David Pogue sier: "Enkelhet selger"

♫ Hallo telefonsvarer, min gamle venn. ♫ (Latter) ♫ Jeg har ringt til teknisk support igjen. ♫ ♫ Jeg ignorerte min sjefs advarsel. Jeg ringte på en mandags morgen. ♫ ♫ Nå er det kveld, og middagen ble først kald, så grodde den mugg. ♫ ♫ Jeg er fortsatt på vent. Jeg lytter til lyden av stillhet. ♫ ♫ Jeg tror ikke du forstår. Jeg tror deres telefonlinje er ubemannet. ♫ ♫ Jeg trykte alle tall jeg ble fortalt, ♫ ♫ men tilbrakte fortsatt 18 timer på vent. ♫ ♫ Ikke nok med at programmet deres krasjet Mac'en min, ♫ ♫ og konstant henger seg og krasjer - det slettet minnet mitt også. Og nå lager Mac'en ♫ ♫ lyden av stillhet. ♫ ♫ I drømme fantaserer jeg ♫ ♫ om å lage helvete for dere. ♫ ♫ La oss si at dere krasjer på motorsykkel. ♫ ♫ Blod spruter fra sårene deres. Med deres siste styrke, ♫ ♫ ringer dere 113 og håper på en erfaren lege. Men dere får meg. ♫ (Latter) ♫ Og du lytter til lyden av stillhet. ♫ (Applaus)

Takk. God kveld, og velkommen til "Finn TED foredragsholderen som brukte å være en Broadway artist" (Latter) OK. Da jeg ble tilbudt New York Times spalten seks år siden, var tilbudet noe slik: du vil få tilsendt de kuuleste og råeste nye dingsene. Hver uke kommer de på døra til deg. Du kan prøve dem ut, leke med dem, evaluere dem helt til de ikke er så interessante lenger, hvorpå du leverer dem tilbake. Og du får betalt for det. Du kan tenke på det om du vil. Jeg har alltid vært en teknologi frik, og jeg elsker det. Jobben derimot, kom med en liten bakside. Og det er, at avisen tenkte å publisere e-post adressen min etter alle spaltene mine. Og det jeg har lagt merke til er, for det første får du enorme mengder e-post.

Hvis du noen gang er ensom, få deg en New York Times spalte, for du vil få hundrevis på hundrevis på hundrevis av e-poster. Og de e-postene jeg vanligvis får disse dager, er om frustrasjon. Folk føler at -- OK, Jeg fikk nettopp opp en alarm på skjermen min. Heldigvis kan ikke dere se den. Folk føler seg overveldet. De føler at det blir for mye teknologi, for fort. Det kan godt være bra teknologi, men jeg føler at det ikke er nok støtteapparat rundt. Det er ikke tilstrekkelig hjelp. Det er ikke tilstrekkelig omtanke lagt inn i designet for å gjøre brukeropplevelsen enkel og lystbetont. En gang skrev jeg en spalte om mine forsøk på å treffe Dell teknisk support. Og innen 12 timer, var det 700 meldinger fra lesere på tilbakemeldingsforumet på avisens nettside, fra brukere som sa: "Meg også!" eller "Her er min mareritt-fortelling". Jeg kaller det programvare-raseri. Og la meg bare si, den som klarer å finne en måte å tjene penger på denne frustrasjonen vil -- oj, hvordan kom den opp dit? Bare tuller. (Latter)

OK, så hvorfor aksellererer dette problemet? Og deler av problemet er, ironisk nok, fordi industrien har lagt så mye innsats i å lage ting enklere å bruke. Jeg vil vise dere hva jeg mener. Dette er hva brukergrensesnittet brukte å se ut som, DOS. Gjennom årene har det blitt enklere å bruke. Dette er det originale Mac operativ systemet. Reagen var president. Madonna var fortsatt brunette. Og hele operativ systemet -- dette er rosinen i pølsa -- hele operativ systemet fikk plass på 211k. Du klarer ikke lagre Mac OS X logoen på 211k! (Latter) Så ironien er at ettersom disse tingene blir enklere å bruke kommer et bredere og mindre teknisk anlagt publikum i kontakt med slikt utstyr for første gang.

