James Balrog: Intervallfotografering påviser ekstremt tap av is

For det meste betrakter kunst og vitenskap hverandre over en kløft av gjensidige misforståelser. De to ser på hverandre med stor forvirring. Kunsten ser selvfølgelig på verden gjennom sjelen, følelsene – selv de underbevisste av og til – og naturligvis det estetiske. Vitenskapen ser verden med rasjonelle briller, det kvantitative – ting som kan måles og beskrives – men den gir kunsten et kjempemessig grunnlag for forståelse.

Vi i Extreme Ice Survey ønsker å bringe disse to erkjennelsesmåtene nærmere hverandre, slå kunst og vitenskap sammen for til slutt å hjelpe oss å forstå naturen og menneskenes forhold til naturen bedre. Særlig for meg personlig, som har vært profesjonell naturfotograf i hele mitt voksne liv, står det klart at fotografier, video og film har en enorm evne til å hjelpe oss å forstå, og forme den måten vi tenker om natur, og om oss selv i forhold til naturen.

I dette prosjektet er vi naturligvis spesielt interessert i is. Jeg er fascinert av hvor vakker og foranderlig den er, hvor smidig den er, og hvilke fantastiske former den kan lage av seg selv. Disse første bildene er fra Grønland. Men is har også en annen betydning. Isen er kanarifuglen i den globale kullgruva. Det er det stedet vi kan se og ta på og høre og føle klimaendringer i aksjon.

Klimaendringer er et abstrakt begrep i de fleste deler av verden. Om dere tror på det eller ikke beror på følelsen av om det regner mer eller mindre, og om det blir varmere eller kaldere. - Eller på hva datasimuleringer sier om dette - det og andre målinger. Glem alt dette. I den arktiske og alpine verden, der det er is, er endringene reelle, og tilstedeværende. Endringene skjer. De er veldig synlige. De kan fotograferes. De er målbare.

95 prosent av verdens isbrees trekker seg tilbake eller krymper. Det vil si utenfor Antarktis. 95 prosent av verdens isbreer trekker seg tilbake eller krymper. fordi nedbørs- og temperaturforholdene endrer seg. Det er ingen betydelig vitenskapelig diskusjon om det. Det er observert og målt; det er bombesikker informasjon. Og vår tids store ironi og tragedie er at mange vanlige mennesker fremdeles tror det er et vitenskapelig stridstema. Vitenskapen diskuterer ikke det. På disse bildene ser vi is fra enorme isbreer, isdekker som er flere hundre tusen år gamle brytes opp i stykke, etter stykke, etter stykke, etter stykke isfjell etter isfjell, slik at havnivået heves.

Så etter å ha sett alt dette i løpet av en 30-årig karriere, var jeg fremdeles skeptisk til klimaendringer til for omtrent 10 år siden, fordi jeg trodde at fortellingen om klimaendringer var basert på datasimuleringer. Jeg var ikke klar over hvilke konkrete målinger som lå bak, eller hva paleoklimatologi – jordas historiske klima – var,♫ slik det er registrert og bevart i isdekkene og i havdypets sedimenter, registrert i sedimenter i innsjøer, årringer i trær, og mange andre metoder for temperaturmåling.

Da jeg innså at klimaendringene var reelle, og ikke basert på datasimuleringer, bestemte jeg meg for en dag å gjennomføre et prosjekt der jeg fotografisk ville prøve å påvise klimaendringene. Og det ledet meg til dette prosjektet. I utgangspunktet jobbet jeg med et oppdrag for National Geographic, med tradisjonelt enkeltbilde, stillsfotografering. Og en sprø dag fikk jeg den ideen at jeg – etter at oppdraget var ferdig – – skulle gjøre intervallfotografering, at jeg skulle plassere et kamera eller to på isbreen og la dem ta bilder hvert kvarter, hver time eller noe slikt og få se forandringene i landskapet over tid.

