Alex Steffen: Byenes delte fremtid

Klimaendring er allerede et heftig tema, og det blir heftigere fordi vi forstår at vi må gjøre mer enn vi gjør nå. Vi forstår, faktisk, at de av oss som lever i den industrialiserte verden virkelig må presse på mot å eliminere utslippene våre. Det er, for å si det mildt, ikke hva som er på dagsorden nå. Og det pleier å føles litt overveldende når vi ser på hva som er virkeligheten i dag og omfanget av problemet vi står overfor. Og når vi har et overveldende problem foran oss, pleier vi å søke etter enkle svar. Og jeg tror dette er hva vi har gjort med klimaendring. Vi ser hvor utslippene kommer fra - de kommer ut av eksosrørene og pipene og så videre, og vi sier, ok, problemet er at de kommer ut av fossile brennstoff som vi brenner, og derfor må løsningen være å erstatte de fossile brennstoffene med rene kilder for energi. Og mens, så klart, vi trenger ren energi, vil jeg si dere at det er mulig at ved å se på klimaendring som et generasjonproblem for ren energi, steller vi oss slik at vi ikke klarer å løse det.

Og grunnen til det er at vi lever på en planet som urbaniseres raskt. Det burde ikke være nytt for noen av oss. Imidlertid er det noen ganger vanskelig å huske på omfanget av den urbaniseringen. Ved midten av århundret kommer vi til å ha omtrent åtte milliarder - kanskje mer - mennesker boende i byer eller en dags reise unna dem. Vi vil være en overveldende urban dyreart. For å kunne levere den slags energi det ville kreve for åtte milliarder mennesker å bo i byer, om de bare er noenlunde lik byene som de av oss i den globale Norden lever i idag, måtte vi generert en helt utrolig mengde med energi. Det er kanskje mulig at vi ikke engang er i stand til til å bygge så mye ren energi. Så hvis vi snakker seriøst om å takle klimaendringer på en urbaniserende planet, trenger vi å lete andre steder etter løsningen.

Løsningen kan faktisk være nærmere enn vi tror, fordi alle byene vi bygger er muligheter. Hver by bestemmer i svært stor grad mengden av energi som blir brukt av innbyggerne. Vi pleier å tenke på energiforbruk som en atferdsmessig ting - jeg velger å slå på dette lyset - men i virkeligheten er enorme mengder av energiforbruket vårt forhåndsbestemt av typen samfunn og byer vi lever i. Jeg skal ikke vise dere mange diagrammer i dag, men hvis jeg kan fokusere på dette et øyeblikk, det forteller oss mye om hva vi trenger å vite - som er, ganske enkelt at hvis man ser, for eksempel, på transport, en hovedkategori for klimautslipp, er det et direkte forhold mellom hvor tett en by er og mengden av klimautslipp som innbyggerne slipper ut i luften. Og sammenhengen, så klart, er at tettere steder pleier å ha lavere utslipp - som ikke egentlig er så vanskelig å finne ut, hvis man tenker på det.

I utgangspunktet erstatter vi, i livene våre, tilgjengelighet til tingene vi vil ha. Vi går ut og hopper i bilene våre og vi kjører fra sted til sted. Og vi bruker i utgangspunktet mobilitet for å få tilgangen vi trenger. Men når vi lever i et tettere samfunn, finner vi plutselig, så klart, at tingene vi trenger er i nærheten. Og siden den mest bærekraftige turen er den du ikke trengte å ta i første omgang, blir livene våre plutselig mer bærekraftige. Og det er mulig, så klart, å øke tettheten i samfunnene rundt oss.

Noen steder gjør dette med nye øko-distrikter, og utvikler helt nye bærekraftige nabolag, som er bra gjort hvis man kan få det, men mesteparten av tiden snakker vi om, faktisk, å fornye det urbane miljøet vi allerede har. Så vi snakker om ting som fortettende utvikling: virkelig små, markante enderinger av hvor vi har bygninger, hvor vi utvikler. Urban renovering: å skape forskjellige typer områder og bruk fra steder som allerede er der. I økende grad innser vi at vi ikke engang trenger å fortette en hel by. Hva vi trenger istedet er en gjennomsnitts-tetthet som øker til et nivå hvor vi ikke kjører like mye, og så videre. Og det kan oppnås ved å øke tettheten i svært spesifikke steder en hel del. Så man kan tenke på det som teltstenger som faktisk øker tettheten til hele byen.

Og vi ser når vi gjør det, at vi faktisk kan ha noen få steder som er virkelig supertette i et mer spredt nettverk av steder som kanskje er litt mer komfortable og oppnå de samme resultatene. Det skal sies at vi kan finne steder som er veldig, veldig tette og fremdeles holder fast på bilene sine, men virkeligheten er, i det store og det hele, at hva vi ser når vi får mange mennesker sammen med de riktige forutsetningene er en terskel effekt, hvor mennesker bare slutter å kjøre så mye, og i økende grad, flere og flere mennesker, hvis de er omgitt av steder som får dem til å føle seg hjemme, forkaster bilen helt. Og dette er en kjempediger energisparing, fordi det som kommer ut av eksosrørene våre er egentlig bare begynnelsen på historien om klimautslipp fra bilene våre. Vi har produksjonen av bilen, vraking av bilen, all parkeringen og motorveier og så videre. Når man kan bli kvitt alle de fordi noen ikke bruker noen av dem egentlig, ser man at man kan faktisk kutte transportutslipp så mye som 90 prosent.

