David Byrne: Hvordan arkitektur hjalp musikk å utvikle seg

Dette er arenaen hvor jeg som ung mann, først fikk framført noe av musikken jeg skrev. Det var, merkelig nok, et rom som lød ganske godt. Med alle sine ujevne vegger og rot over alt hørtes det faktisk ganske bra ut. Dette er en låt som ble innspilt der. (Musikk) Dette er ikke Talking Heads, på bildet i alle fall. (Musikk: "A Clean Break (Let´s Work)" av Talking Heads) Så rommets utforming betød at ord kunne bli forstått. Sangtekstene kunne stort sett bli forstått. Lydanlegget var noenlunde anstendig. Og det var ikke særlig mye etterklang i rommet. Slik at rytmene overlevde ganske bra også, ganske konsist. Andre steder i landet fantes tilsvarende rom. Dette er Tootsie`s Orchid Lounge i Nashville. Musikken var til en viss grad annerledes, men i struktur og form, ganske mye den samme. Klientellets oppførsel var ganske lik også. Slik at gruppene på Tootsie`s eller på CBGB`s måtte spille høyt nok – volumet måtte være høyt nok til å overdøve folk som ramlet, skrek eller gjorde hva de nå enn gjorde.

Siden dengang har jeg spilt andre steder som er mye finere. Jeg har spilt i Disney Hall her og i Carnegie Hall og lignende steder. Og det har vært veldig spennende. Men noen ganger la jeg merke til at musikken som jeg hadde skrevet, eller holdt på å skrive, ikke lød så veldig bra i enkelte av de salene. Vi klarte oss, men noen ganger virket ikke salene helt tilpasset til den musikken jeg skapte eller hadde skapt. Så jeg spurte meg selv: Skriver jeg saker for spesifikke rom? Har jeg en plass, en arena, i tanken når jeg skriver? Er det en slags modell for kreativitet? Lager vi alle tingene våre med et sted, en kontekst i tankene?

OK, Afrika. (Musikk: "Wenlenga" / Flere artister) Mye av populærmusikken vi kjenner nå har store deler av sine røtter i Vest-Afrika. Og musikken der, jeg mener instrumentene, de intrikate rytmene måten det spilles på, settingen, konteksten, er perfekt. Det hele fungerer perfekt. Musikken passer perfekt til settingen. Der er ikke noe stort rom til å lage romklang og forstyrre rytmen. Instrumentene er kraftige nok til at de kan høres uten forsterkning, etc., etc. Det er ingen tilfeldighet. Det er perfekt for den spesielle konteksten. Og det ville blitt et rot i en kontekst som denne. Dette er en gotisk katedral. (Musikk: "Spem in Alium" av Thomas Tallis) I en gotisk katedral er denne musikken perfekt. Musikken holder seg i samme toneart, tonene varer lenge, der er nesten ikke rytme i det hele tatt, og rommet framhever musikken. Det faktisk forbedrer den. Dette er rommet som Bach skrev noe av sin musikk for. Dette er orgelet. Det er ikke så stort som en gotisk katedral, så han kan skrive ting som er litt mer intrikat. Han kan, ganske innovativt, faktisk endre toneart uten å risikere at det oppstår enorme dissonanser. (Musikk: "Fantasia On Jesu, Mein Freunde" av Johann S. Bach)

Dette er litt senere. Dette er slike rom som Mozart skrev i. Jeg tror vi er i rundt 1770, omtrent rundt der. De er mindre, med mindre etterklang, så han kan skrive ganske livlig musikk det er ganske intrikat – og det fungerer. (Musikk: "Sonate i F" KV 13 av Wolfgang A. Mozart) Den passer rommet perfekt. Dette er La Scala. Det er omtrent på samme tid, Jeg tror den ble bygget omkring 1776. Folkene i publikum i disse operahusene, da de ble bygget, pleide å rope ut til hverandre. De pleide å spise, drikke og skrike til folkene på scenen, på samme måte som på CBGB`s og slike steder. Hvis de likte en arie, ville de hoie og foreslå at den ble fremført en gang til som et ekstranummer, ikke ved slutten av forestillingen, men med en gang. (Latter) Og vel, det var en opera opplevelse. Dette er operahuset Wagner bygde for seg selv. Og størrelsen på rommet er ikke så voldsom. Det er mindre enn dette. Men Wagner gjorde en innovasjon. Han ville ha et større orkester. Han ville ha litt mer trøkk, så han økte størrelsen på orkestergraven slik at han kunne få inn flere dype instrumenter der. (Musikk: "Lohengrin / Preludium til akt III" av RIchard Wagner)

