Dan Dennett om vår bevissthet

Jeg skal snakke om et problem som jeg har nemlig det at jeg er filosof.

(Latter)

Når jeg går til en fest og folk spør meg hva jeg driver med og jeg svarer "Jeg er professor", får øynene deres et glassaktig uttrykk. Når jeg går til en akademisk tilstelning og alle rundt meg er professorer, vil de spørre meg om hvilket felt jeg jobber i og jeg sier filosofi - får øynene deres et glassaktig uttrykk.

(Latter)

Når jeg går til en fest for filosofer

(Latter)

og de spør hva jeg jobber med og jeg sier bevissthet, blir ikke øynene deres glassaktige -- leppene strammer seg.

Latter

Og jeg høster spott, brumming og murring fordi de tenker, "Det er umulig! Du kan bare ikke forklare bevissthet." Den reneste dristige frekkhet å tenke at du kan forklare bevissthet er rett og slett et umulig spørsmål.

Min nylig avdøde venn Bob Nozick, en utmerket filosof, kommenterer i en av sine bøker, "Filosofiske forklaringer", omkring filosofiens etos ("kultur og moral") måten filosofer utøver sitt yrke. Og han sier, vel, "Filosofer liker veldig godt rasjonelle argumenter." Og han sier, "Det kan virke som om det ideelle argumentet for de fleste filosofer er å gi publikum premissene og så gir du dem slutninger og konklusjonen, som om de skulle dø om de ikke aksepterer konklusjonen. Hodene deres eksploderer." Poenget her er å ha et argument som er så kraftfullt at det slår ut dine opponenter. Men når det kommer til stykket endrer jo ikke det folks hoder i det hele tatt.

Det er veldig vanskelig å endre folks forestillinger om noe slikt som bevissthet, og jeg fant til slutt ut hvorfor det er slik. Grunnen er at enhver av oss er en ekspert på bevissthet. Vi hørte her en av dagene at alle har sterke meninger om videospill. Alle har en oppfatning om et videospill, men de er ikke eksperter. Men de ser ikke på seg selv som eksperter på videospill, de har nå en gang sterke meninger. Jeg føler meg sikker på at folk her som jobber med, la oss si klimaendringer og global oppvarming, eller framtiden til internett, møter mennesker som bærer på veldig sterke meninger om hva som kommer til å skje. Men de tenker nok ikke på slike meninger som ekspertise. De er bare sterke meninger. Men når det gjelder bevissthet, synes folk å mene, hver en eneste av oss vil tenke, "Jeg er eksperten. Ganske enkelt i kraft av å være bevisst, så vet jeg alt om det." Og så kommer du med din teori og de sier, "Nei, nei, det er ikke slik bevissthet er! Nei, du tar helt feil." Og dette sier de med en utrolig selvsikkerhet.

Og det jeg kommer til å prøve meg på i dag er å skake opp selvsikkerheten deres. Fordi jeg kjenner til denne følelsen -- jeg kan kjenne den selv. Jeg vil sette denne tilliten hos dere på prøve som går utpå at dere kjenner deres egen innerste "sjel" -- at dere selv har kontroll over egen bevissthet. Dette er tema for i dag.

Dette fine bilde viser en tanke-boble. En tanke-boble som jeg tror alle og enhver her forstår hva betyr. Det skal fremstille strømmen av bevissthet. Dette er mitt favorittbilde av bevissthet som er blitt laget. Det er en Saul Steinberg så klart -- det var et omslag fra New Yorker. Og denne karen her titter på et maleri av Braque. Som minner ham om ordene barokk, brakker, bark, puddel, Suzanne R. -- han er helt av banen. Det er en fantastisk bevissthetsstrøm her og hvis dere følger den, vil dere finne ut en hel del om denne mannen. Det jeg liker spesielt i dette bildet, også er at Steinberg har framstilt denne mannen i en slags pointilistisk stil.

