Andrew Stanton: Ledetrådene til en god historie

Det var en gang en turist som var på ryggsekktur gjennom det skotske høylandet og han stoppet ved en pub for å få seg noe å drikke. De eneste folkene der var en bartender og en gammel mann som satt der med ølen sin. Han bestiller seg en halvliter, så sitter de der stille en stund. Så plutselig snur den gamle mannen seg mot ham og sier: "Ser du denna baren? Jeg bygde denna baren med bare nevene. fra det fineste treverket i fylket. Jeg ga den mer kjærlighet og omtanke enn mitt eget barn. Men kaller de meg barbyggeren MacGregor? Nehei." Så peker han ut av vinduet. "Ser du det steingjerdet der ute? Jeg bygde det gjerdet med bare nevene. Fant hver stein, la dem akkurat slik, i regn og all slags vær. Men kaller de meg meg gjerdebyggeren MacGregor? Nehei." Så peker han ut vinduet. "Ser du den brygga på innsjøen der ute? Jeg bygde den brygga med bare nevene. Banket ned pålene mot sanda og tidevannet, planke etter planke. Men kaller de meg MacGregor: Bryggemakeren? Nehei. Men hvis du puler EN geit..."

(Latter)

Å fortelle en historie -- (Latter) er som å fortelle en vits. Du må kjenne til poenget, slutten din, i visshet om at alt du sier, fra første til siste setning, leder mot ett enkelt mål, og helst skal bekrefte en eller annen sannhet som styrker vår forståelse av hvem vi er som mennesker. Vi elsker alle fortellinger. Vi er født til dem. Fortellinger bekrefter hvem vi er. Vi ønsker alle å få bekreftet at livene våre har mening. Og ingenting gir oss større aksept enn når fortellinger bringer oss sammen. De kan krysse tid og rom, fortid, nåtid og framtid og la oss erfare likhetene mellom oss selv og gjennom andre, virkelige og oppdiktede

Mr. Rogers fra amerikansk barne-tv hadde alltid en lapp i lommeboken med et sitat fra en sosialarbeider der det stod, "Det er faktisk ingen du ikke kunne lære å elske når du har hørt deres historie." Og slike jeg liker å tolke det er det antakeligvis det viktigste bud for historiefortelling, og det er "Få meg til å bry meg" -- vær så snill, følelsesmessig intellektuelt, estetetisk sett, bare få meg til å bry meg. Vi vet alle hvordan det er å ikke bry oss. Dere har gått gjennom hundrevis av TV-kanaler, bare skiftet fra kanal til kanal og så stopper du plutselig på en. Det er allerede halvveis ferdig, men noe har grepet deg og du trekkes inn og du bryr deg. Det er ikke tilfeldig, det er laget slik.

Så det fikk meg til å tenke, hva om jeg fortalte dere at min historie er en fortelling, hvordan jeg ble født til den, hvordan jeg lærte om dette temaet underveis? Og for å gjøre det hele mer interessant skal vi begynne med slutten og komme oss til begynnelsen. Så hvis jeg skulle gi dere slutten på denne fortellingen ville det være noe sånt som dette: Og dette var det som til slutt førte til at jeg snakket til dere her på TED om historiefortelling.

Og den seneste leksjonen i historiefortelling fikk jeg da jeg sluttførte filmen jeg akkurat har blitt ferdig med nå i 2012. Denne filmen er "John Carter." Den er basert på en bok kalt "Prinsessen av Mars," som er skrevet av Edar Rice Burroughs. Og Edgar Rice Burroughs plasserte faktisk seg selv som en figur i filmen, og som fortelleren. Og han blir sendt bud på av sin rike onkel John Carter, til hans herskapshus med et telegram der det står, "Besøk meg umiddelbart." Men når han kommer dit finner han ut at onkelen har gått bort på mystisk vis og har blitt lagt i et mausoleum på eiendommen.

(Video) Butler: Du kommer ikke til å finne noe nøkkelhull. Den kan bare åpnes fra innsiden Han insisterte på det, ingen balsamering, ingen åpen kiste ingen begravelse. Man skaffer seg vel ikke en slik formue som din onkels ved å være som oss andre, gjør du vel? Kom, la oss gå inn.

