Chris Anderson: Hvordan video på internett driver global innovasjon

Om ikke annet, så har vi i det minste oppdaget hva vi lar foredragsholderne våre gå gjennom: svette håndflater, søvnløse netter, en fullstendig unaturlig frykt for klokker. Jeg mener, det er ganske brutalt.

Og jeg er litt nervøs for dette. Det er ni billioner mennesker på vei. Selv de mest optimistiske drømmer kan ta skade av forestillingen av folk som plyndrer planeten. Men i det siste har jeg blitt fascinert av en annen måte å se på store folkemengder på, for det er omstendigheter hvor de kan gjøre noe skikkelig stilig. Det er et fenomen som jeg tror alle organisasjoner eller individer kan dra nytte av. Det har iallefall påvirket måten vi ser på TEDs framtid, og kanskje verdens fremtid generelt.

Så, la oss utforske. Historien begynner med en enkelt person, et barn, som oppførte seg litt rart. Dette barnet er kjent på nettet som Lil Demon. Han gjør triks her, dansetriks, som sannsynligvis ingen seksåring i historien noensinne har gjort før. Hvordan lærte han dem? Og hva drev ham til å bruke de hundrevis av timene på å øve som dette måtte ha krevd? Her er en ledetråd.

(Video) Lil Demon: ♫ Gjør det bedre. Oh. Oh. ♫ ♫ Gjør det bedre. Oh. Oh. ♫

Chris Anderson: Dette var sendt til meg av denne mannen, en filmskaper ved navn Jonathan Chu, som fortalte meg at dette var øyeblikket han innså at internett påvirket dans til å utvikle seg. Det er hva han fortalte på TED i februar. I korte trekk, at dansere utfordret hverandre på nettet, til å gjøre det bedre. Fantastiske nye dansetrinn ble utviklet, og selv seksåringer kastet seg inn i dansen. Det føltes som en revolusjon. Så Jon fikk en genial idé: Han dro ut og rekrutterte kremen av de beste danserne fra YouTube til å lage denne dansetroppen -- Ligaen av Ekstraordinære Dansere, LXD. Jeg mener, disse ungene var nett-lært, men de var så så gode at de fikk opptre på Oscar gallaen i år. Og her på TED i februar, hvor deres lidenskap og glans tok fra oss pusten.

Så, denne historien om dansens evolusjon virker pussig nok litt kjent. En stund etter at TEDTalks virkelig begynte å bli populære, la vi merke til at foredragsholderne begynte å bruke betydelig mer tid på forberedelser. Det har resultert i utrolige nye foredrag som disse to. Måneder med forberedelser komprimert til 18 minutter, med en kompromissløs standardheving for neste generasjon foredragsholdere, med resultater som vi har sett denne uka. Det er ikke slik at J.J. og Jill faktisk avsluttet sine foredrag med å si: "Gjør det bedre", men de kunne like gjerne gjort det. Så, i begge disse tilfellene, har du den sykliske forbedringen, tilsynelatende drevet av folk som ser på video på nettet.

Hva er det som foregår? Vel, jeg tror det er siste iterasjon av et fenomen vi kan kalle "publikums-aksellerert innovasjon". Og det er bare tre ting man trenger for å få dette i gang. Du kan tenke på dem som tre målere på et gigantisk hjul. Du skrur opp målerne, og hjulet begynner å snurre. Og det første du trenger er ... et publikum, en gruppe mennesker som deler en felles interesse. Desto større publikum, desto flere potensielle innovatører er det der. Det er viktig, men faktisk har de fleste folkene i mengden andre roller. De skaper økosystemet som igjen fostrer innovasjon. Den andre tingen du trenger er lys. Du må ha klar og åpen sikt av hva de beste folkene i mengden er istand til å utrette, for det er måten du vil lære hvordan du kan muliggjøre deltagelse. Og den tredje tingen du må ha er lidenskap. Innovasjon er hardt arbeid. Det er basert på hundrevis av timer med forskning, med øving. Uten lidenskap vil det aldri skje.

