Deborah Scranton om sine "Krigsruller"

På bakgrunn av en tidligere film jeg hadde laget, ble jeg oppringt for tre år siden, med et tilbud om å beskrive New Hampshire National Guard. Idéen min -- og jeg våknet faktisk opp midt på natten, vi kjenner alle til dette. Jeg var spent på grunn av denne samtalen. Jeg var nettopp ferdig med en annen film, om veteraner fra andre verdenskrig, og innså at jeg hadde fått innblikk i deres liv, og innså at dette var en mulighet som kun skjer én gang i livet, til å beskrive en soldats opplevelser. Så denne kvelden var jeg ganske oppspilt. Jeg kjente ikke til alle detaljer, men var likevel spent. Klokken var ikke 04 på natten, men mer rundt midnatt. Jeg bråvåknet. Lys våken. Jeg fikk idéen: hva om jeg kunne late som om jeg var tilstede? Og skape et ekte forhold til soldatene? Og fortelle historien innenifra, og ikke utenfra?

Jeg ringte tilbake til Major Heilshorn, som er presseoffiser for New Hampshire National Guard. Han kjenner meg, og jeg sa: "Greg?" Han: "Ja, Deborah?" Jeg fortalte ham om idéen min, han må være en av de modigste menn i verden, det samme med General Blair, som til slutt ga meg tillatelse til å prøve ut dette eksperimentet.

10 dager senere var jeg på Fort Dix. Han lot meg velge enhter. Jeg valgte én enhet -- Charlie kompani, tredje kompani i 172. bataljon, som er fjellinfanteri -- og av to årsaker. For det første er de fotsoldater, for det andre skal de være stasjonert ved LSA Anaconda, så jeg visste at de ville ha internettilgang. Ulempen var at jeg måtte få soldatene til å gjøre dette frivillig. Og dette var et springende punkt. Når Major H først fortalte meg om dette, så var jeg ikke helt klar over omfanget.

Så da jeg ankom Fort Dix, måtte jeg tropp opp foran 180 soldater og fortelle dem om mine hensikter. Dere kan tro at spørsmålene haglet. Den første var, "Hva faen vet du om Nasjonalgarden?" Jeg startet med å nevne krigen i 1607 mot Pequod-indianerne i Massachusetts-bukten. Et ni minutter langt svar, og det var det.

Jeg vil vise dere et utdrag fra filmen. Dette er traileren, for jeg vet at dere har dårlig tid -- mange av dere har nok ikke hatt en mulighet til å se hele filmen. Så derfor viser jeg traileren, og deretter skal jeg gå i dybden i én bestemt scene. Da kan vi begynne.

Pink: Dette er Sersjant Stephen Pink.

Moriarty: Spesialist Michael Moriarty.

Bazzi: Om jeg virkelig vil dra? Egentlig ikke.

Soldat: Vi har ikke lov å prate med media.

Pink: Jeg er ikke media, for faen!

Moriarty: Dagen er her. Liv vil endres.

Soldat: Dette er ekte saker! Er du klar? Kjør på! Klar? Irak, vi er på vei!

B: Enhver soldat ønsker etterhvert å dra i strid. Det er et naturlig instinkt.

P: Hvis du lar frykten få tak i deg, klarer du ikke gjøre jobben din.

Moriarty: Det er angrep hver eneste gang man drar ut. Det er helt utrolig.

B: Hei Nestor, jeg ser hele rumpesprekken din.

Soldat: IED. Brenner det? Mann såret. Mann såret.

M: Kom igjen kompis. Skal vi leke?

Moriartys kone: Det er skikkelig tøft for ham å ikke ha faren sin her.

M: Dette barnet er midt i en krigssone.

Pinks kjæreste: I begynnelsen sa han, "skriv noe sexy og skittent!"

George W. Bush: Verdens nyeste demokrati.

M: De skyter mot meg.

Pink: Du kan ikke plassere 150000 soldater der og si at vi skaper et folkestyre.

Soldat: Vi har fått en drive-thru på Burger King nå.

P: Vi er her for å tjene penger.

M: Jeg støtter George Bush. Vi er ikke her for oljen.

