Bob Thurman sier vi kan bli Buddha

Takk. Hele denne kvelden har vært helt forbausende for meg. Det føles litt som i Vimalakirti Sutraen, et verk fra det gamle India, der Buddha kommer til syne på begynnelsen, og en masse mennesker kommer for å se ham fra den største byen i området, Vaisali, og har med seg en slags juvelbesatte parasoller for å ofre til ham. Alle de unge fra byen kom, faktisk, - de gamle grinebiterne kom ikke fordi de er sinte på Buddha, for da han kom til byen aksepterte han - - han aksepterer alltid den første invitasjonen han får, uansett hvem det er, og den lokale geishaen, en slags filmstjerne-type person, kom byens eldste i forkjøpet med en vogn, og inviterte ham først.

Så han hygget seg sammen med filmstjernen, og selvsagt ble det murring: "Og han skal liksom være religiøs. Hva gjør han egentlig i Amrapalis hus med alle sine 500 munker?" og så videre. Sånn fortsatte det med murring og boikott. De ville ikke gå for å høre på ham. Men alle de unge kom. De hadde med seg juvelbesatte parasoller og la dem på bakken. Og så snart de lagt fra seg alle disse - - stablene med parasoller som de pleide å bære i det gamle India, utførte han et slags triks, som skapte om stablene til et gigantisk planetarium, et universets under. Alle tittet inn i det, og så - - hvordan alt liv i universet hang sammen.

Og selvsagt, i det buddhistiske kosmos finnes millioner på milliarder med planeter, med menneskelig liv, og opplyste vesener som kan se livet på alle de andre planetene. Så når de ser ut på lysene du viste oss på himmelen, ser de ikke bare biter av brennende materie, eller stein eller flammer eller gass som eksploderer. De ser faktisk landskap og mennesker og guder og drager og slangevesener og gudinner og slike ting.

Han gjorde dette trikset i begynnelsen, for å få alle til å tenke på sammenheng, denne sammenkoblingen og hvordan alt i livet henger fullstendig sammen. Da Leilei - jeg kjenner det andre navnet hans - fortalte oss om sammenhengen, og om hvordan vi alle er fullstendig sammenkoblet her, og hvordan vi alle har kjent hverandre. Og i det buddhistiske universet har vi selvfølgelig - - allerede gjort dette milliarder av ganger før, i mange mange tidligere liv. Og det er ikke alltid jeg som har snakket. Dere snakket, og vi måtte se på, og så videre. Og alle prøver vi fortsatt, antar jeg, å bli TEDstere, hvis det er en moderne form for opplysning. Jeg antar det. For på en måte, hvis en TEDster forholder seg til hele sammenkoblingen av alle datamaskiner og lignende, så står vi overfor en massebevissthet, der alle virkelig kan vite alt som foregår overalt på planeten.

Derfor vil det bli utålelig - hva angår medfølelse er hvor det vil bli uakseptabelt for oss, fullstendig uakseptabelt, at vi sitter her i komfort og velbehag og nyter vårt indre liv eller hva det enn er, mens det finnes folk som er fullstendig ridd av sykdom, og de har ikke en matbit eller sin egen plass, eller de blir mishandlet av en eller annen forferdelig person, og så videre. Det bare blir utålelig. Når alle vet alt, blir vi nesten tvunget av teknologien til å bli Buddhaer, til å bli opplyste.

Og selvsagt vil vi alle bli skuffet når vi blir det. Fordi vi tror at fordi vi er litt lei av det vi driver med, litt lei, og så lider vi. På et måte nyter vi vår egen lidelse. Vi avleder oss selv fra vår egen lidelse ved å holde på med noe, men i bunn og grunn tar vi alle del i denne felles lidelsen, at vi sitter fast i kroppene våre og alle andre er der ute. Av og til treffer vi andre som sitter fast i seg selv, og vi nyter hverandres selskap, og hver av oss prøver å frigjøre seg. Men til slutt mislykkes vi, selvfølgelig, og vi er tilbake der vi var.

For vår egosentriske oppfatning - eller fra Buddhas synsvinkel: misoppfattelsen - er at alt vi er, er hva vi er på innsiden. Og det er innside og utside, selvet og det andre, og det andre er alltid svært forskjellig. Og alle her bærer uheldigvis på denne vaneoppfattelsen - litegrann, ikke sant? Du vet, når noen sitter på et sete ved siden av deg - det er greitt siden vi sitter i en sal, men om du satt på en benk i parken og noen satte seg så nær deg - - ville du blitt stresset. Hva vil de meg? Hvem er det? Så du ville ikke sittet så tett inntil en annen person på grunn av din følelse av at det er deg versus universet. Dét er hva Buddha oppdaget. For den grunnleggende kosmiske idéen om at vi er alene, alle som én, og at alle andre er forskjellige, den setter oss i en umulig situasjon, gjør den ikke? Hvem er det som vil få nok oppmersomhet fra verden? Hvem vil få det meste ut av verden? Hvem risikerer ikke å bli overkjørt av et uendelig antall andre vesener - hvis du er forskjellig fra alle andre vesner?

