Howard Rheingold om samarbeid

Jeg er her for å verve deg til å hjelpe med å endre fortellingen om hvordan mennesker og andre dyr får ting gjort. Her er den gamle fortellingen -- vi har allerede hørt litt om den: biologi er en krig hvor bare de mest voldsomme overlever; forretninger og nasjoner lykkes bare ved å beseire, ødelegging og dominerende konkurranse;

politikk handler om å få din side til å vinne for enhver pris. Men jeg tror vi kan se starten på en ny fortelling komme til syne. Det er et hendelsesforløp spredt over en rekke forskjellige disipliner, hvor samarbeid, kollektiv samhandling og komplekse avhengighetsforhold spiller en viktigere rolle. Og den sentrale, men ikke så viktige rollen rundt konkurranse og "den sterkestes rett" krymper littegran for å gjøre plass.

Jeg begynte å tenke på forholdet mellom kommunikasjon, media og kollektiv samhandling når jeg skrev "Smart Mobs", og innså at etter jeg gjorde ferdig boken, fortsatte jeg å tenke på det. I grunn, hvis man ser tilbake, så har menneskenes kommunikasjonsmedia og måtene vi organiserer oss på sosialt, utviklet seg sammen over en ganske lang periode. Mennesker har levd mye, mye lengre enn de tilnærmet 10 000 årene med etablert landbrukssivilisasjon,

i små familiegrupper. Nomadiske jegere jakter på harer for å samle mat. Formen for velstand på den tiden var å ha nok mat til å overleve. Men på et tidspunkt gikk de sammen for å jakte større vilt. Og vi vet ikke helt nøyaktig hvordan de gjorde dette, selv om de har måttet løse noen problemer i kollektiv samhandling; det gir bare mening at man ikke kan jakte på mastodonter mens man slåss med de andre gruppene.

Og igjen, vi har ingen grunnlag for å vite, men det er tydelig at en ny form for velstand må ha dukket opp. Mer protein enn en jegers familie kunne spise før det råtnet. Så det fremmet et sosialt spørsmål som jeg tror må ha drevet fram nye sosiale former. Skyldte menneskene som spiste det mastodontkjøttet noe til jegerne og familiene deres? Og om så, hvordan arrangerte de det? Igjen kan vi ikke vite, men vi kan være temmelig sikre på at en form for symbolsk kommunikasjon må ha vært involvert.

Selvfølgelig, med jordbruk kom de første store sivilisasjonene, de første byene bygget av gjørme og murstein, de første imperiene. Og det var lederne i disse imperiene som begynte å ansette folk for å holde følge med hveten og sauene og vinen som ble skyldt og skattene som ble skyldt til dem ved å lage tegn, tegn i leire på den tiden.

Ikke så veldig lenge etter det ble alfabetet oppfunnet. Og dette mektige verktøyet ble holdt reservert, i tusener av år, til de øverste lederne (Latter) som holdt øye med regnskapet til imperiene. Og så åpnet enda en kommunikasjonsteknologi for nye medier: trykkekunsten kom, og innen årtier ble millioner av mennesker lese- og skrivekyndige. Og fra lese- og skrivedyktige populasjoner, kom nye former for kollektiv samhandling frem i kunnskapens sfære, religion og politikk. Vi fikk vitenskapelige revolusjoner, den protestantiske reformasjonen, konstitusjonelt demokrati ble mulig hvor det ikke hadde vært mulig før. Ikke skapt av trykkepressen, men muliggjort av den kollektive samhandlingen som utviklet seg fra lese- og skriveferdighet. Og igjen dukket det opp nye former for velstand.

Vel, handel er eldgammelt. Markeder er så gamle som veikryss. Men kapitalisme, som vi kjenner det, er bare noen hundre år gammelt, muliggjort gjennom arrangementer for samhandling og teknologier, slik som aksjeselskapet, forsikring med delt ansvar, dobbelt bokholderi.

