Jamie Olivers TED Pris-ønske: Lær alle barn om mat

Det er trist, men i løpet av de neste 18 minuttene, mens vi snakker sammen, vil fire levende amerikanere ha dødd av maten de spiser.

Mitt navn er Jamie Oliver. Jeg er 34 år gammel. Jeg er fra Essex i England og de siste syv årene har jeg jobbet ganske utrettelig med å redde liv på min egen måte. Jeg er ikke lege. Jeg er kokk. Jeg har ikke dyrt utstyr eller medisin. Jeg bruker informasjon, utdanning.

Jeg har en inderlig tro på at mat har en sentral plass i hjemmene våre og knytter oss til det beste livet kan tilby. Vi har en forferdelig, forferdelig situasjon akkurat nå. USA, dere ligger foran alle andre. Dette er et av de mest usunne landene i verden.

Vil dere her i rommet som har barn vennligst rekke opp hånden? Vennligst rekk opp hånden. Tanter, onkler, dere kan fortsette ... Rekk opp hånden. Tanter og onkler også. De fleste av dere. OK. Vi, de fire siste generasjoners voksne, har velsignet våre barn med denne skjebnen: Å leve et kortere liv enn deres egne foreldre. Deres barn vil leve ti år kortere enn dere på grunn av landskapet av mat vi har bygget rundt dem. To tredjedeler av de i dette rommet, i USA, i dag, er statistisk sett overvektige eller lider av fedme. Dere greier dere, folkens, men vi tar dere også før eller siden, vær trygg.

(Latter)

Ikke sant? Den dårlige helsestatistikken er tydelig, veldig tydelig. Vi går gjennom livet og er livredde for død, mord, drap, alt mulig. Det er på forsiden av hver avis, CNN. Herregud, se på Drap helt nederst. Ikke sant?

(Latter)

(Applaus)

Alle dødsårsakene i rødt er kostholdsrelaterte sykdommer. Enhver lege, enhver spesialist, vil kunne fortelle deg dette. Fakta: Kostholdsrelatert sykdom er den største dødsårsaken i USA, akkurat nå, i dag. Dette er et globalt problem. Det er en katastrofe. Den feier over verden. England er like bak, som vanlig.

(Latter)

Jeg vet de var nær hverandre, men ikke så nær. Vi trenger en revolusjon. Mexico, Australia, Tyskland, India, Kina, har alle enorme problemer med fedme og dårlig helse. Tenk på røyking. Det koster mye mindre enn fedme nå. Fedme koster dere amerikanere 10 prosent av helsetjenesteutgiftene deres. Over 820 milliarder norske kroner i året. Om ti år, det dobbelte. Over 1,6 billioner i året. Og la oss være ærlige, folkens; dere har ikke så mye penger.

(Latter)

Jeg kom hit for å starte en matrevolusjon som jeg har stor tro på. Vi trenger den. Nå er tiden inne. Vi har kommet til et kritisk tidpunkt. Jeg har holdt på med dette i syv år. Jeg har forsøkt i USA i syv år. Nå har øyeblikket kommet -- øyeblikket for å høste fruktene. Jeg gikk til problemets kjerne Jeg dro til West Virginia, den mest usunne staten i USA. Eller, den var det i fjor. Vi har en ny en i år, men den tar vi i neste sesong.

(Latter)

Huntington, West Virginia Vakker by. Jeg ville knytte hjerte, sjel og folk, deres folk, til statistikken vi har blitt så vant til å se. Jeg vil introdusere dere til noen av menneskene jeg bryr meg om. Deres folk. Deres barn. Jeg vil vise et bilde av min venn Brittany. Hun er 16 år gammel. Hun har seks år igjen å leve på grunn av maten hun har spist. Hun er tredje generasjon av amerikanere som ikke har vokst opp i en matkultur der man lærer å lage mat hjemme eller på skolen, eller av mor eller mormor. Hun har seks år igjen å leve. Hun spiser i hjel leveren sin.