OK. Dette er Carnegie Hall. Selvfølgelig ble denne typen ting populær. Salene ble større. Carnegie Hall er rimelig dimensjonert. Den er større en noen av de andre symfoniske salene. Og de har langt mer etterklang enn La Scala. Omtrent samtidig, ifølge Alex Ross som skriver for the New Yorker, ble denne kotymen vanlig at publikum måtte være stille – ikke mer spising, drikking og roping til scenen, eller skravling med hverandre under forestillingen. De måtte være veldig stille. Så de to tingene i kombinasjon betød at en annen slags musikk fungerte best i denne typen saler. Det betød at der kunne være ekstrem dynamikk, noe som ikke var tilfelle i en del av andre typer musikk. Stille partier kunne høres som ville druknet av all skravlingen og ropingen. Men på grunn av etterklangen i slike rom som Carnegie Hall, måtte musikken kanskje være litt mindre rytmisk og litt mer preget av flater. (Musikk: "Symfoni nr 8 i Ess-dur" av Gustav Mahler) Dette er Mahler. Det ser ut som Bob Dylan, men det er Mahler. Der var Bob`s siste plate, ja.

(Latter)

Populærmusikk kom inn omtrent på samme tid. Dette er et jazzband. Ifølge Scott Joplin, spilte bandene på elvebåter og klubber. Igjen er det støyende. De spiller til dans. Der er særskilte partier av sangen – sangene hadde forskjellige partier som de dansende likte særlig godt. Og ville si, "Spill den delen om igjen". Vel, det er bare så og så mange ganger du kan spille den samme delen av en sang på nyt og på nytt for de som danser. Så bandene begynte å improvisere nye melodier. Og en ny form for musikk var født. (Musikk: "Royal Garden Blues" av W.C. Handy / Ethel Waters) Disse er hovedsaklig spilt i små rom. Folk danser, roper og drikker. Så musikken må være høy nok til å høres over det. Samme sak er tilfelle for – dette var begynnelsen av århundret – for hele det tyvende århundres populærmusikk, enten det er rock eller Latinmusikk eller hva som helst. [Levende musikk] forandrer seg egentlig ikke så mye.

Den forandrer seg omtrent en tredel inn i det tyvende århundre, da denne ble en av de primære arenaene for musikk. Og dette var en måte som musikken kom dit på. Mikrofoner gir særskilt sangere, og musikere og komponister, muligheten til fullstendig å forandre den typen musikk de skrev. Hittil, var mesteparten av musikken på radio levende musikk, men sangere, som Frank Sinatra, kunne bruke mikrofonen og gjøre saker de aldri kunne gjøre uten mikrofon. Andre sangere etter ham gikk enda lengre (Musikk: "My Funny Valentine" av Chet Baker) Dette er Chet Baker. Og denne type ting ville vært umulig uten en mikrofon. Det ville også vært umulig uten innspilt musikk. Og han synger rett inn i øret ditt. Han hvisker inn i ørene dine Den effekten er helt elektrisk. Det er som om fyren sitter ved siden av deg, og hvisker hvem vet hva inn i øret ditt.

Så på dette punktet, skilte musikken seg. Der er levende musikk, og der er innspilt musikk. Og de trenger ikke lenger være akkurat det samme. Nå fins spillesteder som dette, et diskotek, og der fins jukebokser i barer, hvor du ikke engang trenger et band. Der trenger ikke å være noen utøvende musikere i det hele tatt, og lydanleggene er gode. Folk begynte å lage musikk ment for diskotekene og for disse lydanleggene. Og, som med jazz, likte danserne visse partier mer enn de likte andre. Så de tidlige hip-hop gutta spilte visse partier i en loop. (Musikk: "Rapper`s Delight" av The Sugarhill Gang) MC'en ville improvisere tekster på samme vis som jazzmusikerne ville improvisere melodier. Og en ny form for musikk var født.

Levende framførelse, når de var virkelig suksessfulle, endte opp i det som antagelig, akustisk sett, er de elendigst lydende arenaene på planeten: idrettsarenaer, basket haller og hockey arenaer. Musikere som endte her gjorde som best de kunne. De skrev hva vi nå kaller arena rock, som er ballader i middels tempo. (Musikk: "I Still Haven`t Found What I`m Looking For" av U2) De gjorde så godt de kunne utfra at dette var konteksten de skrev for. Tempiene er middels. Det låter stort. Det er mer en sosial situasjon enn en musikalsk situasjon. Og på ett vis fungerer musikken som de skriver for dette stedet perfekt.