Jon Baril: Det verste jeg noen gang har opplevd.

Pink: Baril, ikke se på det.

Ms kone: Han er ikke den samme personen lenger.

Moriarty: Jeg drar ikke tilbake.

Kevin Shangraw: Vi er her for å hjelpe det irakiske folket -- og nå drepte vi nettopp en.

Soldat: Sersjant Smith er skadet! Er Sersjant Smith skadet? Der er de! Rett der borte! Skyt, skyt!

Baril: Dette vil være et bedre land om 20 år, på grunn av oss. Håper jeg.

Deborah Scranton: Takk skal dere ha. En av de tingene jeg vil prate med dere om er det å ha en samtale om noe som er vanskelig å prate om. Og jeg vil relatere det til en opplevelse jeg gjorde her på TED. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kan forestille dere dette, men vi har faktisk en TEDer som kom tilbake fra Irak nettopp. Paul? Reis deg opp. Dette er Paul Anthony. Han tjenestegjorde -- (Applaus) -- med Marineinfanteriet, og jeg ønsker fortelle dere en kort historie. Vi var blant de heldige som hadde Sony-kameraer og Vista-programvare. Ikke sant? Og vi begynte å prate. Folk ser navnelappen min, og "Krigsrullene", og så dreier samtalen automatisk over på krig.

Vi kom i snakk med noen andre folk i gruppen, og det fortsatte lenge. Altså, vi satt der i over en time og bare pratet. Og det understreket noe som jeg vil spørre dere om og kanskje hjelpe til med. Jeg tror mange av oss er redde for å prate om krig, og politikk. Og -- fordi vi kanskje kommer til å være uenige. Kanskje kan det bli ubehagelig. Hvordan kan vi virkelig være i stand til å føre en slik samtale? Paul pratet med gruppen, og så snudde han seg mot Constance og sa: "Jeg hadde aldri hatt denne samtalen om ikke hun var her, fordi jeg vet hun støtter meg."

Og jeg var nervøs. Jeg er vant til pressekonferanser og spørsmål. Jeg kunne virkelig kjenne meg igjen i det James sa i går, fordi jeg er bak kamera. Jeg kan svare på spørsmål om filmen min, men å komme opp her og prate i 18 minutter, er for meg veldig lenge. Så jeg ønsker å si: "Paul - jeg er glad du er her, for jeg vet at du støtter meg."

Denne filmen var ikke om internett, men den kunne ikke blitt laget uten. Det tok som regel to uker før guttas filmruller ankom fra Irak. I mellomtiden sendte soldatene e-post og lynmeldinger. Jeg lagret ikke alt, for jeg i begynnelsen så jeg ikke at dette var noe jeg trengte å ta vare på. Men 3211 e-poster, lynmeldinger og SMSer klarte jeg å ta vare på. Grunnen til at jeg kvantifiserer er for å vise at vi virkelig gjennomførte en samlet reise for å fullstendig forstå situasjonen. Jeg vil vise dere et klipp, og så fortelle dere litt hvordan det ble satt sammen. Vi kan starte klippet nå.

Pink: I dag er det sport. Vi ønsker å gi opprørerne en real sjanse. Derfor kjører vi med vinduene nede. For vi har jo åpenbart overtaket. Jeg bare tuller. Vi kjører aldri med de jævla vinduene nede. Det er bare tull. Veldig farlig. Wow.

Soldat: Rett der borte.

Pink: Ok, la oss komme oss bort der. Følg med, vi forlater Taji nå. Vi mener eksplosjonen skjedde rett utenfor portene til Taji, vi er på vei bort dit nå.

Soldat: Det er en bilbombe!

Soldat: Jævlar!

Soldat: Få på deg vesten! Hei, kom deg over det faens -- ja nettopp. Patrulje 1-4 - til porten!

P: Sheriff 1-6, eller patruljer i 1-4, vi trenger dere ved porten til Taji nå, over.

Mann: Jeg skal forklare det for deg. (Stemmer)

P: Vær på vakt. Dra over mot høyre. Finn bagen din, finn CLS-bagen! (Skrik)

P: Det var store skader. Sikkert 20 døde, minst 20 eller 30 skadde irakere.