Stacy, Edwards-familien. Dette er en normal familie, folkens. Stacy gjør sitt beste, men hun er også tredjegenerasjons; hun har aldri lært å lage mat, hjemme eller på skolen. Familien lider av fedme. Dette er Justin, 12 år gammel. Han veier 160 kilo. Han blir mobbet, for pokker! Datteren der, Katie, hun er fire år gammel. Hun er sykelig overvektig før hun i det hele tatt begynner i barneskolen. Marissa. Hun er greier seg. Hun er en av dere. Men vet dere hva? Faren hennes, som led av fedme døde i armene hennes. Og så døde den nest viktigste mannen i livet hennes, onkelen, av fedme. Og nå er stefaren hennes sykelig overvektig. Det som er, skjønner dere, er at overvekt og kostholdsrelaterte sykdommer ikke bare rammer de som er syke; men også venner, familier, brødre, søstre.

Pastor Steve. En inspirerende mann. En av mine tidligste allierte i Huntington, West Virginia. Han er på knivseggen av dette problemet. Han må begrave menneskene, OK? Og han er luta lei av det. Han er lei av å begrave vennene sine, og familien hans, lokalsamfunnet. Når vinteren kommer dør tre ganger så mange. Han er møkk lei. Dette er sykdom som kan forhindres. Bortkastet liv. Dette er forresten hva de blir begravet i. Vi er ikke utstyrt til å gjøre dette. Kan ikke engang få dem gjennom døren, og jeg tuller ikke. Kan ikke engang få dem dit. Gaffeltruck.

OK, jeg ser det som en trekant, OK? Dette er vårt matlandskap. Jeg vil at dere skal skjønne det. Dere har antagelig hørt alt dette tidligere, men la oss gå over det én gang til. Gjennom de 30 siste årene, hva har skjedd som har revet hjertet ut av dette landet? La oss være åpne og ærlige. Vel. Det moderne dagliglivet.

La oss starte med butikken på hjørnet. Hurtigmat har tatt over hele landet. Det vet vi. De store merkevarene er noen av de mektigste kreftene vi har i dette landet. Dagligvarebutikker også. Store firmaer. Store firmaer. For 30 år siden var mesteparten av maten hovedsaklig lokal, og vanligvis fersk. Nå er den hovedsaklig behandlet og full av alle slags tilsetningsstoffer, ekstra-ingredienser, og resten av historien kjenner dere. Porsjonsstørrelse er åpenbart et veldig stort problem. Merking er et enormt problem. Merkingen i dette landet er en skam. De vil selv... De vil regulere seg selv. Industrien ønsker å regulere seg selv. I tider som disse? Det fortjener de ikke. Hvordan kan man si at noe har lite fett når det har så mye sukker?

Hjemmet. Det største problemet med hjemmet er at det pleide å være midtpunktet for videreformidling av mat og matkultur, det som bygde samfunnet. Dette skjer ikke lenger. Og vet dere; ettersom som vi begynner å jobbe og livet forandrer seg, og siden livet alltid utvikler seg, må vi på en måte se på det helhetlig -- ta et steg tilbake og gjenfinne balansen. Dette skjer ikke. Det har ikke skjedd på 30 år. Jeg vil vise dere en situasjon som er veldig vanlig akkurat nå. Familien Edwards.

(Video) Jamie Oliver: La oss snakke sammen. Disse greiene går gjennom din og din families kropper hver uke. Og jeg vil at dere skal vite at dette kommer til å ta livet av barna deres tidlig. Hvordan kjennes det?

Stacy: Jeg kjenner meg bare trist og deprimert akkurat nå. Men, du vet, jeg vil at barna mine skal klare seg her i livet. og dette vil ikke hjelpe dem med det. Men jeg holder på å drepe dem.

JO: Ja, det gjør du. Du gjør det. Men vi kan stoppe det. Helt normalt. La oss fortsette med skoler, noe jeg nær sagt er spesialist i. OK. Skole. Hva er skole? Hvem oppfant det? Hva er formålet med skole? Meningen med skolen var alltid å utstyre oss med det vi trengte for å bli kreative, gjøre fabelaktige ting, forsørge oss selv, og så videre. Som dere vet, har skolen på en måtte vært i de samme rammene i lang, lang tid. OK? Men vi har ikke egentlig utviklet den til å takle helseproblemene i USA, OK? Skolemat er noe de fleste barn -- 31 millioner om dagen, faktisk -- spiser to ganger om dagen, mer enn ofte, frokost og lunch, 180 dager i året. Så man kan si at skolemat er ganske viktig, egentlig, når man ser på omfanget.