Den minner oss, som Rod Brooks sa i går: hva vi er, det enhver av oss er -- hva dere er, hva jeg er -- er omkring 100 billioner av små cellulære roboter. Det er dette vi er laget av. Absolutt ingen andre bestanddeler. Vi består utelukkende av celler, omtrent 100 billioner av dem. Ikke en eneste av disse cellene er bevisst, ikke en eneste av disse cellene vet hvem dere er, eller ville brydd seg. På en eller annen måte må vi forklare hvordan det er mulig at når vi setter sammen lag, arméer, bataljoner av hundrevis av millioner av små robot-aktige ubevisste celler -- egentlig ikke så veldig forskjellige fra bakterier, hver eneste av dem resultatet er dette. Bare se på dette. Innholdet her -- det fins farge, det er ideer og det er minner, det er historie. Og på en eller annen måte er alt dette innholdet av bevissthet utrettet av den travle aktiviteten av denne store mengden av nevroner. Hvordan er dette mulig? Mange tror det ikke er mulig i det hele tatt. De tenker, "Nei, det kan ikke finnes noen naturalistisk forklaringsmåte for bevisstheten."

Dette er en fabelaktig bok av min venn ved navn Lee Siegel, som er professor i religion, ved Universitetet i Hawaii, faktisk, og han er en dyktig tryllekunstner, og en ekspert på gatemagi i India, som er det boken handler om, "Det magiske nettet." Og det er en passasje i boka som jeg veldig gjerne vil dele med dere. Det uttrykker meget godt det vi snakker om. "Jeg skriver en bok om magi," forklarer jeg, og jeg blir spurt, "ekte magi?" Med ekte magi mener folk mirakler, overnaturlige handlinger og makter. "Nei," svarer jeg."Lureknep, ikke ekte magi." Ekte magi, med andre ord, betyr magi som ikke er ekte, mens den magien som er ekte, altså den som faktisk kan gjøres, er altså ikke ekte magi."

(Latter)

Nå er jo dette måten mange føler om bevissthet.

(Latter)

Ekte bevissthet er ikke et knippe med knep. Om dere skal forklare dette som et knippe med knep, så er det ikke ekte bevissthet, hva det enn måtte være. Og, som Marvin sier, og som andre har sagt, "Bevissthet er en koffert med triks." Det vil si at ganske så mange rett og slett er utilfreds og skeptisk når det kommer til mine forsøk å forklare bevissthet. Dette er altså problemet. Jeg må derfor prøve å gjøre noe på en måte som mange av dere ikke vil like, av samme grunn som dere ikke liker å bli forklart hvordan et magisk triks virker. Hvor mange av dere, om noen -- en eller annen bedreviter -- prøver å fortelle dere hvordan et bestemt magisk triks gjøres, får lyst til å dekke til ørene og si, "Nei, nei, jeg vil ikke vite det! Ikke ta spenningen fra meg. Jeg vil heller forbli uvitende. Ikke gi meg forklaringen." Mange føler det slik med bevissthet, har jeg funnet ut. Og jeg beklager det om jeg prakker på dere noe klarhet, noe forståelse. Om dere ikke vil vite noe om disse triksene, er det nok best om dere går nå.

Men jeg skal ikke avsløre alt for dere. Jeg skal gjøre det filosofer pleier å gjøre. Her har dere måten en filosof forklare nummeret med damen som sages i to. Dere kjenner til nummeret med damen saget i to? Filosofen sier, "Jeg skal forklare dere hvordan dette gjøres. Vel, tryllekunstneren sager jo egentlig ikke damen i to"

(Latter)

"Han bare får dere til å tro at han gjør dette." Og dere sier "Ja, og hvordan gjør han nå dette?" Han sier, "Å, det er ikke min avdeling, beklager det."