AS: Det denne scenen gjør, som den også gjorde i boka, er å love oss noe, på et grunnleggende nivå. Den lover dere at denne fortellingen vil føre dere til et sted som er verdt tiden deres. Og det er hva alle gode fortellinger bør gjøre i begynnelsen, de bør love dere noe. Du kan gjøre dette på et uendelig antall måter. Noen ganger er det så enkelt som "Det var en gang..." Disse Carter-bøkene hadde alltid Edgar Rice Burroughs som fortellerstemme. Og jeg har alltid syntes at dette var et fantastisk grep. Det er som å ha en fyr som inviterer dere bort til leirbålet, eller noen i en bar som sier, "Kom her så skal jeg fortelle deg en historie. Dette hendte ikke meg, det hendte noen andre, men det kommer til å være verdt tiden din." Et godt fortalt løfte er som en klinkekule som blir trukket tilbake i spretterten og sender deg framover gjennom historien mot slutten.

I 2008, presset jeg alle teorier jeg hadde om fortelling på det tidspunktet til grensen for min forståelse med dette prosjektet.

(Video) (Mekaniske Lyder) ♫ Og det er alt ♫ ♫som er om kjærlighet♫ ♫ Og vi vil huske ♫ ♫ når tiden er omme ♫ ♫ At det kun ♫ (Latter)

AS: Fortelling uten dialog. Det er den reneste form for filmatisk historiefortelling. Det er den mest inklusive tilnærming du kan ha. Det bekreftet noe jeg virkelig hadde på følelsen, at publikum virkelig vil å jobbe for føden. De ønsker bare ikke å merke at de gjør det. Det er jobben din som forteller, å skjule det faktum at du får dem til å jobbe for føden. Vi er fødte problemløsere. Vi føler at vi må utlede og trekke ut for det er det vi gjør i det virkelige livet. Det er dette velorganiserte fraværet av informasjon som drar oss med. Det er en grunn til at vi alle tiltrekkes av et spedbarn eller en hundevalp. Det er ikke bare at de er så pokkers søte; det er fordi de ikke helt kan uttrykke hva de tenker og hva intensjonene deres er. Og det er som en magnet. Vi klarer ikke å la være å ville fullføre setningen ved å fylle tomrommet.

Jeg begynte først å virkelig forstå dette virkemiddelet da jeg holdt på med å skrive "Oppdrag Nemo" sammen med Bob Peterson. Og vi kan kalle dette den samlende teorien om to pluss to. Få publikum til å sette tingene sammen. Ikke gi dem fire, gi dem to pluss to. De elementene du leverer og rekkefølgen du plasserer dem i er helt avgjørende for om du lykkes eller mislykkes med å engasjere publikummet ditt. Redaktører og manusforfattere har visst dette hele tiden. Det er den usynlige smøringen som binder oppmerksomheten vår til fortellingen. Jeg mener ikke å få det til å høres ut som om dette er en virkelig nøyaktig vitenskap, det er det ikke. Det er det som er så spesielt med fortellinger, de er ikke en maskin, de er ikke eksakte. Fortellinger er uungåelige, hvis de er gode men de er ikke forutsigbare.

Jeg var med på et kurs tidligere i år med en dramalærer som het Judith Weston. Og jeg fikk viktig innsikt i å lage rollefigurer. Hun mente at alle vellagede rollefigurer har en bærebjelke. Og tanken er at figuren har en indre motor, et dominant, ubevisst mål de streber mot, de klør et sted de ikke når. Hun brukte Michael Corleone som et flott eksempel, Al Pacinos rollefigur i "Gudfaren," og at hans bjelke antakelig var ønsket om å tilfredsstille sin far. Og dette er noe drev ham i alle hans valg. Til og med etter at faren døde, prøvde han fortsatt å nå stedet som klødde. Dette passet meg som fot i hose. Wall-E's drivkraft var å finne skjønnheten. Bjelken til Marlin, faren i "Oppdrag Nemo," var å hindre skade. Og Woodys var å gjøre det beste for barnet sitt. Og disse bjelkene driver deg ikke alltid til å gjøre de beste valgene. Noen ganger kan du gjøre forferdelige valg med dem.

Jeg er utrolig heldig som er pappa, og får se barna mine vokse, jeg tror fast på at du blir født med et lynne og at du er satt sammen på en spesiell måte, og at du ikke kan gjøre noe med det, og at det ikke går an å forandre på det. Alt du kan gjøre er å gjenkjenne det og å ta det i besittelse. Og noen av oss er født med positivt temperament, og noen med negativt. Men du passerer en viktig terskel når du blir moden nok til å anerkjenne hva det er som driver deg og å ta styringen over det. Som foreldre lærer man hele tiden hvem barna dine er. De lærer hvem de er. Og du holder fortsatt på med å lære hvem du er. Så vi lærer alle hele tiden. Og det er grunnen til at forandring er grunnleggende i fortelling. Hvis ting blir statiske dør fortellinger, for livet er aldri statisk.