(Latter)

Før jeg kommer med et skikkelig utbrudd, noe jeg er sikker på at dere venter på ...

(Latter)

...må jeg si én ting, og den er en svært viktig del av magien som forhåpentligvis vil utfolde seg i løpet av de tre neste månedene. Kantinedamene, lunch-kokkene i USA ... Jeg tilbyr meg å være deres ambassadør. Jeg rakker ikke ned på dem. De gjør så godt de kan. De gjør sitt beste. Men de gjør hva de får beskjed om, og det de får beskjed om er galt. Systemet styres hovedsaklig av regnskapsførere. Det er ikke mange nok, eller noen, med matkunnskap i bransjen. Problemet er: Hvis du ikke er matekspert, og du har stramme budsjett som bare blir strammere, da kan du ikke være oppfinnsom, du kan ikke skygge unna og skrive deg ut av problemene. Hvis du er en som fører regnskap og krysser av bokser er det eneste du kan gjøre under disse omstendighetene å kjøpe billigere dritt.

Så det som er virkeligheten, er at maten ungene dine får hver dag er hurtigmat, den er kraftig behandlet, det er ikke nok ferskvare i den i det hele tatt. Vet dere, mengden tilsetningsstoffer, E-stoffer, ingredienser du ikke ville tro... Det er ikke nok grønt i det hele tatt. Pommes Frites regnes som grønnsak. Pizza til frokost. De får ikke bestikk en gang. Kniver og gafler? Nei, det er for farlig. De har sakser i klasserommet, men kniver og gafler? Nei. Og sånn jeg ser det, hvis man ikke har kniver på skolen bifaller du tvert bruken av hurtigmat, på statsnivå. For den er håndholdt. Og forresten, ja, det er hurtigmat. Det er "sloppy joes", det er burgere, det er pølser det er pizza, det er alt det der. 10 prosent av helsekostnadene brukes, som jeg sa tidligere, på fedme. Og dette kommer til å fordoble seg. Vi gir ikke barna våre undervisning. Det finnes ingen lovbestemt rett til å undervise barn om mat på noe skole skoletrinn. OK? Barna våre lærer ikke om mat. Har jeg rett? Og her er et lite klipp fra en barneskole dette er helt vanlig i England.

Video: Hvem vet hva dette er?

Barn: Poteter. Jamie Oliver: Potet? Så du tror disse her er poteter? Vet du hva det er? Vet du hva det der er? Barn: Brokkoli?

JO: Hva med den? Vår gode gamle venn. Vet du hva dette er, kjære? Barn: Selleri.

JO: Nei. Hva tror du dette er? Barn: Løk. JO: Løk? Nei.

Jamie Oliver: Du får umiddelbart en veldig klar følelse av om ungene vet noe om hvor mat kommer fra.

Video: JO: Hvem vet hva det er? Barn: Eh, pære. JO: Hva tror du dette er? Barn: Jeg vet ikke. JO: Hvis ikke ungene vet hva disse tingene er kommer de aldri til å spise dem.

(Latter)

JO: Vanlig. England og USA. England og USA. Gjett hva som ordnet det. Gjett hva som ordnet det. To timeslange økter. Vi må begynne å lære ungene våre om mat på skolen. Punktum.

(Applause)

Jeg må fortelle dere noe. Jeg må fortelle dere noe som på en måte setter problemet vi har på spissen, folkens. OK? Jeg vil snakke om noe så grunnleggende som melk. Alle unger har rett til melk på skolen. Så ungene deres vil få melk på skolen, til frokost og til formiddagsmat. Ikke sant? De får to flasker. Okay? Og de fleste barn får det. Men melk er ikke bra nok lenger. For noen på opplysningskontoret for melk, ikke sant -- og misforstå meg rett, jeg er for melk, men noen på opplysningskontoret for melk betalte antakeligvis mye penger for at en eller annen fyr skulle finne ut at hvis du putter hauger av smaker og fargestoffer og sukker i melk, ikke sant, så vil flere barn drikke det. Jepp.