P: Det så ut som -- du vet, som om noen hadde kastet en mynt gjennom en person, og det var som om -- det blødde ikke fra splint sårene. Alt var brent tett, og det var som om det var et tomrom -- gjennom kroppen. Dette er det nordlige området. De fjernet nettopp en brent kropp, eller en halv kropp, herfra. Jeg tror ikke det var noe igjen fra magen og nedover. Dette er blod. Og man går og hører bitene av hud og -- det er det, det er alt som er igjen. Jeg husker jeg gav tre personer intravenøst, og bandasjerte flere skadde. Soldater sitter i hjørnet av muren av sandsekker, de skjelver og skriker. Førstehjelpere som var lamslåtte. Senere hørte jeg at irakiske skadde ikke skulle behandles ved Taji. De kan komme og jobbe på basen for småpenger, men ikke dø der. De må dø på utsiden. Hvis en av de inkompetente sanitetsoffiserene hadde bedt meg stoppe behandling, hadde jeg tatt livet av ham på flekken. Klokka er 21:00, og laget vårt husker tilbake på dagens hendelser, om vi så vil eller ikke.

Nyhetsoppleser: Mer vold i Irak. To selvmordsbombere drepte 8 irakere og skadet mange flere i et dobbelt bilbombeangrep nær en militærbase nord for Bagdad ...

P: Vi kom på nyhetene. Jeg føler med utnyttet og stolt på en gang. Jeg har mistet all tro på media -- en teit vits jeg heller vil le av enn å bli en del av. Jeg burde takke Gud for å ha latt meg leve. Det skal jeg gjøre, og deretter en håndjager. For disse sidene lukter Lindz, og det blir ikke til sånt i morra. Et nytt oppdrag klokka 06:00.

Deborah Scranton: Så -- (Applaus). Takk. Som jeg sa tidligere, å fortelle en historie fra innsiden, og ikke utenifra -- noe av det Chris sa så fint i sin innledning av denne presentasjonen. Det er en ny måte å lage en dokumentar på. Da jeg møtte gutta, og 10 av dem sa seg villige til å ta med kamera. Totalt endte 21 personer opp med å filme. Fem soldater gjennom hele perioden. Tre av disse er fulgt i filmen.

Jeg fikk først høre om Taji da Steve Pink sendte meg en e-post, og la ved et bilde av den brente kroppen utenfor bilvraket. Og måten han skrev e-posten på, tydet på at det hadde vært en dårlig dag. Og jeg så i lynmeldingsvinduet at Mike Moriarty var på basen. Så jeg sendte han en melding, og sa, "Mike, kan du vennligst intervjue Pink?" Fordi det som ofte mangler, er det de kaller "oppvaskmøte". Den umiddelbare reaksjonen og debriefen like etter at en hendelse. Over tid gjør dette at ting oppleves mildere og mindre intenst. Og dette ville jeg få frem.

Så, for å lage denne tilstedeværelsen, for å dele den opplevelsen med dere, karene -- de to mest populære monteringsstedene -- et kamera på våpenstasjonen -- på maskingeværet, og et på dashbordet i terrenkjøretøyet. De fleste kjøretøyene endte opp med to kameraer. Slik at vi får opplevelsene i sanntid. Intervjuet dere nå skal se er det Mike dro og gjennomførte 24 timer etter bombeangrepet.

Steve Pink leser fra journalen sin fem måneder etter at han kom tilbake. Jeg visste om journalen, men den var veldig privat. Du gjør deg fortjent til en persons tillit, spesielt i dokumentarisk filmproduksjon, gjennom forhold til dem. Så det var ikke før fem måneder etter hjemkomsten at han leste fra journalen sin.

Nyhetsklippet jeg klippet inn skal vise -- altså, jeg tror de vanlige mediene prøver så godt de kan med det formatet de har. Men det jeg vet dere har hørt flere ganger, amerikanske soldater som sier, "Hvorfor nevner de aldri de bra tingene vi gjør?" Og dette er et godt eksempel på nettopp det. Pinks lag og et annet lag brukte hele dagen på utsiden av beskyttelsesmuren. De hadde ikke trengt å gå på utsiden av gjerdet. Det var ingen skadde amerikanere der. De brukte hele dagen på utsiden av beskyttelsesmuren for å redde irakiske liv -- irakere som jobber på den amerikanske basen. Så når du hører soldater som klager, så er det slike ting de snakker om. Jeg synes det er en fantastisk gave at de ville dele dette, som en måte å bygge bro på.