Her er et eksempel -- fra før internett -- av denne maskinen i aksjon. Dansere på et gatehjørne -- det er en folkemengde, en liten en, men de kan alle se hva de andre gjør. Og lidenskapen kommer, vil jeg tro, fra sosial status, ikke sant? Den beste danseren kan gå med hevet hode, og får den beste kjæresten. Det vil sannsynligvis komme innovasjon ut av dette. Men på nettet, er alle tre målerne på full styrke. Dansefellesskapet er nå globalt. Millioner av folk er knyttet sammen. Og utrolig nok kan du fortsatt se hva de beste får til, for publikum retter søkelyset mot dem, enten direkte, gjennom kommentarer og rangeringer, e-post, Facebook, Twitter, eller indirekte, gjennom antall visninger, gjennom linker som peker Google til dem. Så, det er lett å finne det bra materialet, og når man har funnet det, kan man se på det i nærbilde gjentatte ganger og lese hva hundrevis av folk har skrevet om det. Det er et stort søkelys.

Men lidenskapen er virkelig på full guffe. Jeg mener, du er kanskje bare en unge med et webkamera, men om du kan gjøre noe som virkelig tar av, blir du sett av det ekvivalente til sportsstadioner fulle av folk. Hundrevis av ukjente vil skrive entusiastisk om deg. Og selv om det ikke er så godt formulert -- og det er det ikke -- så kan det fortsatt lyse opp dagen din. Så, denne muligheten for en ny type global gjenkjennelse, tror jeg er en driver for store mengder innsats. Og det er viktig å merke seg at det ikke bare er stjernene som drar nytte av dette, for du kan se de beste, og alle kan lære.

I tillegg er systemet selvdrevet. Det er publikum som retter søkelyset og driver lidenskapen, men lyset og lidenskapen er en dødelig kombinasjon som tiltrekker nye folk til publikum. Så dette er en modell som stort sett enhver organisasjon kan bruke til å forsøke å øke omsorgen for egen syklus av publikumsaksellerert innovasjon. Inviter publikum, åpne opp for lyset, skru opp lidenskapen. Og den vanskeligste biten er sannsynligvis søkelyset for det betyr at du må åpne opp, du må vise fram tingene dine til verden. Det er ved å gi bort det du tror er din innerste hemmelighet at kanskje millioner av folk får mulighet til å forbedre på det.

Og heldigvis er det en type gruppe som ikke kan benytte seg av dette verktøyet. Nettets mørke side er allergisk mot søkelys. Jeg tror ikke vi får se terrorister for eksempel, som publiserer sine planer på nettet og ber verden: "Kan dere være så snille og hjelpe oss få dem til å faktisk virke denne gangen?"

Men du kan publisere dine ting på nettet. Og om du får hjulet til å snurre, se opp.

Så, på TED har vi blitt litt hekta på denne idéen om åpenhet. Min kollega, June Cohen, har faktisk omtalt det som "radikal åpenhet", for det virker for oss hver gang. Vi åpnet opp foredragene våre til verden, og plutselig var det millioner av folk der ute som hjalp til å spre budskapet til foredragsholderne våre, og gjør det dermed enklere for oss å rekruttere og motivere neste generasjon foredragsholdere. Ved å åpne opp oversettelsesprogrammet vårt, har tusenvis av flotte frivillige -- noen av dem ser på oss på nettet akkurat nå, og takk! -- oversatt våre foredrag til mer enn 70 språk, og dermed tredoblet vår publikumsmasse i ikke-engelskspråklige land. Ved å gi bort vårt TEDx merke, har vi plutselig fått over tusen direkte eksperimenter i kunsten å spre idéer. Og disse organisatørene, de ser hverandre, og de lærer fra hverandre. Vi lærer av dem. Vi får fantastiske foredrag tilbake fra dem. Hjulet snurrer.

OK, gå tilbake et minutt. Jeg mener, det er ikke nyheter når jeg forteller dere at innovasjon skapes av grupper. Vi har hørt denne uken -- at denne romantiske forestillingen om det ensomme geniet med "Eureka!" øyeblikket sitt som forandrer verden er misvisende. Han sa det til og med selv, og han burde vite best. Vi er en sosial rase. Vi inspireres av hverandre. Det er heller ikke nyheter å si at internett har aksellerert innovasjon. De siste 15 årene, har mektige fellesskap knyttet bånd på nettet, og inspirert hverandre. Om du ser på programmerere, dere vet, den åpne kildekodebevegelsen er en fantastisk versjon av publikumsaksellerert innovasjon. Men kjernen er at årsaken til at disse gruppene har kunnet knytte bånd skyldes at deres produkt er av typen som lett kan deles digitalt -- et bilde, en musikkfil, programvare. Og det er derfor det jeg er så spent over og det jeg tror er underrapportert er betydningen av økningen av video på nettet.

