Adora Svitak: Hva voksne kan lære av barn

Jeg vil starte med et spørsmål: Når var sist gang du ble kalt barnslig? For barn som meg, inntreffer det ofte å bli kalt barnslig. Hver gang vi stiller irrasjonelle krav, utøver uansvarlig oppførsel, eller viser noen andre tegn på å være normale amerikanske borgere blir vi kalt barnslige, og det plager meg virkelig. Uansett, ta en titt på disse hendelsene: Imperialisme og kolonisering, verdenskriger, George W. Bush. Spør dere selv: Hvem er ansvarlige for disse hendelsene? Voksne.

Så, hva har barn gjort? Vel, Anne Frank rørte millioner med hennes sterke redegjørelse av Holocaust, Ruby Bridges hjalp til med å gjøre slutt på raseskillet i USA, og nylig, Charlie Simpson hjalp med å samle inn 120.000 pund for Haiti på sin lille sykkel. Så, som dere kan se, bevist av slike eksempler, har alder absolutt ingenting med saken å gjøre. Egenskapene order barnslig sikter til er så ofte sett hos voksne at vi burde avskaffe dette aldersdiskriminerende ordet når det kommer til å kritisere oppførsel assosiert med uansvarlighet og irrasjonell tankegang.

(Applaus)

Tusen takk.

Men igjen, hvem kan si at visse typer av irrasjonell tankegang ikke er akkurat hva verden trenger? Kanskje dere har hatt store planer før, men stoppet dere selv, fordi dere tenkte: Det er umulig eller det koster for mye eller det vil ikke gagne meg. På både godt og vondt, vi barn er ikke så hemmet av å tenke på grunner til ikke å gjøre ting. Barn kan være fulle av inspirerende ambisjoner og håpefulle tanker, som mitt ønske om at ingen er sultne eller at alt var fritt, som et slags Utopia. Hvor mange av dere drømmer fortsatt slike ting og tror på mulighetene? Noen ganger kan historieviten og de tidligere feilstegene til utopiske idealer være en byrde fordi man vet at om alt var fritt, ville matbeholdnigen blitt tømt, og det ville føre til kaos. På den andre siden så drømmer vi barn fortsatt om perfeksjonisme. Og det er en bra ting, for skal man gjøre noe til virkelighet er man nødt til å drømme om det først.

På mange måter er vår dristighet til å se for oss ting god hjelp for å sprenge mulighetenes grenser. For eksempel har "The Museum of Glass" (Glassmuseet) i Tacoma, Washington, min hjemstat -- yohoo Washington-- (Applaus) et program kalt "Barn designer glass", der barn tegner deres egne ideer for glasskunst. De ansvarlige og mer erfarne kunstnerne sier at noen av de beste ideene kommer fra barneprogrammet fordi barn ikke tenker på begrensningene, som hvor vanskelig det kan være å blåse glass til visse former. De bare kommer på gode ideer. Når dere tenker på glass, tenker dere kanskje på fargerike Chihuly design eller italienske vaser, men barn utfordrer glasskunstnere til å gå dypere enn det til de hjerteknuste slangers rike og bacongutter, som dere kan se har kjøttsyn. (Latter)

Vår medfødte visdom trenger ikke være innsidekunnskap. Barn lærer allerede mye av voksne, og vi har mye å dele. Jeg mener voksne bør begynne å lære av barn. Jeg holder de fleste av mine foredrag for tilskuere i utdanning, lærere og studenter, og jeg liker denne likestillingen. Det bør ikke bare være en lærer som står fremst i klasseromet og som ber elevene om å gjøre dét og dét. Elevene bør undervise lærerne sine. Læring mellom voksne og barn burde være gjensidig. Virkeligheten er dessverre litt annerledes, og det har mye å gjøre med tillit, eller mangel på det.