Og når jeg snakker om polariteten jeg så ofte får på pressekonferanser, og folk har sterke meninger. Men det virker som om folk ikke vil høre så mye. Eller lytte. Eller prøve å ha en meningsutveksling. Jeg er like engasjert som nestemann, men jeg tror virkelig -- altså, forskjellige foredragsholdere har pratet om sine bekymringer for verden, og min bekymring er at vi må ha disse samtalene. Og vi må være i stand til å gå til skumle plasser hvor vi kan, altså, vi tror vi vet. Men vi trenger bare utelate den lille biten med åpenhet, for å vite. Det er et tydelig skille. Og for meg, så dreier det seg om å løse dette skillet. Jeg vil dele en historie. Jeg får -- jeg får ofte spørsmålet, om jeg, hva har vært noen av de mest spesielle øyeblikkene fra jobbingen med denne filmen. Og på forhåndsvisninger er det uunngåelig -- jeg går utifra at alle dere har vært foredragsholdere -- det er nesten alltid noen som blir igjen og vil stille flere spørsmål. Som regel er de første: "Hva slags kamera brukte du?" Eller sånne ting.

Men det er alltid noen få personer, nesten alltid, som er de helt siste. Og over tid har jeg lært at de alltid er soldater. De venter til så godt som alle er borte. Og for meg, en av de mest tankevekkende historiene jeg vet, var det noen som delte med meg, og som så ble min historie -- de av dere som ikke har sett filmen, og dette avslører ingenting -- så er det veldig vanlig med ulykker som involverer sivile hvor folk kommer foran kjøretøyene og blir drept. I denne filmen er det en scene hvor en irakisk kvinne blir drept. En soldat kom opp til meg og stod virkelig nært -- bare et skritt ifra meg. En stor kar. Og han så på meg og smilte, det var da jeg så tårene som presset seg fram i øynene hans. Han hadde ingen planer om å blunke. Og han sa: "Skytteren min kastet godteri." Og jeg visste hva han skulle si. Skytteren hev godteri. De brukte å hive ut godteri til barna. Barn kom ofte for nære. Og han sa: "Jeg drepte et barn." Og jeg er en far. Jeg har barn. Jeg har ikke klart å fortelle kona mi. Jeg er redd hun skal tro jeg er et monster. Jeg ga ham en klem, og jeg sa, "Det kommer til å gå fint." Og han sa: "Jeg skal ta henne med å se filmen din. Og så skal jeg fortelle henne det."

Så når jeg prater om et skille, så er det ikke bare for de som kanskje ikke kjenner en soldat. Som det sikkert finnes mange av i disse dager. Det er ikke som andre verdenskrig, hvor det var en krigsfront og en hjemmefront, og hvor alle var involvert. Man kan gå dagevis her uten å legge merke til at det foregår en krig. Og ofte hører jeg folk si, de vet muligens at jeg har laget filmen, og de sier: "Jeg er mot krigen, men støtter soldatene." Og jeg har begynt å spørre dem, "Så fint -- hva gjør du da?" Er du frivillig hos VA (Veteran administration)? Besøker noen? Hvis du finner ut at naboen din har vært i krigen, går du over og bruker tid på dem? Ikke nødvendigvis for å spørre og grave, men bare se om de vil prate? Gir du penger til noen av veldedighetsorganisasjonene? Som for eksempel Dean Kamens fantastiske arbeid - men det er veldedighetsorganisasjoner hvor du kan sponse datamaskiner til skadde soldater.

Jeg vil utfordre oss til å si -- til å konkretisere de frasene om at vi støtter noen, ikke sant? Er du en venn for dem? Bryr du deg virkelig? Og jeg vil bare si at det er mitt håp, og jeg vil be dere, vær så snill -- rekk ut en hånd. Og gi dem en klem. Takk.