Så der medfølelse kommer inn er når du, overraskende, oppdager at du mister deg selv på et eller annet vis: gjennom kunst, meditasjon, gjennom forståelse og faktisk gjennom kunnskap, vet å vite at du ikke har slike grenser, ved å vite at du er forbundet med alle andre vesener. Du kan erfare deg selv som de andre når du gjennomskuer illusjonen om å være adskilt fra dem. Når du gjør det, blir du tvunget til å føle det de føler. Heldigvis, sies det - jeg er fremdeles ikke sikker - men heldigvis sies det at når du kommer til det punktet, fordi det sies - i buddhistisk litteratur, man sier: Hvem virkelig ønsker å være medfølende? Så fælt! Jeg er så elendig på egen hånd. Hodet mitt verker. Kroppen min verker. Jeg går fra fødsel til død. Aldri fornøyd. Jeg får aldri nok, selv om jeg er milliardær får jeg aldri nok. Jeg trenger hundre milliarder, så slik er jeg. Forestill deg at jeg måtte føle hundrevis av andre menneskers lidelse. Det ville vært forferdelig.

Men dette er tilsynelatende et merkelig paradoks i livet. Når du ikke lenger er fanget i deg selv, og når visdom, intelligens eller vitenskaplig kunnskap om hvordan verden henger sammen, som lar ditt sinn nå ut og føle med, og forbedre den grunnleggende menneskelige egenskapen medfølelse, og forstå at du er den andre, kan du på grunn av dette skimte livets dypere natur, og du kan komme ut av denne forferdelige runddansen av jeg, meg, meg og mitt, som Beatles pleide å synge.

Du vet, vi lærte faktisk alt på sekstitallet. Bare synd at ingen tok det til seg, og de har prøvd å undertrykke det siden. Jeg, meg, meg og mitt. Det er som en perfekt sang, denne sangen. En perfekt lære. Men når vi er frigjort fra dette blir vi på en måte interessert i alle andre. Og vi opplever oss selv annerledes. Det er veldig merkelig. Det er veldig merkelig. Dalai Lama pleier alltid å si, han sier at når du lar idéen om medfølelse bli født i ditt sinn, er det fordi du innser at du selv og dine gleder og sorger endelig er en altfor liten sal for din intelligens. Det er i grunnen uinteressant om du føler slik eller slik, ikke sant, og til mer du fokuserer på hvordan du føler, til verre blir det. For eksempel når du har det moro, når vil det morsomme ta slutt? Det morsomme er over når du tenker: Hvor godt er det? Og da er det aldri godt nok.

Jeg elsker at Leilei sa at måten å hjelpe de som virkelig lider, på det fysiske planet eller andre plan, er å ha det godt, å gjøre det ved å ha det gøy. Jeg synes Dalai Lama skulle hørt dette. Skulle ønske han var her og hørte det. En gang sa han til meg - han så litt trist ut; han bekymrer seg mye over de som har og ikke har. Han så litt trist ut, for han sa: For hundre år siden, kom de og tok alt fra de som hadde. Du vet, de store kommunistiske revolusjonene, Russland og Kina og så videre. De tok alt sammen vekk med vold, og selv om de lovet fordeling til alle, ble de verre selv. De hjalp ikke i det hele tatt.

Så hva kan muligens endre denne grusomme kløften som finnes i verden i dag? Så ser han på meg. Så jeg sier, "Vel, du vet, du er midt i dette selv. Du lærer: det er gavmildhet," var alt jeg kunne komme på. Hva er dyd? Men så klart, jeg tror nøkkelen til å redde verden, nøkkelen til medfølelse, er at det er morsommere. Det må gjøres med glede. Gavmildhet er morsommere. Det er nøkkelen. Alle har denne misoppfatningen at Buddha var så kjedelig, og de blir så overrasket når de møter Dalai Lama og han er ganske munter. Selv om folket hans blir utsatt for folkemord, og tro meg, han føler hvert slag mot hver gamle nonnes hode, i hvert eneste fengsel i Kina. Han føler det. Han føler måten de høster av yak-oksen på nå til dags. Jeg vil ikke engang si hva de gjør. Men han føler det. Og likevel er han svært munter. Han er ekstremt munter.

For når du åpner opp på den måten, da kan du ikke bare - hva godt skulle det gjøre å tilføye din egen lidelse til andres? Du må finne en visjon der du ser hvor mye håp det er, hvordan det kan forandres. Se på det vakre som Chiho viste oss. Hun skremte oss med lavamannen. Hun skremte oss med at lavamannen kommer, og så kommer tsunamien, men til slutt var det blomster og trær, og det var veldig vakkert. Det er virkelig nydelig.

Så medfølelse betyr å føle hva andre føler, og mennesket er faktisk medfølende. Mennesket har snart ikke mer tid igjen. Mennesket er medfølelse, for hva er hjernen vår til for? Vel, Jims hjerne pugger avtaleboken. Men han kunne pugge alle behov til alle de vesener han er, han vil, han gjorde det. Han kunne pugge all slags fantastiske ting for å hjelpe mange andre. Og han ville moret seg stort mens han gjorde det.

Så den første som blir glad, når du slutter å fokusere på den selvsentrerte situasjonen, om hvor glad er jeg, hvor du alltid er misfornøyd - som Mick Jagger sa, du blir aldri tilfredstilt på den måten. Så da tar du avgjørelsen, vel, jeg er lei av meg selv. Jeg skal begynne å tenke på hvordan andre kan bli tilfredse. Jeg skal stå opp om morgenen og tenke, hva kan jeg gjøre for en annen i dag, selv en hund eller katt, kjæledyret mitt, sommerfuglen min. Og den første som blir glad når du gjør det - du gjør ikke noe for andre, men du blir gladere selv, for hele din måte å oppfatte på utvides, og plutselig ser du hele verden og alle folk i den. Og du innser at dette - å være med disse menneskene - er blomserhagen som Chiho viste oss. Det er Nirvana. Og da var tiden min ute. Og jeg kjenner TEDs bud. Takk