Vel, i løpet av omtrent tre uker var jeg uforsiktig nok til å la ideen om et par kameraer bli til 25 intervallkameraer. De neste seks månedene var de tøffeste i hele min karriere, der jeg konstruerte, bygget og plasserte 25 intervallkameraer ut i felten. De får energi fra sola, ved at de er utstyrt med solpaneler. Strømmen lagres i batterier. De har en spesiallaget datamaskin som bestemmer når bildene skal tas. Kameraene er plassert på høyder ved siden av isbreene, slik at de ser inn på breen fra en posisjon på fast grunn, og slik at de ser utviklingen av landskapet. Vi hadde ganske enkelt et antall kameraer på innlandsisen på Grønland. Faktisk boret vi hull i isen, langt under nedtiningsgrensen og lot kameraene stå der halvannen måned eller noe slikt. Det står faktisk igjen et kamera der ute akkurat nå. I alle fall, det ble tatt bilder omtrent hver time, hver halvtime, hvert kvarter eller hvert femte minutt.

Her er en intervallfotografering av hvordan fotoboksene ble laget. (Latter) Jeg var som besatt av hver skrue og mutter i disse sære boksene. Jeg brukte halve livet mitt på den lokale jernvaren i de månedene da vi opprinnelig bygde disse enhetene.

Vi jobber i de fleste områder som har store isbreer på den nordlige halvkule. Våre intervallkameraer er i Alaska, Rocky Mountains, Grønland og Island, og vi har steder der vi gjør gjentatte fotograferinger det vil si at vi kommer dit på årlige besøk, til British Columbia, Alpene og Bolivia.

Det er en stor oppgave, og jeg står her i kveld som en ambassadør for hele teamet mitt. Det er mange som jobber med dette akkurat nå. Vi har i øyeblikket 33 kameraer ute. Det var 33 kameraer som tok bilde for en halv time siden over hele den nordlige halvkule, slik at de så hva som hendte. Vi har tilbrakt mye tid i felten. Det har vært en enorm arbeidsmengde. Vi har vært ute i to og et halvt år, og har omtrent to og et halvt år igjen.

Og det er bare halve jobben. Den andre halvparten er å fortelle vår historie til et globalt publikum. Som dere vet, har vitenskapsmenn samlet inn denne type informasjon over mange år, men mye av den forblir innenfor forskningsmiljøet. På samme måte forblir mange kunstprosjekter innenfor kunstverden, og derfor føler jeg et stort ansvar, gjennom arrangement som TED, og likedan gjennom forholdet til Obama og Det Hvite Hus, gjennom Senatet og John Kerrys kontor, å påvirke politikken så mye som mulig med disse bildene. Vi har laget filmer. Vi ha laget bøker. Mer kommer senere. Vi har en site på Google Earth som Google Earth var generøse nok til å gi oss – alt sammen fordi vi føler et stort behov for å fortelle denne historien, fordi det er et så påtrengende bevis for at klimaet endres akkurat nå.

Bare litt vitenskap før vi går løs på bildematerialet. Hvis alle i den utviklede del av verden forsto denne grafen, og projiserte den på innsiden av panna, ville det ikke bli noen fortsatt samfunnsdebatt om klimaendringer fordi dette er den historien som teller. Alt annet dere hører er bare propaganda og forvirring. Sakens kjerne: dette er en 400.000 års opptegnelse. Nøyaktig samme mønster kan ses å gå helt tilbake til nesten en million år før nåtiden. Og flere ting er viktige.

For det første: temperaturen og innholdet av karbondioksid i atmosfæren varierer hovedsakelig i takt. Det kan dere se av den oransje og den blå linjen. Naturen har latt innholdet av karbondioksid gå opp i 280 parts per million. Der er den naturlige syklusen. Det går opp til 280 og avtar igjen av ulike årsaker som det ikke er viktig å diskutere akkurat nå. Men 280 er maksimum. Akkurat nå, som dere ser øverst til høyre på grafen, er vi på 385 parts per million. Vi er langt, langt utenfor den normale, naturlige variasjonen. Jorda har feber. I de siste hundre år har temperaturen på jorda gått opp 1,3 grader Fahrenheit, 0,75 grader Celsius, og den går fortsatt oppover fordi vi fortsetter å dumpe fossile drivstoff i atmosfæren. I en hastighet av omtrent to og en halv part per million for hvert år. Det er en ubarmhjertig, jevn stigning.

Vi er nødt til å snu. Det er sakens kjerne, og en dag håper jeg at jeg kan slå det opp på Times Square i New York og mange andre steder. Men uansett, nå drar vi til isens verden.