Om du ikke stoler på noen, gir du dem restriksjoner. Hvis jeg tviler på min eldre søsters evne til å betale tilbake rentene på 10 prosent som jeg krevde av hennes siste lån, så får hun ikke mer penger fra meg før hun betaler tilbake. (Latter) Sann historie, forresten. Blant voksne rår det en restriktiv holdning mot barn fra "ikke gjør ditt" og "ikke gjør datt" i skolens håndbok, til restriksjoner for internettbruk på skolen. Som historien viser, blir regimer nedtrykte når de frykter å miste kontrollen. Og, selv om voksne kanskje ikke er helt på nivået til totalitære regimer, så har barn ingenting eller veldig lite å si når reglene lages. Holdningen bør egentlig vise gjensidighet og den voksne befolkningen bør lære fra barna og ta deres mening med i betraktningen.

Det som er enda verre enn restriksjoner er at voksne veldig ofte undervurderer barnas evner. Vi elsker utfordringer, men når forventningene er lave, så synker vi ned til dem, stol på meg. Mine egne foreldre hadde alt annet enn lave forventninger til søsteren min og meg. Ok, så ba de oss ikke bli leger eller advokater eller noe sånt, men faren min leste om Aristoteles og "Pioneer germ fighters" for oss mens mange andre barn hørte på "Hjulene på bussene de går rundt og rundt". Vel, vi hørte den også, men "Pioneer Germ Fighters" ruler så sykt. (Latter)

Jeg elsket å skrive fra jeg var fire år, og da jeg var seks kjøpte moren min en egen PC til meg med Microsoft Word. Takk til Bill Gates og takk til mamma. Jeg skrev over 300 noveller på den lille PCen, og jeg ville gi ut bok. I stedet for bare å håne dette uvanlige ønsket, at et barn ville få sitt arbeid utgitt, eller å si "vent til du blir eldre", så var mine foreldre veldig støttende. Mange forlag var ikke like oppmuntrende. Et stort barneforlag sa ironisk nok at de ikke jobbet med barn. Barneforlag som ikke jobber med barn? Jeg vet ikke helt jeg, men man fremmedgjør på en måte en stor klient der. (Latter) Ett forlag, Action Publishing, var villige til å ta spranget og stole på meg, og høre på hva jeg hadde å si. De utga min første bok, "Flying Finger" (Flyvende fingre), -- du ser den her-- og fra der har det utviklet seg til å snakke på hundrevis av skoler, lage notater for tusener av lærere, og til sist, i dag, snakke med dere.

Jeg setter pris på deres oppmerksomhet i dag, fordi for å vise at man virkelig bryr seg, så lytter man. Men det er et problem med dette vakre bildet om at barn er så mye bedre enn voksne. Barn vokser opp og blir voksne akkurat som dere. (Latter) Eller virkelig akkurat som dere? Målet er at barn ikke skal bli samme type voksne som dere, men heller bedre voksne enn dere har vært, noe som kan være litt utfordrende med tanke på deres attester. Men fremgang skjer ved at nye generasjoner og nye epoker vokser og utvikler seg og blir bedre enn de tidligere. Det er en grunn til at vi ikke er i " De mørke årene" lenger. Uansett hvilken plassering eller posisjon dere har i livet, er det viktig å skape muligheter for barn slik at vi kan vokse opp og gi dere hakaslep. (Latter)

Voksne og andre TEDere, dere er nødt til å lytte til og lære av barn og stole på oss og forvente mer fra oss. Dere må låne ut et øre i dag, fordi vi er lederne av morgendagen, noe som betyr at det er vi som skal ta vare på dere når dere er gamle og senile. Neida, jeg bare tuller. Men virkelig, vi kommer til å være den neste generasjonen, de som kommer til å bringe denne verdenen fremover. Og, hvis du ikke tror dette virkelig betyr noe for deg, så husk at kloning er mulig, og det innebærer å oppleve barndom og oppvekst igjen. I det tilfellet ville dere nok ønsket å bli hørt akkurat som min generasjon. Verden trenger muligheter for nye ledere og nye ideer. Barn trenger muligheter til å lede og lykkes. Er dere klare til å ta opp kampen? Fordi verdens problemer bør ikke være den menneskelige familiens arvestykke.

Tusen takk. (Applaus) Tusen takk. Tusen takk.