Jeg hadde en gang gleden av å få sitte hos Apple telefonstøtte en dag. Fyren hadde dobbelt sett øretelefoner for meg til å lytte inn på samtalen. Og telefonene som -- du vet hvordan de sier: "Din samtale kan bli tatt opp av kvalitetsmessige årsaker?" Å neida. Din samtale kan bli tatt opp slik at de kan samle de morsomste og dummeste brukeropplevelsene og sende dem rundt på en CD. (Latter) Noe de gjør. (Latter) Og jeg har en kopi. (Latter) Det er i velkomstbagen. Neida, neida. Med deres stemmer på den. Noen av historiene er klassiske, men likevel forståelige. En kvinne ringte Apple for å klage på at musen hennes knirket -- den laget knirkelyder. Og teknikeren sa, "Vel, hva mener du med at musen knirker?" Hun sa: "Alt jeg kan si er at den knirker høyere desto raskere jeg beveger den over skjermen." (Latter) Og teknikeren sier: "Frøken, du holder musen opp til skjermen?" Hun svarer: "Ja, beskjeden sier 'klikk her for å fortsette'." (Latter)

Hvis dere liker den, hvor mye tid har vi? En annen fyr ringte. Dette er helt sant! Datamaskinen hans hadde krasjet, og han fortalte teknikeren at han ikke klarte å restarte uansett hvor mange ganger han tastet 11. Og teknikeren sa: "Hva? Hvorfor taster du 11?" Han svarte: "Beskjeden sier: 'Feil type 11'." (Type kan også oversettes til 'tast') (Latter) Så vi må bare innrømme at litt av feilen ligger hos brukerne. Men hvorfor aksellererer teknologi-overbelastningskrisen

og kompleksitetskrisen nå? I maskinvare verden, er det fordi forbrukerne vil ha alt mindre, mindre, mindre. Så dingsene blir mindre og mindre men fingrene våre holder seg hovedsaklig like store. Så det blir mer og mer en utfordring. Programvare er offer for en annen drivkraft også: forventningene om å hele tiden gi ut nye versjoner. Når du kjøper programvare, er det ikke som å kjøpe en vase eller godteri, hvor man eier det. Det er mer som å bli med i en klubb hvor man betaler kontigent årlig. Og hvert år sier de: "Vi har lagt til flere tjenester, som du kan kjøpe for bare 99 dollar" Jeg vet om en kar som brukte 4000 dollar bare på Photoshop de siste årene. Og 35 % av alt programvareselskaper tjener kommer fra slike oppdateringer av programvaren. Jeg kaller det Programvare Oppgraderings Paradokset -- som er at ved å forbedre et program nok ganger, vil man til slutt ødelegge det.

Jeg mener, Microsoft Word var opprinnelig bare et tekstbehandlingsprogram, under Eisenhower administrasjonen. (Latter) Men hva er alternativet? Microsoft gjorde faktisk et eksperiment. De sa: "Vent litt, alle klager på at vi har lagt til så mange nye verktøy. La oss lage et tekstbehandlingsprogram som gjør kun det. Enkelt, rent, som ikke lager nettsider eller er en database." Og den kom ut, og het Microsoft Write. Og ingen av dere nikker bekreftende, for den døde. Den mislyktes. Ingen kjøpte den. Jeg kaller dette Tilleggsutstyr Prinsippet. Folk liker å omgi seg selv med unødvendig kraft, ikke sant? De trenger ikke databasen eller nettsiden, men de tenker: "Vel, jeg kan jo alltids oppgradere, for man vet jo aldri, kanskje jeg får bruk for det en dag!" Så problemet er, etterhvert som man legger til flere verktøy, hvor skal de gjøre av seg? Hvor skal man gjøre av dem? Man har bare et visst antall design verktøy. Man kan lage knapper, rullegardiner, pop-up menyer, undermenyer. Men om man ikke er forsiktig med hva man velger, ender man opp med dette. (Latter)

Dette er en uredigert -- dette er ikke tull -- uredigert bilde av Microsoft Word, et program dere alle har, med alle verktøylinjene åpne. Dere har åpenbart aldri åpnet alle verktøylinjene, men alt du har å skrive på er dette bittelille vinduet her nede. (Latter) Og vi har kommet til tidsalderen hvor vi har grensesnitt matriser, hvor det er så mange verktøy og muligheter, man er nødt til å ha to dimensjoner. En vertikal og en horisontal. Dere klager på at Microsoft Word alltid lager punktlister og linker automatisk. Av-knappen er der inne et sted. Jeg sier det, den er der! Deler av kunsten å lage et enkelt og godt brukergrensesnitt, er å vite når man skal bruke en av disse verktøyene. Her er avloggingsboksen for Windows 2000. Det er bare fire alternativer, så hvorfor er de i en rullegardin meny? Resten av skjermen er ikke akkurat så full av andre komponenter at man trenger å kollapse valgene. De kunne hatt alle valgene synlige.