Vi er på Columbia Glacier i Alaska. Her ser vi på det som kalles kalvingsfront. Dette er hva et av kameraene våre fanget opp i løpet av noen måneder. Som dere ser, flyter breen inn fra høyre, og kalver i sjøen, mens kameraet tar bilder hver time. I bakgrunnen, midt på bildet, kan dere se kalvingsfronten duppe opp og ned som en jojo. Det betyr at isbreen flyter og at den er ustabil, og dere skal snart få se konsekvensen av at den flyter. For å gi dere en liten følelse av målestokken: kalvingsfronten på dette bildet er omtrent hundre meter høy. Det er 32 etasjer. Dette er ikke en liten skrent. Den er høy som en kontorbygning i et bysenter. Kalvingsfronten er veggen der den synlige isen brytes løs, men i virkeligheten går den ned under havoverflaten ytterligere 5-600 meter. Det er altså en isvegg som er 5-600 meter dyp som går ned til bunnen, hvis breen ligger på fjell, eller flyter, hvis den ikke gjør det.

Det var altså Columbia. Dette er i sørlige, sentrale Alaska. Dette er et flyfoto jeg tok en dag i juni for tre år siden. Og dette er et flyfoto fra i år. Det viser hvor langt isbreen har trukket seg tilbake. Hovedarmen, hovedflyten av is, kommer fra høyre og kalvingen foregår raskt langs den armen. Vi skal dit om bare noen uker, og forventer at den har trukket seg tilbake enda noen hundre meter, men hvis jeg kommer dit og oppdager at den har brutt sammen og at fronten er 8 kilometer lenger bak, vil jeg ikke bli overrasket.

Det er vanskelig å forestille seg størrelsen av disse stedene for når breene – en ting er at områder som Alaska og Grønland er enorme, de er ikke vanlige landskap – men når isbreer trekker seg tilbake, synker de også sammen, som når luften går ut av en ballong. Det er litt av noen detaljer i dette landskapet. Det er en rygg på midten av bildet, akkurat der pilen peker, som viser dere litt av størrelsen. Det er en markeringslinje, en brekant, over den røde figuren der. Ingen fotograf med selvrespekt ville gjøre noe slikt – sette inn en dum figur på bildet sitt, ikke sant? – og likevel må man gjøre slikt av og til for å få fram poenget. Uansett, denne isbreen har siden 1984 sunket sammen mer enn høyden av Eiffeltårnet, mer enn Empire State Building.

En uhorvelig masse is har kommet ut av disse dalene da den trakk seg tilbake og sank sammen, oppover dalen. Endringene i den alpine verden akselererer. De er ikke statiske. Særlig i isens verden går endringene mye raskere enn det som ble spådd for få år siden og enten er det prosessene som akselererer, eller så er det spådommene som var for beskjedne i starten. Det er i alle fall store, store endringer som skjer akkurat nå.

Her er et annet intervallopptak fra Columbia. Dere ser hvor den endte på ulike tidspunkt i 2006 og 2007 juni, mai, så oktober. Så starter vi intervallopptaket. Kameraet tok bilder hver time. Det er en geologisk prosess i aksjon her. Og alle sier: "Rykker de ikke fram i løpet av vinteren?" Nei. Den trakk seg tilbake, fordi det er en usunn isbre. Der tar den endelig igjen seg selv og rykker fram.

Man kan se på disse bildene igjen og igjen fordi det er en så pussig, bisarr opplevelse å se at det man vanligvis ikke får se, blir levende. Vi sier ofte at når man får se noe, tror man på det og å se det usette på TED Global, det er det dere ser gjennom disse kameraene. Bildene gjør det usynlige synlig. Store bresprekker åpner seg Store isøyer brytes løs – – og se nå. Dette var våren 2009 – et digert sammenbrudd. Det skjedde i løpet av en måned, tapet av all den isen.

Der startet vi altså for tre år siden, helt til venstre, og der endte vi opp for noen måneder siden, siste gang vi var til Columbia. For å gi dere en følelse av avstanden den har trukket seg tilbake, laget vi en dum illustrasjon til den. Med engelske to-etasjes busser. Hvis dere stiller opp 295 av dem, støtfanger mot støtfanger, får dere avstanden. Det er langt.