(Latter)

Nå skal jeg altså vise hvordan filosofer forklarer bevissthet. Men jeg skal også forsøke å vise dere at bevissthet ikke er så fantastisk -- deres egen bevissthet er ikke så storslått -- som dere kanskje trodde. Dette er noe, forresten, som Lee Siegel snakker om i sin bok. Han forbauser seg over hvordan han vil gjøre et trylleshow, og etterpå vil folk sverge på at de så ham gjøre X,Y og Z. Han gjorde aldri disse tingene. Han prøvde ikke engang å gjøre disse tingene. Folks hukommelse blir blåst opp til det de trodde de så. Og det samme gjelder for bevissthet.

La oss nå se om dette vil fungere. Fint. La oss titte på dette. Se nøye på dette. Jeg samarbeider med en ung data-animasjons arkivar ved navn Nick Deamer, og dette er en liten demo som han har laget for meg, det er en del av et større prosjekt som kanskje noen av dere vil fatte interesse for. Vi er på jakt etter en finansiell bakmann. Det dreier seg om en spillefilm-lang dokumentar om bevissthet. Ok, dere har alle sett hva som endret seg, eller hva? Hvor mange av dere har lagt merke til at hvert eneste av disse kvadratene har skiftet farge? Hvert eneste. Jeg skal vise dere det ved å spille det av en gang til. Selv om dere vet at alle endrer farge, er det veldig vanskelig å se det. Dere må konsentrere dere for å fange opp hvilken som helst av dem.

Dette her et et eksempel -- et av mange -- av et fenomen som nå undersøkes en god del. Det er et fenomen jeg spådde i de siste sidene av min bok fra 1991, "Bevissthet forklart," hvor jeg sa at hvis dere gjør slike eksperimenter, vil dere finne at folk ikke klarer å plukke opp virkelig store endringer. Om det blir tid igjen på slutten, viser jeg dere et mye mer dramatiske tilfelle. Hvordan er det mulig med alle disse endringene som skjer, og at vi ikke er bevisst dem? Vel, tidligere i dag nevnte Jeff Hawkins måten øynene flytter seg, måten øynene deres beveger seg rundt tre eller fire ganger i sekundet. Han nevnte ikke hastigheten. Øynene deres er i stadig bevegelse, beveger seg rundt, der de ser etter øyne, neser, elbuer, i sin søken etter interessante ting i verden. Og der øyet deres ikke ser etter, er dere usedvanlig svekket i synet. Det skjer fordi den foveale del av øyet deres, som er høy-oppløsnings delen, og som er bare på størrelsen av en tommelfingernegl som holdes en armlengde unna. Det er detalj delen. Det ser ikke akkurat sånn ut, gjør det vel? Det ser ikke slik ut, men det er slik det er. Dere får inn en hel del mindre informasjon enn dere tror.

Her kommer en helt annen type effekt. Dette er et maleri av Bellotto. Det finnes i museum i North Carolina. Bellotto var en student av Canaletto. Og jeg elsker malerier som dette -- maleriet er faktisk omtrent like stort som dette her. Og jeg elsker Canaletto'er, fordi Canaletto har denne fabelaktige detaljrikdom, og du kan gå rett over det og se alle detaljene på maleriet. Og jeg begynte på den andre siden av salen i North Carolina, fordi jeg trodde det ville sannsynligvis være en Canaletto, og ville ha alt dette detaljert. Jeg la merke til at på broen her, er det mange folk -- man kan bare såvidt skimte dem der de går over broa. Og jeg tenkte at i det jeg kom nærmere ville jeg bli i stand til å se alle detaljer av de fleste av dem, å kunne se klærne dere, og så videre. Og i det jeg nærmet meg mer og mer, ropte jeg ut. Jeg skrek ut fordi, når jeg hadde nærmet meg, fant jeg ut at detaljene ikke var der i det hele tatt. Det fantes bare små kunstferdig-plasserte klatter av maling. Og når jeg skrittet mot bildet, forventet jeg å se detaljer som ikke var der. Kunstneren hadde tydelig antydet folk og klær og vogner og all slags type ting, og min hjerne hadde antatt forslagene.