I 1998 var jeg ferdig med å skrive "Toy Story" og "Småkryp" og jeg var helt hekta på skrive manus. Så jeg ville bli mye flinkere til det og lære alt jeg kunne. Så jeg undersøkte absolutt alt jeg kunne. Og til slutt kom jeg over dette fantastiske sitatet av en britisk dramatiker, William Archer: "Drama er forventning blandet med usikkerhet." Det er en utrolig innsiktsfull definisjon.

Når du forteller en historie, har du greid å skape forventning? Har du på kort sikt fått meg til å ville vite hva som kommer til å skje? Men enda viktigere, har du fått meg til å ville vite hvordan det hele avsluttes på lang sikt? Har du konstruert ærlige konflikter med sannhet som sår tvil om hva utfallet blir? Et eksempel kunne være i "Oppdrag Nemo," den kortsiktige spenningen var at du aldri visste om Dorys kortidsminne ville få henne til å glemme det Marlin fortalte henne. Men i bunnen lå denne globale spenningen om hvorvidt vi noengang ville finne Nemo i dette enorme, endeløse havet?

I begynnelsen hos Pixar, før vi virkelig forstod fortellingens usynlige irrganger, var vi rett og slett en gjeng som jobbet på magefølelsen og stolte på instinktene våre. Og det er interessant å se hvordan dette ledet oss til steder som faktisk var ganske fine. Du må huske at på denne tiden, i 1993, var eksemplene på vellykket animasjonsfilm "Den lille Havfrue," "Skjønnheten og Udyret," "Aladdin," "Løvenes Konge." Så når vi la fram "Toy Story" for Tom Hanks for første gang kom han inn og sa: "Dere vil ikke at jeg skal synge, vel?" Og jeg syntes det var et perfekt bilde på hva alle mente at animasjonsfilm måtte være på den tiden. Men vi ville veldig gjerne bevise at du kunne fortelle historier på en helt annen måte med animasjon.

Vi hadde ingen innflytelse på den tiden, så vi hadde en liten hemmelig liste med regler som vi holdt for oss selv. Og de var: Ingen sanger, ingen "Jeg vil så gjerne ha" -øyeblikk, ingen lykkelig landsby, ingen kjærlighetshistorie. Og ironisk nok, i det første året fungerte ikke historien vår i det hele tatt og Disney begynte å få panikk. Så i det stille søkte de råd fra en berømt tekstforfatter, som jeg ikke vil navngi, og han sendte noen forslag på faks. Og vi fikk tak i den faksen. Og i den faksen sto det at det burde være med sanger, det burde være en "Jeg vil så gjerne ha"-sang, det burde være en "Lykkelig landsby"-sang. Det bør være en kjærlighetshistorie og det bør være en skurk. Og takk og lov så var vi bare så unge, opprørske og vrange på den tiden. At dette bare ga oss mer besluttsomhet til å bevise at du kunne bygge en bedre fortelling. Og et år etterpå vant vi kampen. Og det beviste bare at historiefortelling har retningslinjer, ikke faste regler.

En annen grunnleggende ting vi lærte handlet om å like hovedpersonen din. Vi var så naive at vi mente, vel, Woody i "Toy Story" må bli selvoppofrende på slutten, så da må du starte fra et sted. Så la oss gjøre ham egoistisk. Og da får du dette.

(Fortellerstemme) Woody: Hva er det du tror at du driver med? Ned fra senga. Hei, kom deg ned fra senga! Hr. Potethode: Skal du tvinge oss, Woody? Woody: Nei, det skal han gjøre. Slinky? Slink ... Slinky! Kom deg opp her og gjør jobben din. Er du døv, eller? Jeg sa, fiks dem. Slinky: Jeg beklager, Woody, men jeg er nødt til å være enig med dem. Jeg synes ikke det var rett, det du gjorde. Woody: Hva? Hører jeg riktig? Synes du ikke jeg hadde rett? Hvem sa at det var din jobb å tenke, Fjærpølse?

AS: Så hvordan gjør du en egoistisk figur sympatisk? Vi innså at du kan lage ham snill sjenerøs, morsom, omtenksom, så lenge en betingelse er innfridd for ham, at han forblir den viktigste leken. Og det er det som er, at vi alle lever livet betinget. Vi er alle villige til å følge spillereglene og la ting gå sin gang. på visse villkår. Ut over det er det ikke godt å si hva som skjer. Og før jeg i det hele tatt hadde bestemt meg for en karriere som forteller kan jeg nå se nøkkelhendelser i min ungdom som virkelig på en måte åpnet øynene for visse sider av fortelling.