Så drar vi til Island. En av mine favorittisbreer, Solheimsjøkulen. Her kan dere se at brefronten trekker seg tilbake, elver blir dannet og dere kan se at den flates ut. Uten den fotografiske prosessen, kunne dere aldri ha sett det. Det er usynlig. Dere kan stå her opp hele livet og aldri se dette, men kameraene registrerer det.

Så spoler vi tilbake. Vi går et par år tilbake i tid. Her var det vi startet. Her endte vi opp for noen få måneder siden.

Så drar vi til Grønland. Dess mindre ismassen er, dess raskere reagerer den på klimaet. Det tok litt tid før Grønland reagerte på det varmere klimaet i forrige århundre, men det gikk over i galopp for omtrent 20 år siden. Og det har vært en enorm økning i temperaturen der oppe.

Grønland er stort, alt er is. Alt det fargede er is, og den er opp til tre kilometer tykk, som en gigantisk kuppel som går fra kysten og hever seg mot midten. Det er en isbre på Grønland som frakter mer is til verdenshavet enn alle de andre isbreene til sammen: Ilulissat isbreen.

Vi har noen kameraer ved den sørlige kanten av Ilulissat, som ser kalvingsfronten i dramatisk tilbaketrekning. Her er to år med opptak av hvordan det tar seg ut. Helikopteret i forgrunnen av fronten sier noe om størrelsen. Kalvingsfronten er over 7 kilometer bred og i dette opptaket – idet vi zoomer ut – ser dere bare omtrent 2,5 kilometer av den. Så forestill dere hvor stor den er, og hvor mye is den pøser ut. Det indre av Grønland er til høyre. Den flyter ut i Atlanterhavet til venstre. Isfjell, mange mange ganger større enn denne bygningen durer ut mot havet.

Vi lastet ned disse bildene for et par uker siden som dere kan se, den 25. juni, med tilfeller av monsterkalvinger. Dere skal få se en om et øyeblikk.

Breen har doblet hastigheten de siste 15 årene. Den beveger seg nå 38 meter om dagen, og dumper all isen i havet. Den pulserer, med en frekvens på tre dager, men i gjennomsnitt gjør den 38 meter per dag, to ganger hastigheten for 20 år siden.

Ok. Vi hadde et team som observerte isbreen, og vi registrerte den største kalvingen som noensinne er filmet. Det var ni kameraer i gang. Dette er hva et par av dem så. En del av en 120 meter høy front brytes løs. Gigantiske isfjell som ruller rundt. Ok, hvor stort var det? Det er vanskelig å fatte. Som en illustrasjon, for å gi dere en følelse av størrelsen. Omtrent halvannen kilometer på 75 minutter. og tvers over denne renna: omtrent fem kilometer. Blokka var 1000 meter dyp, og hvis dere sammenligner kalvingsfronten med Bridge of London, er den omtrent 20 bruer bred. Eller et amerikansk eksempel: ta Capitolbygningen og pakk 3000 av dem inn i den blokka, så har dere omtrent hvor stor den var. Og det bare på 75 minutter.

Jeg har kommet til den konklusjon – etter å ha brukt mye tid på å lære om klimaforandringer – at vi ikke har økonomiske, teknologiske eller politiske problemer. Vi har et oppfattelsesproblem. Politiske, økonomiske og teknologiske saker kan være vanskelige nok, men vi kan hanskes med dem. Det er jeg sikker på at vi kan. Men vi har problem med oppfattelsen fordi det er ikke mange nok som skjønner det ennå. Dere er et elitetilhørere. Dere fatter det. Heldigvis er mange av de politiske lederne i verdens største land også elitetilhørere, som for det meste skjønner det nå. Men vi trenger å få mange fler med oss. Og der tror jeg organisasjoner som TED, akkurat som Extreme Ice Survey, kan ha en enorm påvirkning på menneskelig oppfatning og få oss videre. Fordi jeg tror at vi har en mulighet akkurat nå.

Vi er nesten på kanten av en krise, men vi har fremdeles en mulighet gripe den største utfordringen i vår generasjon, ja faktisk, i vårt århundre. Dette er et kampsignal om å gjøre det rette for oss selv og for framtiden. Jeg håper vi har visdom nok til å la våre beste egenskaper ta styringen, slik at vi gjør det som er nødvendig. Tusen takk.

(Applaus)