Dere kjenner en mer nylig teknologi, som er -- denne. Dere kan få et bedre syn av klattene. Ta en titt på dette når dere er like ved det er jo ikke noe annet enn malingsklatter. Dere har nok sett noe slikt som dette her -- det er den omvendte effekten. Jeg vil gi dere denne en gang til.

Hva gjør hjernen deres når den tar forslaget? Når en kunstnerisk fargeklatt eller to av en kunstner, foreslår en person - la oss si, en av Marvin Minsky's lille samfunn av bevisstheter -- er det da slik at de sender små malere ut for å fylle inn alle detaljene i hjernene deres et eller annet sted? Tror ikke det. Ikke tale om. Men i så fall, hvordan i all verden er dette gjort? Vel, jeg minner om filosofens avsløring av damen? Det er den samme saken. Hjernen får dere til å tro at den har detaljene der. Dere tenker at detaljene er der, men de er ikke der. Hjernen putter slett ikke detaljene i hodet deres. Den bare får dere til å forvente denne detalj.

La oss gjøre eksperimentet veldig fort. Er formen på venstre siden den samme som formen på høyre siden, rotert? Ja. Hvor mange av dere gjorde dette ved å rotere venstre delen i det mentale øyet, for å se om den passet til den på høyre siden? Hvor mange av dere har rotert høyre delen? Ok. Hvordan vet dere at det er dette dere har gjort?

(Latter)

Det har faktisk vært en veldig interessant debatt som har stormet for mer enn 20 år innen de kognitive vitenskapene -- forskjellige eksperimenter som Roger Shepherd begynte, han målte vinkelhastigheten av rotasjonen til mentale bilder. Ja, det er mulig å gjøre dette. Men detaljene av denne prosessen er fortsatt betydelig omstridt. Og hvis dere leser denne litteraturen, en av tingene som dere virkelig må forsone dere med selv om dere er hovedpersonen i eksperimentet, er at dere ikke vet. Dere vet ikke hvordan dere gjør det. Dere bare vet at dere har visse overbevisninger. Og de kommer i en bestemt rekkefølge, på bestemte tidspunkter. Og hva er det som forklarer den kjensgjerningen at det er dette dere tenker? Vel, det er her dere må gå bak scenen og spørre tryllekunstneren.

Dette er en figur som jeg liker godt: Bradley, Petrie, and Dumais. Dere tror kanskje at jeg har lurt dere, at jeg har satt inn en ramme som er noe hvitere enn hvit. Hvor mange av dere ser denne slags rammen, med denne Necker terningen flytende foran sirklene? Kan dere se det? Alt i alt, rammen er faktisk tilstede der, på en bestemt måte. Hjernen deres regner seg faktisk fram til denne overgangen, rammen eller overgangen som kommer nøyaktig her. Men legg nå merke til at det her er to måter å se terningen på, eller hva? Det er en Necker terning. Kan alle se de to måter å se terningen på ? Ok. Kan dere se de fire måter å se terningen? Fordi det finnes en annen måte å se den på. Hvis dere ser den som en terning som flyter foran noen sirkler, noen svarte sirkler, er det en annen måte å se det. Som en terning, på en svart bakgrunn, som om vi ser den gjennom et stykke av sveitser ost.

(Latter)

Får dere det til? Hvor mange av dere klarer det ikke? Dette vil hjelpe.

(Latter)

Når skulle dere klare det. Dette er to veldig forskjellige fenomener. Når dere ser terningen på en måte, bak skjermen, da vil rammene forsvinne. Men det skjer fortsatt en slags innfylling, som vi kan få med oss når vi ser på dette. Vi ser med letthet terningen, men hvor var det fargen endret seg? Må hjernen deres sende små malere dit? Fiolett-malerne og grønn-malerne kjemper seg i mellom om hvem som får male dette punktet bak forhenget? Nei. Hjernen deres bare lar det forsvinne. Hjernen trenger ikke å fylle inn dette. Når jeg først begynte med å snakke om dette om Bradley, Petrie, Dumais eksemplet som dere nettopp har sett -- Jeg skal gå tilbake til det, det er dette her -- Jeg sa at det ikke skjer noen påfylling bakfra her. Og jeg forutsatte at dette var rett og slett en ren sannhet, alltid sant. Men Rob Van Lier har nylig vist at slik er det ikke.