Nå, såklart, er de muliggjørende teknologiene basert på Internett, og i mange-til-mange tiden er hvert skrivebord nå et trykkeri, en kringkaster, et samfunn eller et marked. Evolusjonen øker farten. I den senere tid er denne makten løsrevet og spretter av skrivebordene, og veldig, veldig snart kommer vi til å se en betydelig andel, om ikke majoriteten av menneskeheten, gående rundt og holde, bære eller ha på seg superdatamaskiner tilknyttet med raskere hastigheter enn hva vi kaller for bredbånd i dag.

Da jeg begynte å sjekke ut kollektiv samhandling, var den vesentlige litteraturen om det basert på hva sosiologer kaller "sosiale dilemma". Og det var et par mytiske fortellinger om sosiale dilemma. Jeg skal såvidt snakke om to av dem: fangens dilemma og fellesskapets tragedie.

Når jeg snakket om dette med Kevin Kelly, forsikret han meg at alle i dette publikumet for det meste vet detaljene i fangens dilemma, så jeg skal bare gå gjennom det veldig, veldig kjapt. Hvis du har mer spørsmål om det, spør Kevin Kelly senere. (Latter)

Fanges dilemma er egentlig en historie som er kledd rundt et matematisk prinsipp som kom ut av spillteorien i de tidelige årene av tenkning omkring atomkrig: to spillere som ikke kunne stole på hverandre. La meg bare si at hver eneste usikrede transaksjon er et godt eksempel på en fanges dilemma. Person med varene, person med pengene, fordi de ikke kan stole på hverandre, kommer de ikke til å bytte. Ingen av dem vil være den første ellers kommer de til å få katta i sekken, men begge taper, selvfølgelig, fordi de ikke får det de vil ha. Hvis de bare kunne bli enige, hvis de bare kunne snu fangens dilemma til et annet betalingsprinsipp kalt et forsikrings-spill, da kunne de fortsatt.

Tjue år siden brukte Robert Axelrod fangens dilemma som en probe i det biologiske spørsmålet: hvis vi er her på grunn av at våre forfedre var slik voldsomme konkurrenter, hvordan kan samarbeid eksistere i det hele tatt? Han startet en datamaskinturnering for folk til å sende inn "fangens dilemma"-strategier og oppdaget, til sin overraskelse, at en veldig, veldig enkel strategi vant -- den vant den første turneringen, og selv etter alle visste den vant, vant den også den andre turneringen -- den er kjent som "tit for tat".

Et annet økonomisk spill som kanskje ikke er like kjent som fangens dilemma er ultimatum-spillet, som også er en veldig interessant utforsking av våre forutsetninger om hvordan mennesker gjør økonomiske transaksjoner. Her er hvordan spillet blir spilt: det er to spillere; de har aldri spilt spillet før, de vil ikke spille spillet igjen, de kjenner ikke hverandre, og de er, faktisk, i hver sine rom. Første spiller blir tilbudt hundre dollar og blir spurt om å foreslå en deling: 50/50, 90/10, eller hva enn spilleren ønsker å foreslå. Den andre spilleren aksepterer enten delingen -- begge spillere blir betalt og spillet er over -- eller avslår delingen -- ingen av spillerne blir betalt og spillet er over.

Den fundamentale basisen for neo-klassisk økonomi vil fortelle deg at det er irrasjonelt å avslå en dollar fordi noen du ikke kjenner i et annet rom kommer til å få 99. Likevel i tusener av forsøk med amerikanske og europeiske og japanske studenter, avslo en betydelig prosent ethvert forslag som ikke var nært 50/50. Og selv om de ble undersøkt og ikke visste om spillet og aldri hadde spilt spillet før syntes forslagsstillerne å vite dette av seg selv fordi det gjennomsnittlige forslaget var overraskende nært 50/50.