(Lett applaus)

Og da baller det så klart på seg. Opplysningskontoret for frukt kommer til å finne ut at hvis de lager sjokolade-epler kommer de til å spise flere epler også. Skjønner dere hva jeg mener? Etter mitt syn er det ikke noen grunn til å sette smak på melken. Okay? Det er sukker i alt. Jeg kjenner de ingrediensene ut og inn. Det er i alt. Ikke en gang melken har sluppet unna. denne moderne problematikken. Der er melken vår. Der er melkekartongen vår. I den er er det nesten like mye sukker som i en av favorittbrusboksene dine. Og de drikker to om dagen. Så la meg bare vise dere. Her har vi en unge som får, ja, åtte spiseskjeer sukker hver dag. Og da vet du, her er en uke. Her er en måned. Og da har de bare tatt seg den frihet å legge i fem år med barneskolesukker, bare fra melk. Greit, jeg vet ikke hva dere synes folkens, men etter omstendighetene å dømme ville enhver dommer i verden se på statistikken og bevismaterialet og de ville finne enhver gammeldags regjering skyldig i barnemishandling. Det er hva jeg tror.

(Applaus)

Så, hvis jeg stilte meg her, og og jeg skulle ønske jeg kunne stille meg her i dag, og henge opp en kur for AIDS eller kreft, da ville dere slåss om å få kaste dere over meg. Dette, alle disse dårlige nyhetene, er det mulig å hindre. De er de gode nyhetene. Det er absolutt mulig å stoppe dette. Så la oss bare tenke på, vi har et problem her, vi trenger å starte på nytt. Okay, så hva er det vi må gjøre i min verden? Her er greia, ikke sant. Det kan ikke bare komme fra en kant. For å starte på nytt og gjøre virkelige, merkbare forandringer virkelige forandringer, slik at jeg kan se deg i hvitøyet og si, "Om ti års tid, vil deres barns livshistorier, lykke -- og la oss ikke glemme, du er lur hvis du spiser riktig, du vet du kommer til å leve lenger, alt det der, det vil se annerledes ut. OK?"

Så, dagligvarebutikker. Hvor ellers handler du så inderlig? Dag ut og dag inn. Hvor mye penger bruker du i løpet av livet i dagligvarebutikker? Elsk dem. De bare selger det vi vil ha. Jada. De skylder oss å innsette en matambassadør i hver dagligvarebutikk. De må hjelpe oss med å handle. De må vise oss hvordan vi lager måltider som går fort å lage, er velsmakende og tilpasset årstiden for folk som har det travelt. Det er ikke dyrt. Noen av dem gjør det. Og det må gjøres over hele linja i USA snart, og det raskt. De store merkevarene, du vet, matmerkevarene, må sette matkunnskap i sentrum av foretakene sine. Jeg vet, lettere sagt enn gjort. Det er framtiden. Det er den eneste måten.

Gatekjøkkenmat. Hurtigmatindustrien har, som dere vet, stor konkurranse. Jeg har hatt haugevis med hemmelige papirer og avtaler med hurtigmatrestauranter. Jeg vet hvordan de gjør det. Jeg mener, de har rett og slett gjort oss avhengige av doser med sukker, salt og fett, og x, y og z. Og alle elsker dem, ikke sant? Så, disse folkene skal bli en del av løsningen. Men vi trenger å få styresmaktene i gang med å jobbe med alle som hurtigmatprodusentene og restaurantnæringen. Og over en fem, seks, syvårsperiode må de avvende oss fra de ekstreme mengdene fett, sukker, fett og alle de andre ingrediensene som ikke er mat.

Dessuten, tilbake til de store merkevarene, merkingen er, som jeg sa tidligere, fullstendig latterlig, og må ryddes opp i. OK, skolene. Selvfølgelig skylder vi de som går der å forsikre oss om at de 180 dagene i året fra den dyrebare fireårsalderen, til man er 18, 20, 24 eller hva det måtte være, så trenger de å få servert ordentlig frisk mat fra lokale produsenter på stedet. Ok? Det må settes en ny standard for frisk, skikkelig mat for barna deres. Ikke sant?

(Applaus)

Under omstendighetene er det ekstremt viktig at hvert enkelt amerikansk barn som går ut av skolen kan tilberede 10 oppskrifter som vil redde livene deres. Lære for livet.