Hvis dere tror dere ser en slags blass gul -- Jeg skal kjøre dette et par ganger. Se på de grå områdene, og se om dere kan skimte noe slags skyggeaktig bevege seg der -- ja! Det er utrolig. Det ER ikke noe der. Dette er ikke noe lureri. [ "Klarer ikke å oppdage endring i scenen" ] Dette er Ron Rensink's forskning, som var i en viss utstrekning inspirert av denne antakelsen på slutten av boka mi. La meg bare gjøre en pause for et par sekunder, om jeg klarer det.

Dette er blindhet for endring. Det dere nå vil se er to bilder, der et av dem er ubetydelig forskjellig fra det andre. Dere ser her det røde taket og det grå taket, og mellom dem vil det være en maskering, som er ikke noe annet enn en tom rute, for omtrent et kvart sekund. Så nå vil dere se det første bilde, deretter maskeringen. Så kommer det andre bildet, så maskeringen. Og slik vil det fortsette, og deres jobb som prøvepersoner er å trykke på knappen når dere ser endringen. Nå vises det originale bildet i 240 millisekunder. Tomt. Nå vises det neste bilde i 240 millisekunder. Tomt. Og slik fortsetter det, helt til prøvepersonen trykker på knappen, og dermed sier "Jeg kan se endringen."

Så nå blir vi prøvepersoner i eksperimentet. Vi starter så smått. Noen eksempler. Ikke noen problemer her. Kan alle her se det? Ok. Nettopp, Rensink's personer brukte kun litt mer enn et sekund med å trykke på knappen. Kan dere se denne her? 2.9 sekunder. Hvor mange kan enda ikke se det? Hva er på taket til dette uthuset?

(Latter)

Det er lett. Er det en bro eller en havn? Det er noen flere veldig dramatiske, og så kommer jeg til å gi meg. Jeg vil gjerne at dere ser et par som er spesielt påfallende. Dette her er fordi det er så stort og likevel er det ganske vanskelig å se. Kan dere se det?

Publikum: Ja

Kan dere se skyggene som går fram og tilbake? Ganske så stort. 15 og en halv sekunder er altså gjennomsnittstiden for personer i dette eksperimentet her.

Jeg liker spesielt dette her. Jeg skal avrunde med dette, fordi det er en så opplagt og viktig ting. Hvor mange ser det fremdeles ikke? Hvor mange motorer er det på vingene til denne Boeing flyvemaskinen?

(Latter)

Rett i midten av bildet! Mange takk for oppmerksomheten. Det jeg ville vise dere er at vitenskapsfolk, som bruker sine tredje-persons metoder fra utsiden kan fortelle dere ting om deres egen bevissthet som dere aldri kunne ha drømt om. Og at dere i virkeligheten ikke er sjefer over egen bevissthet slik som dere tror. Og at vi faktisk gjør en god del framskritt i å få fram en teori om det mentale.

Jeff Hawkins, på denne morgenen, har beskrevet sitt forsøk å få teorien, og en ganske så stor teori, til nevrovitenskapene. Og han har rett. Dette er et problem. Det medisinske fakultet ved Harvard -- jeg var på en debatt der -- der direktøren av lab'en sa, "I vår lab pleier vi å si. Dersom du jobber med ett nevron, så er det nevrovitenskap. Om du jobber med to nevroner, så er det psykologi."

(Latter)

Vi trenger mer teori, og det kan godt komme ovenfra og ned.

Tusen takk.

(Klapping)