Den interessante delen kommer til i den senere tid da antropologer begynte å ta dette spillet med til andre kulturer og oppdaget, til sin overraskelse at svibruk bønder i Amazonas eller nomadiske pastoralister i sentral-Asia og et dusinvis andre kulturer -- hver hadde radikalt forskjellige ideer om hva som er rettferdig. Som indikerer at istedet for at det fins en medfødt sans for rettferdighet, som på et vis er grunnlaget for vår økonomi kan transaksjoner være påvirket av våre sosiale institusjoner, selv om vi vet det eller ikke.

Det andre store forløpet i sosiale dilemmaer er allmenhetens tragedie. Garrett Hardin brukte det for å snakke om overbefolkning på slutten av 60-tallet. Han brukte eksemplet om et felles beiteområde hvor hver person bare ved å maksimere deres egen flokk førte til overbeite og utarming av ressursen. Han hadde en heller dyster konklusjon at mennesker vil uunngåelig tømme enhver felles ressurskilde hvor folk ikke kan forhindres fra å bruke den.

Elinor Ostrom, en samfunnsforsker spurte i 1990 det interessante spørsmålet som enhver god forsker burde spørre, som er: er det virkelig sant at mennesker alltid vil tappe fellesgoder? Så hun gikk for å se etter hvilke data hun kunne finne. Hun så på tusener av tilfeller av mennesker som delte nedbørsfelt, skogressurser, fiskerier, og oppdaget at ja, i tilfelle etter tilfelle, ødela mennesker fellesskapet de var avhengige av. Men hun fant også mange tilfeller hvor mennesker unngikk fangens dilemma; faktisk, så er allmennhetens tragedie en flerspillerversjon av fangens dilemma. Og hun sa at mennesker bare er fanger hvis de anser seg som det. De unnslipper ved å skape institusjoner for kollektiv samhandling. Og hun oppdaget, interessant nok, syns jeg, at blant de institusjonene som fungerte, var det et antall felles utformings- prinsipper, og de prinsippene synes å være fraværende i de institusjonene som ikke fungerer.

Jeg beveger meg veldig raskt over et antall disipliner. I biologi er begrepene symbiose, gruppeseleksjon, evolusjonær psykologi er mildt sagt omstridt. Men det er egentlig ikke lenger noen stor debatt rundt det faktum at samarbeidsbaserte ordninger har endret seg fra å ha en perifer rolle til en sentral rolle i biologi, fra cellens nivå til økologiens felt. Og igjen, våre begreper om individer som økonomiske skapninger har blitt snudd opp ned. Rasjonell egeninteresse er ikke alltid den dominerende faktoren. Faktisk vil mennesker straffe juksere, selv på egen bekostning.

Og ganske nylig har nevrofysiologiske målinger vist at mennesker som straffer juksere i økonomiske spill viser aktivitet i belønningsenteret i hjernen. Som førte til at en forsker erklærte at altruistisk straff kanskje er limen som holder samfunn sammen.

Jeg har snakket om hvordan nye former for kommunikasjon og nye medier i fortiden har hjulpet til å skape nye økonomiske former. Handel er eldgammelt. Markeder er svært gamle. Kapitalisme er nokså nytt; sosialisme dukket opp som en reaksjon på det. Og likevel hører vi veldig lite snakk om hvordan den neste formen kan dukke opp. Jim Surowiecki nevnte såvidt Yochai Benklers avhandling om åpen kilde, som peker mot en ny form for produksjon: likemann-til-likemann produksjon. Jeg vil bare dere skal ha i tanken at hvis fortidens nye former for samarbeid ble muliggjort av nye teknologier og skapte nye former for velstand, er vi kanskje på vei inn i enda en økonomisk form som er betydelig forskjellig fra tidligere former.

Svært raskt, la oss se på noen virksomheter. IBM, som dere kjenner, HP, Sun -- noen av de sterkeste konkurrentene i IT-verdenen åpner kildekoden til programvaren sin, gir ut porteføljer av patenter til offentligheten. Eli Lilly -- i, igjen, den sterkt konkurrerende legemiddelverdenen -- har skapt et marked for løsninger på farmasøytiske problemer. Toyota, istedet for å behandle sine leverandører som en markedsplass, behandler de dem som et nettverk og trener dem til å produsere bedre, selv om de også trener dem til å produsere bedre for sine konkurrenter. Nå gjør ingen av disse selskapene dette ut av altruisme; de gjør det fordi de lærer at en viss form for deling er i deres egen interesse.