(Applaus)

Dette betyr at de kan være studenter, unge foreldre, og greie å liksom sneie innom grunnleggende kokekunst, uansett hva slags nedgangstider som kommer neste gang. Kan du lage mat spiller ikke trange tider noen rolle. Hvis du kan lage mat spiller ikke tidsklemma noen rolle. Arbeidsplassen. Vi har vel egentlig ikke snakket om det. Vet du, det er på tide at selskapene tar ansvar for å virkelig se på hva de forer eller gir til de ansatte. De ansatte er amerikanske barns mødre og fedre. Marissa, faren hennes døde mens hun holdt ham i hånden, jeg tror hun ville bli glad hvis USAs selskaper ga staben sin skikkelig mat. De må definitivt ikke settes utenfor. La oss gå tilbake til hjemmet.

Hvis vi nå gjør alt dette, og det kan vi, det er er så gjennomførbart. Du kan bry deg og være kommersiell samtidig. Absolutt. Men i hjemmet må kokekunst begynne å gå i arv igjen. Virkelig. Virkelig, send det videre som en filosofi. Og for meg er det ganske romantisk. Men det handler om at hvis en person lærer tre personer å lage noe, og de nå lærer det videre til tre av sine kompiser, trenger dette bare å gjenta seg selv 25 ganger, så har det nådd hele USAs befolkning. Romantisk, ja, men, viktigst av alt, handler dette om å prøve å forstå at innsatsen til hver enkelt utgjør en forskjell. Vi få på plass igjen det som har blitt borte. Huntington Kjøkken. Huntington, hvor jeg laget dette programmet, vet du, vi har dette program i beste sendetid som forhåpentligvis vil inspirerer folk til å virkelig gjøre denne forandringen. Jeg tror virkelig på at forandringen vil skje. Huntingtons kjøkken. Jeg jobber med et lokalsamfunn. Jeg jobbet i skolene. Jeg fant lokale, bærekraftige midler til å få hver eneste skole i området fra søppelet til frisk mat. Trettifem tusen kroner per skole.

(Applaus)

Det er alt som skal til. Trettifem tusen per skole. Et kjøkken til 140 tusen i måneden, okay? Det kan betjene 5000 mennesker i året, noe som er 10 prosent av befolkningen. Og det er folk for folk. Altså, det er lokale kokker som underviser folk fra lokalsamfunnet. Det er gratis matlagingstimer, folkens, gratis matlagingstimer i storgata. Dette er virkelig, merkbar forandring, virkelig, merkbar forandring. Rundt omkring i USA, hvis vi bare ser litt tilbake nå, er det mange flotte ting på gang. Det er mange flotte ting på gang. Det er engler rundt omkring i USA som utretter store ting i skoler, skolelandbruksordninger, hagebruk, utdanning. Det er fantastiske folk som allerede gjør dette. Problemet er at alle gjerne vil utvide virksomheten sin til neste skole og den neste deretter. Men det finnes ingen penger. Vi må anerkjenne ekspertene og englene fort, finne dem og enkelt gi dem ressurser til å utvide virksomhetene de allerede driver, og driver godt. Næringslivet i USA må støtte fru Obama i det hun ønsker å gjøre.

(Applaus)

Og jo, jeg vet det er snodig at en engelskmann står her foran dere og snakker om alt dette. Alt jeg kan si er at jeg bryr meg. Jeg er far. Og jeg elsker dette landet. Og jeg tror faktisk virkelig at om forandring skjer i dette landet, så vil det skje vakre ting rundt hele verden. Om USA gjør det, så tror jeg andre vil følge etter. Det er så utrolig viktig.

(Applaus)

Da jeg var i Huntington og prøvde få ting som ikke fungerte til å fungere, tenkte jeg at om jeg hadde en tryllestav, hva ville jeg gjøre? Og jeg tenkte, vet du hva? Jeg ville satt stor pris på å kunne stå foran de mest innflytelsesrike menneskene i USA. En måned senere ringer TED og gir meg denne prisen. Jeg er her. Så, mitt ønske... Dyslektiker, så jeg er litt treg. Mitt ønske er at dere støtter en sterk, bærekraftig kampanje for å utdanne alle barn om mat, og å inspirere familier til å lage mat igjen, og gi alle mennesker muligheten til å kjempe mot fedme.

(Applaus)

Takk.

(Applaus)