Så fins det flere nye spillesteder. En av de nyere er bilen. Jeg vokste opp med radio i en bil. Men nå har det utviklet seg til noe annet. Hele bilen er et spillested. (Musikk: "Who U Wit" av Lil` Jon & the East Side Boyz) Musikk som jeg vil si er skrevet for lydanlegg i biler fungerer perfekt på det. Det er kanskje ikke hva du vil høre på hjemme, men det fungerer storartet i bilen – har et enormt frekvensområde, du vet, stor bass og diskant og stemmen klemt inn i midten. Bilmusikk kan du dele med dine venner.

Der er en annen slags ny arena, den personlige MP3 spilleren. Antakelig er denne bare for kristen musikk. (Latter) På noen måter er den som Carnegie Hall, eller når publikum måtte være stille, fordi du nå kan høre hver enkelt detalj. På andre måter er det mer som vestafrikansk musikk for hvis musikken i MP3 spilleren blir for stille, skrur du opp lyden, og i neste øyeblikk, blåses ørene dine ut av en kraftigere passasje. Så det fungerer ikke helt. Jeg tror popmusikk hovedsaklig den som skrives i dag, til en viss grad, er skrevet for denne typen spillere, for denne typen personlig opplevelse hvor du kan høre ekstreme detaljer, mens dynamikken ikke forandrer seg så mye.

Så jeg spurte meg selv: OK, er dette en modell for skapelse, denne tilvenningen vi gjør? Og skjer det andre steder? Vel, ifølge David Attenborough og noen andre folk, gjør fugler det også – at fuglene oppe i tretoppene, der løvverket er tett, tenderer kalletonen deres til å være høyfrekvent, kort og repetitiv. Og fuglene på bakken pleier å ha kalletoner i et dypere leie, slik at de ikke blir forvrengt når de sendes opp av skogbunnen. Og fugler som savanne spurven, pleier å ha en summende (Lydklipp: Savanne spurvens sang) type kalletone. Og det viser seg at en lyd som denne er den mest energieffektive og praktiske måten å overføre deres lokketone på tvers av enger og savanner. Andre fugler, som denne tanageren, har tilpasset seg innenfor den samme arten. Sangfuglen tanager på østkysten av De Forente Stater, hvor skogen er litt tettere, har én type lokketone, og tanageren på den andre siden, mot vest (Lydklipp: Rødtanagerens sang) har en forskjellig lokketone. (Lydklipp: Rødtanagerens sang) Så fuglende gjør det også.

Og jeg tenkte: Vel, hvis dette er en modell for skaping, hvis vi lager musikk, i det minste i formen, for å passe i konteksten, og hvis vi lager kunst som passer til galleriets eller museets vegger, og hvis vi skriver programvare som passer til eksisterende operativsystem, er det slik det fungerer? Ja. Jeg tror det er evolusjonært. Det er tilpasningsdyktig. Men gleden og lidenskapen og fryden er stadig der. Dette er en bakvendt måte å se det på i forhold til et slags tradisjonelt romantisk syn Det Romantiske synet er at lidenskapen kommer først og så utbruddet av følelse, og så på et vis blir det formet til et eller annet. Og jeg sier, Vel, lidenskapen er stadig der, men beholderen som det skal injiseres i og fylles opp i, den er instinktivt og intuitivt skapt først. Vi vet allerede hvor den lidenskapen er på vei. Men denne konflikten i måten å se det på er interessant.

Forfatteren, Thomas Frank, sier at dette kan være en slags forklaring på hvorfor noen velgere stemmer imot sine beste interesser, at velgere, slik som mange av oss antar at hvis de hører noe som høres oppriktig ut, at det kommer fra hjertet, at det er lidenskapelig, at det (dermed) er mer autentisk. Og de vil stemme for det. Slik at hvis noen kan simulere oppriktighet, hvis de kan forfalske lidenskap, har de en bedre mulighet til å bli foretrukket på den måten, noe som virker litt farlig. Jeg sier at de to, lidenskapen og gleden, ikke utelukker hverandre.

Kanskje det verden trenger nå er for oss å forstå at vi er som fuglene. Vi tilpasser oss. Vi synger. Og som hos fuglene, er gleden fremdeles der, enda vi har forandret hva vi gjør for å passe inn i konteksten.

Tusen takk.

(Applaus)