Her er Apple's versjon av den samme dialogboksen. (Applaus) Takk -- ja, jeg designet dialogboksen. Neida. Allerede kan vi se at Apple og Microsoft har meget divergerende tilnærming til programvaredesign. Microsofts tilnærming til enkelhet bruker å være: la oss fragmentere, la oss bare ta ting steg for steg. Det er hjelpere overalt. Du vet, det er en ny versjon av Windows som kommer denne høsten. Om de fortsetter i dette tempoet er det ingen måte å forutsi hvor de kommer til å ende opp. (Applaus) Velkommen til Skriv-Et-Ord-Hjelperen. OK, jeg er med. La oss klikke "neste" for å fortsette. (Applaus) Fra rullegardin menyen, velg den første bokstaven du ønsker å skrive. OK. (Latter) Så det er en grense vi ikke ønsker å krysse. Så hva er svaret? Hvordan pakker man alle verktøyene inn på en enkel og intelligent måte? Jeg er tilhenger av konsekvent bruk såfremt dette er mulig, paralleller til virkeligheten, søppel folder når mulig, beskrivelser av det meste. Men jeg ber designere om å bryte alle disse reglene om dere bryter den viktigste regelen av alle, som er intelligent design. Hva mener jeg med det? Jeg skal gi dere et par eksempler hvor intelligent design gjør noe inkonsekvent, men bedre.

Om man skal kjøpe noe på nettet, må man legge inn adressen sin og velge hvilket land man kommer fra. Det er 200 land i verden. Vi liker å tenke på internett som en global landsby. Beklager, det er ikke det ennå. Det er stort sett USA, Europa og Japan. Så hvorfor er USA nede blant "U'ene"? (Latter) Du må bla nedover noe sånt som syv hele sider for å komme dit. Det ville være inkonsekvent å ha USA øverst,

men det ville vært intelligent. Denne har jeg vært inne på før, men hvorfor i all verden slår man av en PC ved å trykke på en knapp som heter "Start"? (Latter) Her er en annen godbit: du har en printer. Som regel, ønsker man å printe én kopi av dokumentet, i normal rekkefølge, på denne printeren. Så hvorfor i Herrens navn kommer dette opp hver gang man vil printe? Det er som en 747 jumbojet cockpit. (Latter) Og legg merke til at ingen av knappene nederst heter "Print". (Latter) (Applaus) Nå, jeg sier ikke at Apple er den det eneste selskapet som har omfavnet prinsippet om enkelhet. Palm er også, spesielt før, meget gode til dette. Jeg hadde faktisk et foredrag for Palm da de var på topp i 90-årene, og etter foredraget møtte jeg en av de ansatte. Han sa, "Bra foredrag." Og jeg svarte: "Takk. Hva jobber du med?" Han sa: "Jeg er en klikk-teller." Jeg stusset: "Du er hva?" Han svarte: "Vel, Jeff Hawkins, sjefen, sier: 'Om noen oppgaver på Palm Pilot bruker mer enn tre klikk med pennen, så er det for mye, og det må omgjøres.' Så jeg er en klikk-teller." Så jeg vil vise dere et eksempel på et selskap som ikke har en klikk-teller.

Dette er Microsoft Word, OK. Når du vil lage et nytt blankt dokument i Word -- det kan skje! (Latter) Du går opp til Fil menyen og velger "Ny". Så, hva skjer når man velger "Ny"? Får man du et nytt blankt dokument? Det gjør du ikke. På motsatt side av skjermen kommer det opp en oppgavelinje, og et sted iblant de linkene -- ikke øverst --iblant de linkene er knappen som lager et nytt dokument til deg. OK, så det er et selskap som ikke teller klikk. Men seriøst, jeg vil ikke bare stå her og ha det moro på Microsoft sin bekostning. Publikum: Fortsett. David Pogue: Jo, det vil jeg. (Latter) (Applaus)