Og folk omfavner dette. Verden rundt ser vi flere og flere mennesker omfavne denne livsstilen. Folk sier at det er å bevege seg fra ideen om drømmehjemmet til drømmenabolaget. Og når man legger det laget over den type utbredte kommunikasjoner som begynner å vise seg, ser man, faktisk, enda mer tilgjengelighet integrert i steder. Noe av det er tilgjengelighet til transport. Dette er et Mapnificent-kart som viser meg, i dette tilfelle, hvor langt jeg kan komme fra mitt hjem på 30 minutter ved bruk av offentlig transport. Noe av det er gange. Det er ikke helt perfekt enda. Dette er Google Walking Maps. Jeg spurte hvordan å gå Greater Ridgeway, og den fortalte meg å gå via Guernsey. Den fortalte meg derimot at denne ruten kanskje manglet fortauer eller gangveier. (Latter) Men teknologiene blir bedre, og vi har virkelig begynt å "crowdsource" denne navigasjonen. Og som vi nettopp hørte, lærer vi så klart også hvordan å legge informasjon i dumme objekter. Ting som ikke har noen ledninger i seg i det hele tatt, som vi lærer hvordan å inkludere i disse systemene av notasjon og navigasjon.

En del av hva vi ser med dette er hva vi trodde var hele poenget med produksjon og forbruk, som er å skaffe seg en haug med ting, er faktisk ikke hvordan vi egentlig lever best i tette miljøer. Det vi ser, er at det vi vil ha er tilgang til tilngenes evner. Mitt favoritteksempel er skrumaskinen. Hvem her eier en skrumaskin? OK. Jeg gjør også. Den gjennomsnittlige skrumaskin blir brukt mellom 6 og 20 minutter i hele dens levetid, avhengig av hvem du spør. Så det vi gjør er å kjøpe disse skrumaskinene som har en potensiell kapasitet på tusener av timer med skrujobbing, bruker dem én eller to ganger for å bore et hull i veggen og lar dem stå. Byene våre, vil jeg si dere, er lagre for disse overskuddkapasitetene. Og selv om vi kunne prøvd å finne ut nye måter å bruke disse kapasitetene - slik som baking eller å lage isskulpturer eller til og med en mafiaoperasjon - hva vi sannsynligvis vil finne er faktisk at å snu disse produktene om til tjenester som vi har tilgang til når vi har bruk for det, er en langt smartere vei å gå.

Og faktisk, til og med plass i seg selv blir en tjeneste. Vi ser at mennesker kan dele den samme plassen, gjøre ting med ledig plass. Bygninger blir til et knippe av tjenester. Så har vi nye design som hjelper oss å ta mekaniske ting som vi pleide å bruke energi på - som oppvarming, nedkjøling osv. - og snu dem til ting som vi unngår å spandere energi på. Så vi belyser bygningene våre med dagslys. Vi kjøler dem med vind. Vi varmer dem med solskinn. Faktisk, når vi bruker alle disse tingene, ser vi at i noen tilfeller, kan energiforbruket i en bygning kuttes med så mye som 90 prosent. Som medfører en annen terskeleffekt jeg like å kalle ovndumping, som ganske enkelt er, hvis man har en bygning som ikke trenger å bli oppvarmet av en ovn, sparer du en hel masse penger med en gang. Disse tingene blir faktisk billigere å bygge enn alternativene.

Når vi ser på muligheten for å kutte forbruket av ting, kutte transportbruken, kutte energiforbruket i bygninger - alt det er flott, men det står ennå litt igjen. Og hvis vi virkelig skal bli ordentlig bærekraftige byer, må vi tenke litt annerledes. Dette er én måte å gjøre det på. Dette er Vancouver sin propaganda om hvor grønn byen deres er. Og mange mennesker har sikkert tatt denne ideen til seg, at en bærekraftig by er dekket med grønne vekster. Så vi har visjoner som dette. Vi har visjoner som dette. Vi har visjoner som dette.

Nå er alt dette flotte prosjekter, men de har virkelig bommet på et essensielt punkt, som er at det ikke handler om bladene over, det handler om systemene under. Fanger de, for eksempel regnvann så de kan redusere vannforbruket? Vann er svært energikrevende. Inkluderer de kanskje grønn infrastruktur, slik at vi kan ta avrenning og vann som går ut av husene våre og rense det og filtrere det og gro urbane gatetrær? Kobler de oss tilbake til økosystemene rundt oss ved å, for eksempel, koble oss til elver og muliggjøre restaurering? Muliggjør de for plante-bestøvning, bestøvningsveier slik at bier og sommerfugler og slikt kan komme tilbake i byene våre? Tar de selv avfallsstoffene som vi har fra mat og fiber og så videre, og gjør det om til jordsmonn og lagrer karbon -- tar karbon ut av luften i prosessen med å bruke byene våre?

Jeg vil si til dere alle at alle disse tingene ikke bare er mulig, de blir gjort akkurat nå, og det er en veldig bra ting. Fordi nå, opererer økonomien vår i det store og det hele som Paul Hawken sa, "ved å stjele fremtiden, selge det til nåtiden og kalle det BNP." Og hvis vi har enda åtte milliarder eller syv milliarder, eller selv seks milliarder mennesker, som lever på en planet hvor byene deres også stjeler fremtiden, kommer vi til å gå tom for fremtid veldig raskt. Men hvis vi tenker annerledes, tror jeg faktisk at vi kan ha byer som ikke bare er uten utslipp, men i tillegg har grenseløse muligheter.

Takk så mye.

(Applaus)