Dette er teknologien som vil tillate resten av verdens talenter å kunne deles elektronisk, og dermed starte en hel ny syklus av publikumsaksellerert innovasjon. De første årene var internett stort sett uten video, fordi videofiler er enorme, og internett taklet dem ikke. Men de siste 10 årene, har båndbredde eksplodert og hundredoblet seg. Plutselig er vi her. Menneskeheten ser på 80 millioner timer med YouTube hver dag. Cisco estimerer faktisk at innen fire år, vil mer enn 90% av internetts data være video. Om det bare er valper, porno og piratkopieringer, er vi fortapt. Jeg tror ikke det vil være det. Video er høy-båndbredde for en grunn. Det inneholder enorme datamengder, og våre hjerner er spesialtilpasset til å forstå det.

Her, la meg introdusere dere til Sam Haber. Han er en enhjulssyklist. Før YouTube, fantes det ikke noen måte for ham å oppdage det virkelige potensialet i sporten sin, for det går ikke å kommunisere slikt med ord, ikke sant? Men ved å se på et videoklipp lastet opp av fremmede, åpner det seg en verden av muligheter for ham. Plutselig begynner han å etterligne og så å skape. Og et globalt fellesskap av etthjulssyklister oppdager hverandre på nettet, og inspirerer hverandre til nye høyder. Og det er tusenvis av andre eksempler på at dette skjer -- av video-drevet utvikling av ferdigheter, fra det fysiske til det kunstneriske. Og jeg må fortelle dere, som en tidligere utgiver av hobby-blader, synes jeg det er vakkert på en rar måte. Jeg mener, det er mye lidenskap her på skjermen.

Men om Rube Goldberg maskiner og video poesi ikke akkurat er noe for deg, hva med dette? Jove er en nettside som ble grunnlagt for å oppmuntre vitenskapsfolk til å publisere sine kvalitetssikrede forskningsresultater på video. Det er et problem med tradisjonelle forskningspapirer. Det kan ta månedsvis for en forsker i et annet laboratorium å finne ut hvordan man kan gjenskape eksperimentene som er beskrevet skriftlig. Her er en slik frustrert forsker, Moshe Pritsker, grunnleggeren av Jove. Han fortalte meg at verden kaster bort billioner av dollar på dette. Men se på denne videoen. Jeg mener, se: hvis du kan vise istedenfor bare å beskrive, så forsvinner hele problemet. Så det er ikke så feil å si at en eller annen gang vil video på nettet dramatisk aksellerere forskning.

Her er et annet eksempel som ligger våre hjerter nær her hos TED, hvor video gjør et sterkere inntrykk enn skriftlig informasjon -- delingen av en idé. Hvorfor liker folk å se på TED foredrag? Alle disse idéene er allerede tilgjengelig skriftlig. Det er faktisk raskere å lese enn å se. Hvorfor gidder folk? Vel, det er litt pek-og-forklar. Men selv uten skjermen er det mye mer enn bare ord som formidles. Og i den ikke-verbale delen, er det noen skikkelige gullkorn. Gjemt et sted i den fysiske opptreden, tonefallet, ansiktsuttrykket, øyekontakten, lidenskapen, den litt rare britiske kroppsholdningen, publikums reaksjoner, det er hundrevis av ubevisste signaler som er med på å bestemme hvor godt du forstår, og om du blir inspirert -- søkelys, om du vil, og lidenskap. Utrolig nok kan alt dette formidles på bare noen få centimeter med skjerm.

Lesing og skriving er faktisk relativt nye oppdagelser. Ansikt til ansikt kommunikasjon har blitt raffinert gjennom millioner av år med utvikling. Det er det som har gjort det til den mystiske og gripende opplevelsen det er. Noen snakker, det er resonans i alle disse mottagende hjernene, gruppen opptrer samlet. Jeg mener, dette er det bindende materialet for den menneskelige superorganismen i aksjon. Det har sikkert drevet vår kultur i årtusener. 500 år siden møtte det en konkurrent med en dødelig fordel. Det er rett her borte. Trykkerikunsten. Verdens ambisiøse innovatører og påvirkere kunne nå spre sine idéer for alle vinder, og talekunsten råtnet på rot. Men nå, på et øyeblikk, har spillet snudd igjen. Det er ikke å overdrive å si at hva Gutenberg betydde for det skrevne ord, kan nå video på nettet gjøre det samme for ansikt til ansikt kommunikasjon. Så, det urmediet som hjernen vår er spesialtilpasset for ble nettopp globalt.