Åpen-kildekode-produksjon har vist oss at programvare i verdensklasse, som Linux og Mozilla, kan bli skapt med hverken den byråkratiske strukturen i firmaet eller incentivene i markedsplassen slik vi har kjent dem. Google beriker seg selv ved å berike tusener av bloggere gjennom AdSense. Amazon har åpnet sitt applikasjonprogrammerings grensesnitt til 60 000 utviklere, utallige Amazon-butikker. De beriker andre, ikke av altruisme, men som en måte å berike seg selv på. eBay løste fangens dilemma og skapte et marked hvor ingen ville eksistert ved å skape en tilbakemeldingsmekanisme som gjør fangens dilemma om til et forsikringspill.

Istedet for, "Ingen av oss kan stole på hverandre, så vi må gjøre mindre optimale trekk", er det, "Bevis for meg at du er troverdig og jeg vil samarbeide". Wikipedia har brukt tusener av frivillige til å skape et gratis leksikon med 1,5 millioner artikler på 200 språk på bare noen få år.

Vi har sett at ThinkCycle har gjort det mulig for frivillige organisasjoner i utviklingsland å legge fram problemer for å bli løst av designstudenter rundt om i verden, inkludert noe som blir brukt til tsunami-hjelp akkurat nå: den er en mekanisme for rehydrering av kolera-ofre som er så enkel å bruke, at analfabeter kan bli trent til å bruke den. BitTorrent gjør enhver nedlaster om til en opplaster, som gjør systemet mer effektivt jo mer det blir brukt.

Millioner av mennesker har bidratt med sine datamaskiner når de ikke bruker dem ved å koble seg sammen over Internett til superdatamaskin kollektiver som hjelper å løse proteinbuktingsproblemet for medisinske forskere -- det er Folding@home hos Standford -- for å knekke koder, for å søke etter liv i det ytre rom.

Jeg tror ikke vi vet nok enda. Jeg tror ikke vi engang har begynt å oppdage hva de grunnleggende prinsippene er, men jeg tror vi kan begynne å tenke på dem. Og jeg har ikke nok tid til å snakke om alle sammen, men tenk på egeninteresse. Alt dette handler om egeninteresse som legger opp til mer. I El Salvador valgte begge sider som trakk seg fra borgerkrigen, trekk som hadde blitt bevist å speile strategien i fanges dilemma.

I USA, i Filippinene, i Kenya, rundt om i verden, har borgere selvorganisert politiske protester og fått ut valgkampanjene ved hjelp av mobile enheter og SMS. Er et Apollo-prosjekt mulig ved hjelp av samarbeid? Et trans-disiplinært studie om samarbeid? Jeg tror gevinsten ville vært svært stor. Jeg tror vi trenger å begynne å utvikle kart over dette landskapet slik at vi kan snakke om det på tvers av disipliner. Og jeg sier ikke at å forstå samarbeid kommer til å gjøre oss til bedre mennesker -- og noen ganger samarbeider mennesker for å gjøre dumme ting -- men jeg vil minne dere om at for noen hundre år siden, så mennesker sine nære dø av sykdommer de trodde ble forårsaket av synd eller utlendinger eller onde ånder.

Descartes sa at vi trenger en helt ny tenkemåte. Når den vitenskapelige metoden bidro med den nye tenkemåten og biologi viste at mikroorganismer forårsaket sykdom, ble lidelsen lindret. Hvilke former for lidelse kunne bli lindret, hvilke former for velstand kunne bli skapt hvis vi visste litt mer om samarbeid? Jeg tror ikke denne transdisiplinære diskursen kommer til å skje automatisk; det kommer til å kreve innsats. Så jeg verver dere til å hjelpe meg med å få i gang samarbeidsprosjektet. Takk. (Applaus)