Bill Gates sangen! ♫ Jeg har alltid vært en nerd og jeg skrev det første DOS. ♫ ♫ Jeg slo sammen min programvare og IBM, ♫ ♫ jeg fikk profitt og de tapte. ♫ (Latter) ♫ Jeg skrev koden som drifter hele verden. ♫ ♫ Jeg får lisenspenger fra alle mann. ♫ ♫ Noen ganger er det søppel, men media er helt nedsnødde. ♫ ♫ Du kjøper esken, jeg selger koden. ♫

♫ Alle programvare selskaper gjør Microsofts forskning og utvikling. ♫ ♫ Du kan ikke holde på en god idé disse dager. ♫ ♫ Selv Windows er en etterligning. Vi er løst basert på Mac. ♫ ♫ Så den er stor, så den er treg. Du har ikke noen andre valg. Jeg gjør ikke dette for heder, ♫ ♫ jeg skrev koden som passer hele verden i dag. ♫ ♫ Middelmådig på alle måter. ♫ ♫ Vi har begynt på planet dominans modus. ♫ ♫ Du har ikke noe valg, du kjøper min kode. ♫ ♫ Jeg er Bill Gates og jeg skriver koden. ♫ (Applaus)

Men faktisk, så mener jeg det egentlig er to Microsoft'er. Det er den gamle, ansvarlig for Windows og Office. De ønsker bare å kaste alt ut vinduet og begynne på nytt, men de kan ikke. De er fanget på grunn av alle tilleggene og alt annet som er låst i rammeverket fra 1982. Men det er også et nytt Microsoft som virkelig lager god og enkel design grensesnitt. Jeg likte Media Senter PC'n. Jeg likte Microsoft SPOT klokken. Den trådløse klokken var en kommersiell fiasko, men det var ikke fordi den ikke var enkelt og vakkert designet. La meg si det på denne måten: ville du betalt 10 dollar i måneden for å få ei klokke som måtte lades hver natt, som mobiltelefonen, og som stoppet å fungere om du forlot postnummeret ditt? (Latter)

Tegn i tiden kan tyde på at kompleksitetskrisen bare blir verre. Er det noe håp? Skjermene blir bare mindre. Folk gløder, putter brukermanualer i boksene. Tingen kommer ut i en jevnt økende tempo. Det er litt moro - da Steve Jobs kom tilbake til Apple i 1997, etter 12 år borte, på MacWorld Expo. Han kom på scenen med sort høyhalset og olabukser, og han gjorde noe slik. Publikum ble ville, men jeg tenkte, hvor har jeg sett dette før? Jeg hadde akkurat sett filmen "Evita" -- (Latter) -- med Madonna, og jeg tenkte, vet du hva, jeg må lage en om Steve Jobs. ♫ Det blir ikke lett. Du vil tro jeg er rar. ♫ ♫ Når jeg prøver å forklare hvorfor jeg er tilbake ♫ ♫ etter å ha fortalt pressen at Apples framtid er mørk. ♫ ♫ Du vil ikke tro meg. ♫ ♫ Alt du ser er en tenåring som startet i en garasje ♫ ♫ med en kompis som kalles Woz. ♫ (Latter) Prøv å rim med garasje selv! (Latter)

♫ Ikke gråt for meg, Cupertino. ♫ (Latter) ♫ Sannheten er at jeg aldri forlot deg. ♫ (Latter) ♫ Jeg kan spillet nå, jeg vet om alle triksene. ♫ ♫ Jeg ble styrtrik over hos Pixar. ♫ (Latter) ♫ Ikke gråt for meg, Cupertino. Jeg har fortsatt driv og visjoner. ♫ ♫ Jeg går fortsatt i sandaler i all slags vær. Det er bare at nå ♫ ♫ er de Gucci skinn. ♫ (Latter) (Applaus)

Takk. Så Steve Jobs har alltid trodd på enkelhet og eleganse og skjønnhet. Og sannheten er, at i årevis var jeg litt deprimert. For amerikanere satte åpenbart ikke pris på det, for Mac hadde bare tre prosent markedsandel, mens Windows hadde 95 prosent markedsandel. Folk trodde ikke det var verdt prisen. Så jeg var litt deprimert, men så hørte jeg foredraget til Al Gore, og innså at jeg ikke engang er i nærheten av å være deprimert. (Latter) Men det viser seg at jeg tok feil, ikke sant? For iPod'en kom ut, og den gikk på tvers av all konvensjonell visdom. Andre produkter kostet mindre. Andre produkter hadde flere funksjoner. De hadde båndopptagere og FM sendere. De andre produktene var støttet av Microsoft og hadde en åpen standard, ikke Apples lukkede standard. Men iPod'en vant! Dette er den folk ville ha. Beskjeden er: enkelhet selger. Og det er tegn som tyder på at industrien har skjønt tegninga. Det er et lite selskap som har gjort det bra med enkelhet og eleganse. Sonos -- de har fremgang.