Dette er stort. Vi må kanskje gjenoppfinne en fordums kunstform. Jeg mener, i dag kan én person som snakker bli sett av millioner, rette søkelys på potente idéer, skape intens lidenskap for læring og for svar -- og i dette tilfellet, intens lidenskap til å le. For første gang i menneskehetens historie, må ikke talentfulle studenter få potensialet sitt og drømmene sine skrevet ut av historien av dårlige lærere. De kan sitte en halv meter foran verdens beste.

TED er bare en liten del av dette. Jeg mener, verdens universiteter åpner opp sine pensum. Tusenvis av individer og organisasjoner deler sin kunnskap og data på nettet. Tusenvis av folk finner nye måter å lære, og mer viktig, å svare, og syklusen er dermed fullendt. Etter som vi har tenkt på dette, har det blitt klart for oss hva neste steg av TEDs utvikling må bli. TED foredrag kan ikke være en enveisprosess, en til mange. Vår framtid er mange til mange. Så vi drømmer om måter å gjøre det enklere for dere, det globale TED fellesskapet, å svare foredragsholdere, å bidra med egne idéer, kanskje til og med egne TED foredrag, og hjelpe til med å rette søkelyset på det beste som er tilgjengelig. For om vi kan boble opp det aller beste fra en betydelig større dam, så vil dette hjulet snurre.

Nå, er det mulig å forestille seg at en lignende prosess som dette kan skje med global undervisning overalt? Jeg mener, må det være en smertefull, ovenifra og ned prosess? Hvorfor ikke en selvdreven syklus som alle kan ta del i? Det er tiden for deltagelse, ikke sant? Skoler kan ikke være siloer. Vi kan ikke stoppe å lære i en alder av 21. Hva om, i det kommende publikum på ni billioner ... hva om det publikum kunne lære å bli netto bidragsytere, istedenfor netto plyndrere? Det forandrer alt, ikke sant? Jeg mener, det ville krevd flere lærere enn vi noen gang har hatt. Men de gode nyhetene er at de er der ute. De er blant publikum, og publikum retter søkelyset så vi kan se dem for første gang, ikke som en usammenhengende masse av ukjente, men som individer vi kan lære av. Hvem er læreren? Du er læreren. Du er en del av publikum som er i ferd med å starte den største læringssyklusen i menneskehetens historie, en syklus istand til å bringe oss alle til et smartere, klokere og vakrere sted.

Her er en gruppe unger i en landsby i Pakistan nær der jeg vokste opp. Innen fem år vil hver og en av disse ungene ha tilgang til en mobiltelefon med mulighet for skikkelig nettvideo og i stand til å laste opp video til nettet. Jeg mener, det er galskap å tenke på at denne jenta, i bakgrunnen, til høyre, om 15 år, kanskje deler idéen som bevarer verden vakker for dine barnebarn? Det er ikke galskap, det skjer faktisk akkurat nå.

Jeg vil gjerne introdusere dere for en god venn av TED som tilfeldigvis lever i Afrikas største slumby.

(Video) Christopher Makau: Hei. Mitt navn er Christopher Makau. Jeg er en av organisatørene bak TEDxKibera. Det er så mange bra ting som skjer her i Kibera. Det er en selvhjelpsgruppe. De forvandlet en søppelhaug til en hage. Den samme plassen var kriminelt belastet og folk ble ranet der. De brukte den samme søpla til å lage grønn gjødsel. Den samme søppelhaugen brødfør nå mer enn 30 familier. Vi har vår egen filmskole. De bruker Flip kameraer til å ta opp, redigere, og rapportere til deres egen kanal, Kibera TV. På grunn av plassmangel gror vi grønnsaker i sekker og vi har klart å redusere levekostnadene. Forandring skjer når vi ser ting i et nytt lys. I dag, ser jeg på Kibera i et nytt lys. Min beskjed til TED Global og hele verden, er: Kibera er grobunn for innovasjon og idéer.

(Applause)

Chris Anderson: Vet du hva? Jeg vedder på at Chris alltid har vært en inspirasjonskilde. Det som er nytt -- og det er stort -- er at, for første gang, så ser vi ham, og han kan se oss. Akkurat nå, Chris og Kevin og Dennis og Dickson og vennene deres ser på oss, i Nairobi, akkurat nå. Folkens, vi har lært fra dere i dag. Takk.

Og takk til dere.

(Applaus)