønstrene? Det er spatio-temporære mønstre. Så med et slikt rammeverk, tar du en gjeng med teoretikere.

Nå er ikke biologer generelt sett veldig gode teoretikere. Det er selvfølgelig ikke alltid sant, men generelt sett, og historisk sett, er ikke teori biologiens sterkeste side. Så det jeg fant ut var at fysikere var de jeg fikk mest ut av å jobbe med, ingeniører og matematikere, som vanligvis tenker algoritmisk. Men da må de lære anatomi og i tillegg fysiologi. Man må knytte disse teorier opp mot anatomisk terminologi. Om noen forteller om sin teori om hvordan hjernen virker, og ikke forteller deg akkurat hva som skjer i hjernen, og ikke forteller deg hvordan hjernen er "kablet", ja så har de ingen teori. Dette er det vi dette vi driver med på Redwood nevrovitenskaplige institutt. Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å fortelle om den fantastiske fremgangen vi har på området, og jeg forventer å komme tilbake på denne scenen, kanskje om ikke så altfor lenge for å fortelle dere om det. Jeg er veldig begeistret. Dette kommer ikke til å ta ytterlige 50 år.

Så hvordan vil en hjerneteori se ut? Først av alt, det kommer til å bli en teori om hukommelse. Ikke som en datamaskins minne. Ikke i det hele tatt som datamaskinminne. Det er veldig, veldig forskjellig fra det. Og det er et minne av mønstre med mange dimensjoner, tilsvarende som det du ser med øynene. Det er også et minne av sekvenser. Du kan ikke lære eller gjenkalle noe som ikke er i form av en sekvens. En sang må høres i sekvens over tid, og du må avspille den i sekvens over tid. Og disse sekvensene blir auto-assosiativt gjenkalt, så hvis jeg ser noe, hører noe, så minner dette meg om det og spiller automatisk dette av. Det er en automatisk avspilling. Og hensikten er å forutse kommende inntrykk. Og som sagt, teorien må være biologisk nøyaktig, den må være testbar, og det må være mulig å lage den. Hvis du ikke kan lage den så forstår du den ikke. Så, et lysbilde igjen.

Så hva skal dette resultere i? Kommer vi virkelig til å lage intelligente maskiner? Absolutt. Og det kommer til å bli annerledes enn det folk tror. Det er ikke tvil i min sjel om hvorvidt dette kommer til å skje. Først av alt, det kommer det til å bli laget, i silikon. Med den samme teknikken vi bruker for å lage datamaskinminne av silikon, kan vi benytte i dette tilfellet. Men vi snakker om en helt annen type hukommelse. Og vi kommer til å koble denne hukommelsen til sensorer, og disse sensorene vil erfare data fra virkeligheten i sanntid, og disse tingene kommer til å lære av sitt miljø.

Det er veldig usannsynlig at det første du vil se på dette området er roboter. Ikke at roboter er ubrukelige, og man kan lage roboter. Men robotdelen er den vanskeligste delen. Da inngår gamlehjernen. Og den er kompleks. Den nye hjernen (hjernebarken) er faktisk enklere enn gamle hjernen. Så det første vi må gjøre er å få på plass det som ikke krever en masse robotteknikk. Du kommer ikke til å se C-3PO (fra Star Wars). Du kommer til å se mer, tja, intelligente biler for eksempel som virkelig forstår hva trafikk er og hva kjøring er og som har lært at de biler som kjører med blinklys på i mer enn 30 sekunder antakelig ikke kommer til å svinge, og så videre.

(Latter)

Vi kan også lage intelligente sikkerhetssystemer. For så vidt hva som helst der vi benytter hjernen, men samtidig ikke gjør en hel masse. Det er dette som kommer til skje først. Men til slutt kan vi ta for oss hva som helst i hele verden. Jeg vet ikke hvordan det kommer til ende. Jeg kjenner mange av de som oppfant mikroprosessoren og om du snakker med noen av disse, så visste de at de gjorde noe stort, men de så ikke konsekvensen av det de gjorde. De kunne ikke forutse mobiltelefoner og Internet og alt det. De visste bare at de, tja, de skulle lage kalkulatorer og trafikklyskontrollere. Men det ble stort. På samme måte kommer vitenskap om hjernen og hukommelse til å være fundamental teknologi som kommer til å lede til utrolige endringer i løpet av de neste 100 år. Og jeg er mest ivrig angående hvordan vi kan kommer til å bruke dette i vitenskapen. Da tror jeg min tid er ute, jeg er ferdig, og kommer til å slutte mitt foredrag akkurat nå.