I 1986 innså jeg virkelig tanken om at en fortelling kan ha et tema. Og det var året da de restaurerte og ga ut "Lawrence of Arabia" på nytt. Og jeg så den greia syv ganger på en måned. Jeg fikk aldri nok av den. Jeg kunne liksom merke at det lå en storslagen plan bak -- i hvert bilde, i hver scene, i hver linje. Men på overflaten så den bare ut til å handle om hva han stammet fra, om hva som hendte. Likevel ble det fortalt noe mer. Nøyaktig hva var dette? Og det var ikke før jeg så den en gang senere at sløret ble løftet og det var i scenen hvor han har krysset Sinai-ørkenen og han har nådd Suezkanalen Og plutselig skjønte jeg det.

(Video) Gutt: Hei! Hei! Hei! Hei! Syklist: Hvem er du? Hvem er du?

AS: Det var temaet: Hvem er du? Her var alle disse tilsynelatende adskilte hendelsene og samtalene som bare fortalte historien hans kronologisk, men under det hele fantes et holdepunkt, en rettesnor, et veikart. Alt Lawrence gjorde i den filmen var hans forsøk på å finne ut av hva som var plassen hans i verden. Et sterkt tema gjennomstrømmer alltid en godt fortalt historie.

Da jeg var fem år gammel ble jeg kjent med kanskje den aller mest vesentlige ingrediensen jeg føler at en fortelling bør ha, men som sjelden manes frem. Og dette er hva moren min tok meg med på da jeg var fem.

(Video) Trampe: Kom igjen. Det går bra. Se. Vannet er stivt. Bambi: Jippi! Trampe: Skikkelig moro, ikke sant, Bambi? Kom igjen. Reis deg opp. Sånn. Ha ha. Nei, nei, nei.

Jeg gikk ut derfra med store øyne av forundring. Og jeg tror at det er den magiske ingrediensen. rosinen i pølsa, at du kan fremskape forundring. Forundringen er ærlig, den er totalt uskyldig. Den kan ikke fremstilles kunstig. For meg finnes det ingen større evne enn gaven som det er at et annet menneske gir deg den følelsen -- å holde dem fast, bare for et øyeblikk av dagen deres og få dem til å overgi seg til forundringen. Når den benyttes når bekreftelsen på at du virkelig lever deg nesten på cellenivå. Og når en kunstner gjør dette med en annen kunstner er det som om du drives til å sende det videre. Det er som en sovende kommando som plutselig aktiveres i deg, som ropet fra villmarken. Gjør med andre det som har blitt gjort med deg. De beste historiene vitaliserer forundringen.

Da jeg var fire år gammel kan jeg levende huske at jeg fant to ørsmå arr på ankelen min og at jeg spurte faren min hva dette var. Og han sa at jeg hadde to som var akkurat like på hodet, men at jeg ikke kunne se dem på grunn av håret. Og han forklarte at da jeg ble født var jeg prematur, jeg kom ut altfor tidlig, så jeg var ikke helt ferdig; Jeg var veldig, veldig syk. Og da doktoren kikket på denne gule babyen med svarte tenner så han rett på moren min og sa, "Han kommer ikke til å overleve." Og jeg var på sykehuset i månedsvis. Og mange blodoverføringer senere, hadde jeg overlevd, og det gjorde meg spesiell.

Jeg vet ikke helt om jeg tror på det. Jeg vet ikke om foreldrene mine egentlig tror på det, men jeg ville ikke vise at de tok feil. Uansett hva jeg kom til å ende opp med å være flink til ville jeg strebe for å vise meg verdig den ekstra sjansen jeg fikk.

(Video) (gråt) Marlin: Så, så, så. Det går bra, pappa er her. Pappa har deg. Jeg lover, jeg vil ikke la noe skje med deg, Nemo.

AS: Og det er det første jeg lærte om å fortelle. Bruk det du kjenner. Hent fra det. Dette betyr ikke alltid handling eller fakta. Med dette menes å fange en sannhet fra din egen erfaring, å uttrykke verdier du føler personlig innerst inne i deg. Og det er dette som til slutt førte til at jeg snakket til dere her på TEDTalk i dag.

Takk skal dere ha.

(Applaus)