Jeg har et par eksempler. Fysisk, en liten kuul, elegant tanke kom nylig. Når du har et digitalt kamera, hvordan får du overført bildene til datamaskinen? Vel, enten så tar du med deg en USB kabel, eller så kjøper du en kortleser som du tar med deg omkring. Uansett er det mye styr. Dette er hva jeg gjør. Jeg tar ut minnekortet, bretter det i to, og da kommer det fram en USB kontakt. Jeg bare putter den i datamaskinen, laster opp bildene og setter den tilbake i kameraet. Jeg trenger aldri bekymre meg for å miste noe. Her er et annet eksempel. Chris, du er kilden til all energi. Kan du være kontakten min?

Chris Anderson: Jepp.

David Pogue: Hold denne og ikke slipp. Dere har kanskje sett denne: dette er Apples nye bærbare datamaskin. Dette er strømkontakten. Den kobles til slik. Og jeg er sikker på at alle dere har gjort dette en eller annen gang, eller en av barna deres. Du går omkring, og jeg holder på å trekke den i gulvet. Jeg bryr meg ikke. Det er en lånt maskin. Se nå. Heisann! Den er magnetisk. Den trekker ikke den bærbare datamaskinen i gulvet. (Applaus)

I mitt siste eksempel -- jeg gjør mye av mitt arbeid ved hjelp av stemme-gjenkjenningsprogramvare, og dere må være litt stille for programvaren er nervøs. OK. Stemme-gjenkjenningsprogramvare er en genial måte å svare hurtig på e-poster. Punktum. For eksempel, jeg mottar hundrevis hver dag. Punktum. Og det er ikke slik at den bare skriver ned hva jeg dikterer. Punktum. Jeg kan også bruke et verktøy som kalles stemme makroer. Punktum. Korriger "fraråde". Ikke helt. OK, dette er ikke en ideell situasjon, fordi den får masse ekko fra rommet og sånt. Men poenget er, jeg kan svare folk veldig raskt ved å si et kort ord som får programmet til å skrive et mye lengre svar. Så hvis noen sender meg et hyggelig brev, sier jeg: "Takk for det" (Latter) (Applaus) Og tilsvarende, om noen sender meg hatpost -- som skjer daglig -- sier jeg: "drit og dra" (Latter) (Applaus) Så det er min lille hemmelighet. Ikke si det til noen. (Latter)

Så poenget er, dette er en meget interessant historie. Dette er versjon åtte av programmet, og vet du hva slags nye funksjonaliteter de la til i versjon åtte? Ingen nye funksjoner. Det har aldri før skjedd med programvare! Selskapet la ikke til noen nye funksjoner. De bare sa: "Vi skal sørge for at programmet fungerer skikkelig." Akkurat. Fordi folk hadde kjøpt programmet i årevis, prøvd det -- og fått bare 95% nøyaktighet, noe som betyr at hvert 20.ord er feil -- så de putter det i skuffen. Og selskapet var lei av det, så de sa: "Denne versjonen har ingen nyheter, men vi skal sørge for at den er skikkelig nøyaktig."

Så det er hva de gjorde. Kulturen med å sørge for at ting fungerer skikkelig har startet å spre om seg. Så mitt siste råd til alle dere som er forbrukere av denne teknologien: husk, hvis det ikke fungerer er det ikke nødvendigvis dere, OK? Det kan være designet på produktet du bruker. Vær oppmerksom på god og dårlig design. Og om du er en av de som produserer slike ting, enkelhet er vanskelig. Forhåndstest detaljene for kundene dine. Tell klikk. Husk, den vanskelige delen er ikke å velge nye funksjonaliteter -- det er å velge hva man skal utelate. Og best av alt, deres motivasjon er: enkelhet selger.

Chris Anderson: Bravo

David Pogue: Tusen takk.

Chris Anderson: Hør, hør! (Applaus)